Den 23. oktober 2002 la Inger Blichfeldt fra Kana h�nda p� fjernsynet under programmet "Holmgang". Noe uforklarlig skjedde. Siden har hun v�rt kvitt alvorlige mageproblemer.
48-�ringen fra Kana har siden barndom v�rt plaget med en vond mage. Hun reagerte med smerter i mageregionen n�r hun spiste spesielle matsorter. - Jeg kunne ikke spise feit mat som for ekksempel f�rik�l og ribbe med saus. Dessuten reagerte jeg p� kakao, bl�tkake, sjokoladekake og eggeprodukter. Jeg har v�rt til gastrofobi p� sykehusene i Drammen og T�nsberg, men legen var ikke sikker p� hva som feilte meg. Kanskje var det syreproblemer.
- Fikk du medisiner av legene? - N�r jeg spiste mat jeg ikke t�lte, fikk jeg store smerter i magen. De kom en halv time senere. Av legene hadde jeg f�tt mange slags medisiner, ogs� syredempende. Jeg har spist b�ttevis av tabletter uten � ha f�tt noe hjelp. Min mann har ofte h�rt at jeg har klaget p� magesmertene.
Sammen satt vi og s� p� "Holmgang" i oktober 2002. Der fikk Svein-Magne sjansen til � be for syke et halvt minutt, sier Inger, ivrig etter � fortelle sin mirakelhistorie.
Kjente kraften
Da Svein-Magne begynte � be for syke, handlet Inger spontant: - Svein-Magne fortalte at de som var syke kunne legge h�nda p� seg selv og p� skjermen. N� ville jeg gripe sjansen. Jeg gjorde som han sa. Mens han bad, kjente jeg en merkelig kraft som kom inn i magen. S� str�mmet den nedover kroppen til den for ut gjennom beina. Men s� begynte det p� nytt igjen. Kraften gikk igjen inn i magen, s� str�mmet den oppover skuldrene og ut fingrene. F�rst ble det vondt i fingerleddene, men s� kom smertene bort, sier en glad 48-�ring.
Vitner om Guds kraft
- Ble du helbredet?
- Dagen etter pr�vde jeg � spise noen av dden forbudte maten, men ingen reaksjoner kom. Siden spiste jeg mer og mer. N� spiser jeg hva som helst. Det er befriende � kunne spise det jeg liker uten � bli straffet for det med intense magesmerter. Tenk, jeg er blitt frisk fra en lidelse som har plaget meg nesten hele livet!
- Hva synes din mann om det?
Han er kjempeglad. N� h�rer han ikke lenger at jeg syter og klager over den smertefulle magen. Men b�de han og jeg var irritert p� presten Gelius som ikke lot deg slippe til.
- De gode nyhetene om min helbredelse har jeg selvsagt fortalt til mange. Jeg vil ikke holde skjult det Gud har gjort for meg, sier Inger bestemt.
Det var vanskeligere � n� fram til lyskasteren enn han hadde tenkt. Men ved � strekke kroppen og armen som han hang etter, helt ut, n�dde han frem og grep rundt lampefestet. Kroppen dirret og skalv idet 360 volt jog gjennom kroppen p� Jan. S� ble alt svart.
Hjemme i kjellerleiligheten sto Tove og holdt p� med middagen. Mens hun nynnet og sang for seg selv, tenkte hun p� at n� var det bare to timer, s� ville Jan v�re p� vei hjem.
Plutselig var det som om hun h�rte en stemme. Hun stanset opp i arbeidet og lyttet. Der var det igjen: "Tove - du m� be for Jan."
Hun ble nesten redd med det samme. Var hun begynt � bli gal, begynt � h�re stemmer midt p� lyse dagen? Nei, der var det igjen: "Du m� be for Jan - han er i stor fare."
Da skj�nte hun det. Det var Gud som talte til henne. Med bankende hjerte slapp hun alt hun hadde i hendene og skyndte seg inn i stua. Der kastet hun seg p� kne ved sofaen og ba inderlig om englevakt for ham som hun hadde knyttet sitt liv til:
"� Gud, la det ikke hende Jan noe vondt. Du vet hvilken fare han er i n�. La dine engler b�re ham p� sine hender."
Det ble en b�nnekamp b�de med og uten ord. Litt etter litt senket freden som over Tove, og hun kunne reise seg fra b�nnekampen med en indre forvissing om at Gud hadde tatt saken i sine hender.
Jan kom langsomt til seg selv igjen. Det danset sorte flekker for �ynene p� ham, og hele kroppen var vissen og rar. Hvor var han�?
S� gikk det opp for ham at han l� utstrakt p� det smale stillaset. 30 meter under seg kunne han skimte de kraftige st�lspantene. Det var der nede han egentlig skulle ha ligget om alt hadde g�tt etter menneskelig beregning.
"Takk Jesus," hvisket han. Skjelvende og matt krabbet han bortover plankene og kom seg opp leideren gjennom dekksluken.
Da han satte f�ttene trygt p� dekk, kom arbeidsformannen akkurat forbi. Han stanset og s� forskrekket p� Jan som sto der skjelvende og blek: "Hva er det med deg - er du blitt d�rlig?"
Jan smilte matt: "Nei, i grunnen ikke. Men jeg gikk str�m gjennom meg nedi tankrommet da jeg skulle demontere den siste lyskasteren. Det er overledning i den, s� str�mmen m� kuttes f�r den kan tas ned."
Formannen ga hurtig ordre. Str�mmen ble kuttet, og mens to mann ble sendt ned med lommelykter for � demontere den defekte lyskasteren, kom formannen tilbake for � se hvordan det gikk med Jan.
"Hvordan f�ler du deg?" spurte han bekymret.
Jan hadde satt seg ned p� en kabelkveil, og f�lte n� at han langsomt kom til krefter igjen.
Jan hadde satt seg ned p� en kabelkveil, og f�lte n� at han langsomt kom til krefter igjen.
"Jo takk, det begynner visst � fungere normalt igjen. Men det var et Guds under at det gikk s� bra som det gjorde."
"Du kan s� si," svarte formannen og ristet p� hodet. "Jeg t�r ikke tenke p� hvordan det hadde g�tt om du hadde havnet nedi bunnspantene. Du kan godt f� slutte for i dag hvis du har lyst."
"Nei, jeg er bra n�. Det hjalp � komme opp i frisk luft."
"OK. Du kan ta noe lett arbeid her oppe p� dekk resten av dagen. Men ta det med ro."
Da Jan var p� vei hjem etter denne begivenhetsrike dagen, var han igjen i fin form. Og han var fylt av takk og undring over hvordan Gud hadde grepet inn og reddet han og Tove fra en tragisk ulykke.
Tove hadde for vane � m�te ham p� veien hjem, og det gjorde hun denne gangen ogs�. Etter � ha g�tt sammen en stund, spurte hun:
"Har du v�rt i fare i dag, Jan? Jeg ble s� minnet om � be for deg."
Han s� p� henne. -"N�r tid ble du minnet om det?"
"Ja, klokken var rundt to. Da var det en stemme som sa at du var i fare, og at jeg m�tte be for deg med det samme. Jeg har aldri opplevd noe s�nt f�r."
Jan trykket sin unge hustru inn til seg, og s� fortalte han det som hadde hendt. I undring og takknemlighet lyttet hun mens t�rene rant nedover kinnene.
"Takk, Jesus," hvisket hun.
"Ja det var nok engler som l�ftet meg inn p� stillaset i dag, da jeg hang der hjelpel�s over avgrunnen."
"Han skal gi sine engler befaling om deg," hvisket Tove stille og trykket sin manns h�nd fast. Tor Lakselv