MIRAKLER

Guds undre
Scott Fløtten, Oslo

Jeg har funnet det riktig å bringe videre et par hendelser i mitt liv.

Den første er fra min tidlige barndom i syv-års-alderen.
Jeg husker godt at jeg etter en sjekk hos vår faste lege, dr. Vangensten,
ble vitne til at mine foreldre ble både urolige og redde.
Legen hadde funnet sukker i urinen og sa til mine foreldre og meg at jeg hadde diabetes og måtte innlegges på sykehus med en gang. Senere forsto jeg at dette var en alvorlig diagnose, men fordi jeg bare var en liten gutt, gikk ikke dette inn på meg. Så ble det sykehusopphold i mange uker, uten at sykdommen bedret seg.

Plutselig en dag ble det stort oppstyr på avdelingen.
Jeg ble trillet inn på et stort auditorium med flere leger og med kandidater.
Hva de snakket om var dette at de plutselig ikke kunne finne noe tegn til sukker (diabetes).
Foreldrene mine ble tilkalt og jeg ble utskrevet som frisk.

Det jeg ikke kjente til, var at en kristen tante av meg hadde levert inn det vi kaller for en "bønneseddel" i en menighet i Oslo. Ingen av foreldrene mine var på den tiden engasjert i en kristen tro. Jeg er blitt fortalt senere at det er vanskelig å bli fri fra diabetes når dette kommer i barneårene.

Den andre opplevelsen var en gang i tyveårene.
Min mor hadde da hatt en plagsom form for psoriasis, langvarig og kronisk, og var pasient på Rikshospitalets hudavdeling. Særlig var det i hodebunnen og i håndflatene hvor det oppstod lange sprekker og tykk hudavskalling. Da var min mor blitt en kristen, hun hadde tro på forbønn og var blitt det vi kaller for "salvet med olje" i Jesu navn hele seks ganger, uten noen synlig virkning.

Så en søndag ettermiddag i 1938 sier min mor til far og meg,
at nå går jeg på et bestemt møte og ber om forbønn for min mangeårige plage.
Mor gikk og kom tilbake søndag kveld nøyaktig som før.
Far og jeg tenkte at så ble ikke noen forandring denne gangen heller.
Alle tre sovnet inn og tenkte ikke mer på det.
Plutselig, mandags morgen, hører vi et gledesrop fra mor.
Eksemen var fullstendig borte. Ingen tegn til sprekker eller avflassing.
Huden på hendene var som ny, likeledes i hodet.

Hva skulle vi tro?
Vi hadde ingen annen forklaring enn at dette måtte være et Guds mirakel.
Far og jeg glemte det aldri.