Gud velger i dag ut den menigheten som skal lede vekkelsen i landet.
Han velger ut den menigheten som skal lede vekkelsen i din by.
Lederne i disse sammenhengene testes nu, og de som består innsettes på sin plass og mobliseres.
Englene, offiserene i åndeverden, søker akkurat nu intenst etter folk som kan brukes i den kommende vekkelsen.
Det er ikke sikkert at du kommer til å ha noen særlig betydning bare fordi du spontant roper ja.
Du må også oppfylle kravene. Du må testes. Du må godkjennes av offiserene.

Hvem kommer til å bli brukt som ledere?
De som er snarest til å omstille seg til den åndelige virkeligheten.
De som kan kommunisere med offiserene i åndeverden og samarbeide med dem.
De som allerede er trenet eller holder på å trenes i åndelig krigføring.

Følgende drøm, som jeg fikk jeg da jeg gikk andre året på Livets Ords bibelskole i Uppsala, belyser hva jeg mener.

I drømmen befant alle bibelskoleelevene seg utenfor skolen på en slette. De lekte, sang og danset.
Noen spillte med en ball. Det var akkurat samme sterke salvelse som det brukte å være på bibelskolen og i møtene.
Jeg tror det jeg så var et bilde på bibelskolen. Solen skinte, det var varmt og godt.
Selv satt jeg på en stein og betraktet dem.
Jeg syntes det var litt morsomt, men samtidig syntes jeg det var barnslig og litt kjedelig alt sammen.
(På den tiden jeg kom til Livets Ord trodde jeg fremdeles at de fleste andre var "barnsligere" enn meg, ettersom jeg holdt distanse til alt og nektet å hengi meg til dansen og gleden og resten av det vi ble mer eller mindre beordret til å kople oss på. Den distansen beholdt jeg helt til pastor Ulf kom inn på morgensamlingen en dag og brølte til oss: "Gud sa til meg at jeg skulle ta slaktefårene og gjøre dem til krigere, og du skal vite at jeg tar den oppgaven meget alvorlig. Om det så er det siste jeg gjør, så skal jeg få deg ut i glede og frihet i den Hellige Ånd, når du begynner å be." "Jeg skal hjernevaske deg så til de grader, at når du har reist herifra og du er i andre sammenhenger senere, så kommer det å bli slik at når du våkner på morgenen, så kommer bena dine til å begynne å bevege seg av seg selv i dans til og med innen du har kommet deg ut av sengen på morgenen." "Du kommer til å leve i seier og glede av rene skjære vanen hver dag enten du vil eller ikke." I det øyeblikket forløstes den gleden over meg, som nu alltid kommer så snart jeg begynner å be, og nå er jeg redd for at jeg kanskje er blitt litt barnsligere enn hva som er helt normalt, men det er slikt som skjer. Drømmen bekrefter bare nivået jeg var på da) Offiserenes oppdrag - finn folk som kan brukes!

Plutselig kom et slags romskip seilende inn over oss med et voldsomt brøl.
Ild og gnister sprutet ut fra "romskipet" og lyden og kraften som fulgte med var øredøvende.
Innen vi visste ordet av hva som skjedde, var vi alle sugd inn i romskipet av den voldsomme kraften som gikk ut fra det.
Inne i romskipet var alt hvitt og ekstremt hygienisk rent.
Jeg kjente et streif av ubehag. Her fantes ingenting av den komfortable og koselige atmosfæren jeg liker best.
Det var våpen overalt, men alle var tildekket av hvite laken.
Det gikk likevel ut en ild og kraft og himmelsk atmosfære fra våpnene som gjorde at bibelskoleelevene straks slappet av.
De begynte å synge og danse og juble overalt rundt våpnene.
Men nesten ingen gikk bort til våpnene. De var som barn.
De frydet seg over atmosfæren, mens de danset og sang mellom våpnene.
Da la jeg plutselig merke til offiserene.
De så ut som mennesker, men jeg kjente at de hadde en annen natur, og forstod at de var engler.
De studerte hver og en av oss intenst. Ingen av dem smilte.
Ingen brydde seg om at elevene danset og sang eller var glade for det.
Det var liksom bare sånt som "barn" gjør. De brydde seg ikke om det.
Det var noe annet de så etter. De så etter hvem av dem som de skulle kunne bruke.
De var intenst på vakt, for å se om en eneste av dem ville bevege seg mot våpnene.
Det var bare de som gikk bort til våpnene som var av interesse for dem.
Når et menneske gikk bort til våpnene fikk de øyeblikkelig offiserenes totale interesse.
De konsentrerte seg bare om dem. Det var deres oppdrag.
De måtte finne folk som kunne trenes for den kommende mobiliseringen.
Oppdraget var det eneste som interesserte dem.
Det var spesielt en kvinne og en mann som virket som de var ledere.
De hadde en enorm verdighet over seg. De var intense og alvorlige mens de studerte oss.
De studerte meg alvorlig. Jeg kjente at jeg blei helt svett.
Jeg ville bort derfra. Jeg kunne kjenne at de var ute etter hele mitt liv.
De kom til å ta alt. Renheten kjentes kvelende. Jeg ville ha det koselig og bekvemt.
Hva var dette?
Jeg ville ikke ha denne uhyggelige renheten, dette voldsomme totalt oppslukende, hva det nu var som var her.
Jeg var den første som hoppet ut av "romskipet", da vi endelig fikk lov til å gå. Men før vi gikk sa de:
"Dette var bare en forsmak på det som skal komme.
Vi ville at dere skulle få venne dere til atmosfæren, så dere kjenner dere hjemme i den.
Men neste gang vi kommer tilbake, så skal dere bli her for godt!"
"Det kan du jo gjerne innbille deg," tenkte jeg.
Jeg skal i alle fall ikke være her, når dere kommer tilbake.
Jeg tror denne tilvenningstiden de snakket om egentlig er et bilde på bibelskoletiden.
Mobiliseringen er i full gang!

Kvelden før de skulle komme tilbake lekte elevene som vanlig på sletten.
Det virket ikke som noen forstod hva som egentlig skulle skje.
Alle var glade og lekte som vanlig. Selv var jeg vettskremt.
Da det begynte å bli mørkt rømte jeg fra Livets Ord.
Jeg sprang gjennom skogen i mørket og slo meg på greiner, stilker og alt mulig som sto i veien for meg overalt.
Da gryningen nærmet seg, de hadde sagt de skulle være tilbake i gryningen den dagen, fant jeg en tom jakthytte og gikk inn i den.
Jeg gjømte meg innerst i et hjørne, og dro en masse dyreskinn som jeg fant der over meg, og så lå jeg og ba:

"Kjære Gud, la ikke salvelsen nå meg. La ikke kraften få tak i meg.
Vær så snill, og hold de der galningene borte fra meg."

Jeg hørte det voldsomme brølet fra "romskipet,
" og innen jeg forstod hva som skjedde var jeg trukket inn i "romskipet" samtidig med de andre elevene.
Men denne gangen var det noe som var annerledes.
En uimotståelig kraft kom over meg, jeg ble dratt bort til et av våpnene.
Innen jeg visste hva jeg gjorde hadde jeg revet lakenet av et av våpnene og stod og holdt i det.
I det øyeblikket jeg tok tak i våpenet gikk det ild fra våpenet inn i meg.
Jeg ble helt oppfylt og inntatt av Guds kraft.
Det er det mest underbare jeg har opplevd i hele mitt liv.
Kraften oppslukte meg totalt. Plutselig visste jeg at dette er meningen med hele mitt liv.
Det var dette alt dreide seg om,
at jeg skulle finne min plass i hæren og lære meg å bruke våpnene,
for det var det som skapte denne sterke koplingen mellom de som var i åndeverden og oss.
Plutselig sto det to offiserer, en på hver side av meg. Den ene sa til meg:
"Husk det, Hilda, at så snart du legger din hånd på våpnene, så er vi der for å trene deg!"
Har du lagt din hånd på våpnene, så den overnaturlige koplingen og utvelgelsen kan skje?
Tiden for død religion er over. Tiden da vi skulle sitte og lytte er over.
Nu kreves det en total snuoperasjon.
Virkeligheten er her. Mobiliseringen er i full gang!

"Stå da ombundet med sannhetens belte om livet og vær iført rettferdighetens brynje.
Ha som sko på føttene den beredskap som fredens evangelium gir.
Grip framfor alt troens skjold, som dere kan slukke alle den ondes brennende piler med.
Ta frelsens hjelm og Åndens sverd, som er Guds ord."
Efeserne 6,14-17