Den vesle jenta til Gunn Karoline og Hans Ole ble født i august 1987.
Tilværelsen for familien på tre ble imidlertid ikke helt som de hadde håpet.
Blødningene etter fødselen ville ikke stanse, og uker ble til måneder. Noe var alvorlig galt.

Etter flere undersøkelser, fikk paret den dystre beskjeden: Gunn Karoline hadde gynekologisk kreft.
Svulsten var stor som en knyttneve, og lå på utsiden av livmormunningen.

- Familien ble lammet av frykt, minnes Guunn Karoline.
Ikke minst foreldrene hennes var redd dette var slutten.
Tiden frem mot operasjonen var preget av press og angst.
Mange troende rundt dem ba til Gud om helbredelse.
Sammen med ektefellen nærte hun troen og håpet, blant annet ved å høre bibelundervisning.

Særlig likte hun å høre på talekassetter.
Favoritten var en tape med pastor Hans Bratterud hvor han prekte om den kristnes rettigheter.
- Forkynnelsen var litt uvant, nesten litt freidig, men den styrket troen og ga håp.
Operasjonen Gunn Karoline skulle gå igjennom, kunne ikke vært mer omfattende.
Landets fremste eksperter på området skulle fjerne hele livmoren og deler av lymfe-knutene, mens eggstokkene skulle spares ved å bli "heist opp" slik at de unngikk skader under den påfølgende strålebehandlingen. Alt i alt trengte legeteamet seks timer for å gjøre jobben.

Datoen for operasjonen var 1. november 1988. Svinø tok ikke farvel med familien, optimistisk som hun var.
Hun var så ung, hadde fremdeles så mye ugjort, og Gud var jo med.
For ektefellen Hans Ole var det verre. Han visste at operasjonen var svært risikofylt.
Kona hadde små sjanser til å overleve.

Gunn Karoline våknet opp denne novemberdagen på Radiumhospitalet i Oslo etter en vellykket operasjon.
- Det var en tøff opplevelse å våkne av narkosen,
jeg trodde jeg var i helvete, for jeg hadde så sterke smerter,
og det var så mørkt i rommet.

Sjelelig og åndelig var hun imidlertid ved godt mot.
Legene var lykkelige over en vel gjennomført operasjon.
Fire ganger i uken reiste Gunn fra Skiptvet i Akershus inn til strålebehandling i Oslo.
Hun var fremdeles optimist. Kroppen taklet behandlingene bra.
Familien hadde mange rundt seg som stod bi.
- Vi opplevde et veldig sterkt nærvær av Gud i denne tiden, forteller hun.
Selv lekte hun med tanken om å involvere seg i misjon og evangelisering rundt om i Europa.
Det var så mye hun hadde lyst til å gjøre.

Kroppen kom raskt til hektene etter endt behandling.
Å vende tilbake til yrkeslivet ble heller ikke vanskelig, hun var borte fra arbeidet kun de tre månedene hun fikk stråle-behandling og ble operert.

Tre kvart år senere, utpå høsten 1989, var Gunn Karoline inne til nok en kontroll.Det var da de oppdaget en ny svulst.
Familien ble lammet av frykt fordi de visste at kroppen hennes neppe ville klare enda en stor operasjon eller flere strålebehandlinger.
- Dette tar du ikke imot, sa dagmamma till parets datter da hun fikk høre de alvorlige nyhetene.
Gunn Karoline sa seg enig, dette kunne de bare ikke akseptere.
Plutselig mintes hun også at Judith og Ingvar Torvik i evangeliseringsbevegelsen Ungdom i Oppdrag, hadde sagt til henne at hun kunne få et tilbakefall, men dermed var ikke siste ord sagt.

En nabo og en kollega hadde søkt forbønn og opplevd å få hjelp hos evangelist Svein-Magne Pedersen.
De anbefalte ekteparet å kontakte ham.
Gunn Karoline og Hans Ole følte seg ledet til å reise til Pedersens kontor på Sørlandet.
Dette falt seg slik at det ble dagen før hun skulle inn til Radiumhospitalet for å ta nye prøver og diskutere "framdriften".
- Vi ble sittende inne på kontoret til Svvein-Magne omtrent tre kvarter.
Han tok så god tid til oss, merket frykten og uroen vi bar på, og underviste oss grundig før han ba en stille bønn.
Det var et privilegium å bli tatt så godt hånd om.
Vi ble begge kvitt uroen som hadde tynget oss, det kom en sånn fred!
Kaos på Radiumhospitalet Gunn Karoline var full av forventning da de ankom Radiumhospitalet neste dag.
På røntgenbildene var det ikke mulig å se noen svulst.
- Det var full forvirring, de mente det mmåtte være en misforståelse et eller annet sted, forteller hun muntert.

Overlegen ble tilkalt for å overprøve resultatet.
Da fortalte hun om forbønnen dagen i forveien.
De trakk på skuldrene.
Det hele var litt kaotisk, minnes hun, og nevner at de helt glemte å ta betalt for undersøkelsen.
Nå som livet til den lille familien hadde tatt en ny retning, bestemte ekteparet seg for å gå to år på bibelskole.
De valgte å studere i Uppsala i Sverige, ved Livets Ord.
Der fikk de åndelig påfyll, ble styrket og grunnfestet i det som hadde med troen og den kristnes rettigheter å gjøre.
Gunn Karoline fortsatte jevnlig å gå til kontroller, først hver tredje måned, så en gang i halvåret og deretter årlig.
- Jeg var spent de første gangene, men de fant aldri noe tegn til kreft.

Etter fem år ble hun "friskmeldt" og gitt mulighet til å adoptere,
og etter ti år gitt anledning til å kjøpe livsforsikring på lik linje med andre.
- Psyken min, motet, alt kom i gjenge i lløpet av kort tid, forteller hun.
Dette mener hun skyldes de mange bønnene som ble bedt.

Berget livet Sytten år er gått siden Gunn Karoline Svinø ble mirakuløst helbredet,
og hun er like frisk nå som den dagen hun gikk ut kontordøra hos Svein-Magne Pedersen.
- Jeg tror jeg hadde dødd om ikke han hadde bedt den gangen.
Det måtte et mirakel til, sier hun fast.
Fortiden som kreftpasient har bleknet, den er historie.
Likevel har hun ingen vansker med å føle med de som får diagnosen.
- Jeg ser hvilke faser de er i, føler med dem og deres frykt.
Jeg vil oppmuntre enhver til å søke hjelp hos Gud og hente styrke hos Han.