Det var den 8. November, 1999 i Hayden Lake, Idaho,
tidlig på morgenen som jeg hadde en virkelig underbar drøm.
Den var så virkelig! Jeg visste når jeg våknet, at det var en drøm fra Herren,
og at den skulle bli til oppmuntring for mange av hans barn som hadde blitt trøtte i arbeidet, mens de ventet på ham.
Jeg hadde selv kjent meg slik fra og til, så det betydde mye for meg at Herren i sin nåde velsignet meg med slik en oppmuntrende drøm.

Jeg drømte at jeg var i en liten by, og jeg opplevde det som at det var i Montana der jeg bor for tiden. Området i sentrum består av gamle røde mursteinsbyggninger. Folk hadde stilt seg opp på hver side av hovedgaten, som om de ventet på en parade av noe slag. Mens jeg såg mot enden av gaten, så såg jeg et band fra en skole som marsjerte mot folkemengden, og de spillte noe som hørtes ut som en John Philips Sousa marsj sang.

Jeg betraktet dem med stille tilfredshet mens de passerte meg, trommene trommet, trombonernes dype toner, symbalene som klang og drillepiken som gikk i spissen mens hun snurret sin taktstav og kastet den opp i luften, bare for så å fange den igjen mens hun smilte hele tiden. Det var en vakker scene som passet for en like vakker dag. Jeg løftet ansiktet oppover for å se på den mest fantastiske blå himmel jeg noensinne hadde sett.

Når man hører folk si blå himmel, så tror jeg det må være akkurat denne fargen de mente. Det var en perfekt og storslått dag. Fra lang avstand såg jeg en utrolig hvit sky som kom i min retning. Det var en enorm bølgende hvit sky som så ut som om den rullet fram som i en surrealistisk film. Mens jeg fortsatte å betrakte den, la jeg merke til at det var spesielt en sky i forgrunnen som skilte seg ut fra de andre.

Til min store forbauselse så jeg en stor hvit hingst, som red på den skyen som nu var nærmest meg. Den hadde sterke muskulære ben, og en lang hvit man som passet perfekt til dens statelige skikkelse. Den var på alle måter en fantastisk skapning! Da så jeg rytteren! Han red barfotet på hesten, kledt i en ren hvit drakt. Håret var brunt og falt mykt mot hans skuldre. Jeg kunne ikke riktig se hans ansikt, men jeg visste av hele mitt hjerte at det var Jesus Kristus, min Herre!

Mens hesten red virket det som om skyen bølget fram i takt med de gallopperende hovene. Jeg ropte til folkemengden som var opptatte med å se på paraden og det marsjerende bandet, og jeg ropte til alle at de måtte "se opp." Alle sluttet å se på paraden, bandet sluttet å spille, og folket der var like forbauset som jeg var, over hva vi så i skyen over hodene på oss.

Herren stoppet den hvite hingsten rett over oss, og han smilte litt mens han så ned på meg rett inn i mine sjokkerede øyne. Uten å røre sine lepper, talte han til mitt sinn og sa :
"Tiden holder på å bli kort. Jeg kommer snart, når du minst venter det."

Jeg ble så lykkelig, at jeg begynte å gråte av glede. Så tok han den hvite hingstens tøyler igjen, og vendte ansiktet mot neste by han skulle besøke. Han red bort. Skyene rullet igjen under den store hingstens hover. Enorme rene bølgende skyer rullet etter han. Jeg visste i min ånd at Jesus var på vei for å advare neste by, så neste by etter det igjen og så ennå flere.

Jeg skulle aldri ville bli funnet skyldig i å nevne tider og datoer, men jeg kjenner helt ærlig, at Jesus Kristus selv vil at hans folk skal være på alerten, og at tiden er mye nærmere enn vi tidligere har trodd. Vi skal være engasjert i vår Fars business, og ikke bli trette av å gjøre det som er godt, for hans andre komme nærmer seg sannelig. Velsignet være vår Guds navn!
Shalom