Det hendte en tidlig morgen for en del år siden.
Uten å tenne lyset dro jeg opp rullegardinen og slo meg ned ved skrivebordet.
Ute var det grålysning.
Egentlig tenkte jeg ikke på noenting. Jeg var bare til og lyttet til det stille bønnesuset i mitt indre.
Da skjedde det. For mitt indre øye så jeg plutselig en vei.
Ikke en bilvei, men heller ingen sti.
Det var mer som en gangvei, noen få meter bred.
Det var ikke noe syn. Jeg var ikke i transe eller henrykkelse.
Jeg var helt våken.
Og enda så jeg veien så tydelig og klart at jeg når som helst kan se bildet foran meg.
Jeg så at veien begynte ved en trang port og visste at den sluttet i herlighetens verden.
Langs midtpartiet lå en lysstråle, som synes å komme fra en lyskilde jeg aldri hadde sett før.

På sidene var det stuvende mørkt.
Veien hadde ingen grøfter eller veimerker.
Grensen gikk i det konturløse området der lyset og mørket møttes.
Grensen var tåkete og utydelig.
Jeg så mennesker som gikk på veien. Menn og kvinner, unge og gamle.
De gikk ikke i grupper, ikke engang i par. De gikk en og en.
Og det fordi Herren, han som hadde kalt dem inn på veien,
hadde sagt : Om noen hører min røst og åpner døren, kommer jeg inn og holder måltid med ham og han med meg.
Jeg med ham og han med meg. Den som følger Jesus begir seg inn i et rom, som er reservert nettopp for den enkelte. Dit verken kan eller får noen andre komme.

Jevnlig fornyet
Menneskene på veien var kledd i hvite klær.
Blendene hvite, - de ble jevnlig fornyet.
Ikke fordi de ba om det eller lengtet etter renhet, men fordi de gikk midt på veien
- rett under strimen av overnaturlig lys..
Renselsen i Jesu blod var en konstant pågående prosess.
Jeg så ansiktene. Det var lys over dem, selv om mange var merket av alder, sorg og sykdom. Skinnet var både et gjenskinn av det overjordiske lyset og en utstråling av menneskenes indre lys. Helst hadde jeg fulgt dem med øynene like hjem. Men det lot seg ikke gjøre. Jeg måtte vende blikket mot veiens begynnelse og den trange porten. Der så jeg en stor flokk som hadde stanset. De stoppet opp før de nådde gjennom porten og inn på veien. Det merkelige var at mange av dem syntes å være glade. De var glade fordi de trodde de var på veien
- enda de aldri hadde gått gjennom den saanne omvendelses trange port.

Det verste av alt var at midt blant dem fantes skikkelser med prestekjole, med pastorkrage og evangelist-dress. Jeg så skyggen av mitt eget bilde i flokken.
Vi som kaller oss forkynnere, har fusket.
Vi er kalt til å være levende formidlere av Livet fra Gud.
I stedet har vi blitt religiøse pratemakere.
Fordi de en gang ble døpt, har vi garantert menneskers salighet.
Vi har garantert at søkende sjeler har blitt født av Ånden, skjønt det bare var menneskelig påvirkning.
Vi har sagt de er Guds barn fordi de er "snille".
Vi er blitt religiøse kvakksalvere som har overbevist søkende om at de er født av Gud mens sannheten er at de bare er vekket. Dermed har vi iblant avbrutt den åndelige fødselsprosessen. Resultatet er at det i dag finnes mange mennesker som tror de er på vei til himmelen, men som ikke er det.

Jesus sa det skulle bli slik i denne tidsalders aften.
Da skal himmelriket være lik ti brudepiker som tok lampene sine og gikk ut for å møte brudgommen... Fem av dem var uforstandige og fem kloke. For de uforstandige tok med seg lampene sine, men ikke olje. Ingen olje! Ingen Ånd! Og intet åndelig liv i funksjon. Bare formene og utseendet. Navnet og bekjennelsen. Og de trodde det var nok. Levde på minnene

Men jeg så mer.
Jeg så mennesker som hadde gått gjennom porten, opplevde den nye fødselens under og kommet inn på veien, men som hadde gjort veien til noe annet enn den var tenkt til å være. De hadde stanset og gjort veien til en rasteplass i stedet for en ferdselsåre. De hadde stoppet i åndelig utvikling og vekst, men ikke i alder og tid. De hadde stanset og levde på minnene. Noen hadde stanset og sovnet.
Men alle hadde glemt Paulus ord :
La oss bare, så langt vi er kommet, holde fram i spor.
De hadde vært døve og blinde for den store apostelens vitnesbyrd om sitt åndelige syn på seg selv :
"For hans skyld har jeg tapt alt, og jeg ser det som skrap for at jeg kan vinne Kristus ....
Da kjenner jeg ham og kraften av hans oppstandelse, får del i hans lidelser og blir ham lik .... Jeg mener ikke at jeg alt har nådd dette eller allerede er fullkommen, men jeg jager fram mot det for å gripe det, fordi jeg selv er grepet av Kristus Jesus." Han som ble "grepet av Kristus", vendte ryggen til framgangen og de hellige erfaringene i fortiden og jaget framover for på en mektigere måte å lære Kristus å kjenne og kraften av hans oppstandelse. Hemmeligheten bak denne hellige iver var ikke bare at han engang var blitt grepet av Kristus, men at den levende Kristus beholdt grepet på ham. Når grepet løsner, tar man det med ro. Man sovner og drømmer herlige drømmer, religiøse drømmer. Der Paulus var opptatt av den åndelige fattigdommen, er disse opptatt av den fariseiske tilfredsheten : "Vi har det vi trenger."

Men jeg så mer.
Jeg så mennesker som hadde dratt seg unna det overnaturlige lyset midt på veien.
De hadde beveget seg inn i gråsonene på sidene.
I gråsonene syntes både saligheten og synden å være skjult.
Alt er tåkete, grått og uvirkelig.
Den grå uvirkeligheten gjør at det som hadde vært utenkelig midt på veien,
nå ble leketøy for sinnet, talen og handlingene.
Så underlig det enn lyder, ble tingene som fantes i mørket på begge sider av veien, deres hovedinteresse.
Som Israelsfolket under ørkenvandringen ble grepet av lengsel etter kjøttgrytene i Egypt.

Lengselen vokste til begjær.
En sult som fanget tanker og følelser, la beslag på drømmer og fantasi.
Og gjorde at de i virkeligheten befant seg utenfor veien selv om de ytre sett beveget seg på den. De gled bort.

Så skjedde det uhyggelige :
Sakte som skygger gled de bort fra veien som verken har veimerker eller grøfter.
De gled bort fra lyset og inn i mørket.
Bort fra veien som de med tårer og bønn hadde begitt seg inn på.
Bort fra livet og inn i døden.
Bort fra håpet og inn i håpløsheten.
En håpløshet som de ikke selv følte på - for de var døde.
De hadde mistet evnen til å oppleve åndelige kriser.
Da jeg hadde sett alt dette, sank jeg ned på kne og begynte å gråte.
Jeg ønsket jeg hadde vært 50 år yngre.
Og jeg hadde hatt mulighet til å satse mitt ytterste for at Guds Hellige Ånd kunne få frihet til å bruke meg på en bedre måte enn hva som har vært tilfelle til nå.