Sondre Bratland :

storselgende juleplate og også konsert i Oslo denne helgen,
samt gjesteopptreden på konserten "La det klinge" i Oslo og Hamar.
Sondre Bratlands far gikk til kirken like trofast som han spiste sine brødskiver.
Det har folkesangeren tatt lærdom av.
Julelysene dingler i trærne rundt folkesangerens gamle stamhotell på Frogner i Oslo. Statstipendiaten er i hovedstaden for en serie konserter med materiale fra Rosa frå Betlehem, platen han var med på å spille inn i Fødselskirken i Betlehem.
Siden utgivelsen i 1992 har den solgt og solgt.

Sprø strengelyder og palestinske barnestemmer i kombinasjon med folkesangerens framføring i det hellige rommet,
er selve lyden av høytid for mange.
- Det er vanskelig å vite hva det er ved dden som appellerer, men jeg tror vi har klart å gjengi en atsmosfære, av det rommet den ble spilt inn i. Vi var der i bevisstheten av at vi var på et hellig sted. Det gjorde noe med oss alle sammen, sier Bratland. Han har slått seg ned i en myk hotellstol med kaffekoppen foran seg på glassbordet, og erindrer innspillingen i rommet som slett ikke er åpent for alle. Anbefalinger og forsiktig tilnærming måtte til før den lokale kirkeledelsen slapp sangere og musikere til. Men musikken skapte gjenkjennelse hos fransiskanerne i Betlehem, og etter noen dager sto dørene på vidt gap for gjestene fra Norge. Det hele endte i en hjertelig atmosfære, og altså også med en plate som selger en god del hver jul. Opphavsmannen selv har av mange fått høre at den er en del av juleritualet.

Men Rosa... var langt fra Bratlands første plate. Den het "Pilegrimens sangbok" og kom i 1982.
Siden har det kommet ytterligere åtte.
Titlene er små dikt i seg selv: Den blå gleda, Mysteriet, Kvilestein, Atterklang og årets utgivelse Syng meg heim.
- Jeg synes nok jeg har vært heldig med tiitlene på platene, medgir sangeren.
- Men så ligger det ganske mye vurdering bbak. Det er ikke tilfeldig at de heter sånn eller sånn. Bratland forteller at for eksempel Den blå gleda, tittelen på hans andre soloutgivelse fra 1983, kom til i møte med en glassmosaikk i Gjerpen kirke, der innspillingene ble gjort. Mosaikken, lagd av Emanuel Vigeland, viste den fortapte sønn som blir møtt av sin fars åpne favn, og gjorde inntrykk. Bratland sier han så for seg den enorme avstanden mellom sønnens egen følelse av svik, og farens ubebreidende kjærlighet. - Det er sikkert et gap for sønnen, en gleede som er uforståelig der tårene er nærmere enn latteren, der gleden blir maksimal så den renner over. Det er veldig mye av denne gleden i norsk folkesang, spesielt i den religiøse. Bratland forklarer hvordan melodiene da verken blir dur eller moll, men noe imellom. Han gjengir forklaringen han en gang fikk av forfatter Halvard Jon Sandsdalen, på hvordan det kunne ha seg at gleden og sorgen kunne henge sammen på dette viset. "Den dypeste gleda har et stenk av vemod i seg" mente forfatteren, det andre var "herk og leven". Bratland smiler når han gjengir dette siste, men synes å være enig.
Han forteller om egne opplevelser der han har kjent på dobbeltheten.
- Hvordan har de opplevelsene preget din ttro?
- Det er nesten omvendt, mener Bratland. - Det er min tro som har gjort at jeg har fått disse opplevelsene. Min tro har gitt et slags referansegrunnlag.
- Hva er det ved den som gjør at den kan vvære et slikt grunnlag?
- Kanskje noe av det som ligger i en annenn av platetitlene mine : Mysteriet.

Det er bare påskebudskapet som er så svart og lyst at det ikke er mulig for tanken å begripe smerten og gleden i fornedrelsen og oppstandelsen.
Jeg synes det er vanskelig å gi uttrykk for det med ord.
Men jeg kan etterhvert så mange sanger, og det er styrke for min egen tro.
Bratland siterer sjelesørgeren Einar Lundby som i en bok snakker om nødvendigheten av å være glade, og bryter så ut i et salmesitat: "Sørger du enn min sjel? O men hvortil tjener sorgen...".
- I mange tilfeller blir disse salmeteksettene en slags trosbekjennelse for meg.
Å formidle det på en tilforlatelig og troverdig måte blir å avlegge vitnesbyrd.

Målet.
Det var på mors fang Bratland lærte sangtradisjonen han i dag fremfører.
Han kaller hjemmet han kommer fra for "romslig".
Bratland forteller at faren alltid spiste to brødskiver til frokost, uansett matlyst.
På samme vis var det med kirkegangen. Var det messe, så gikk han.

- Jeg pleier å si at jeg er vanekristen. For noen har ordet en negativ klang, men ikke for meg.
Jeg opplevde en far som også var det, sier Bratland som har tatt etter farens kirkevaner.
- Det er vanskelig for meg ikke å gå når jjeg hører kirkeklokker, smiler han.
- Hva er troens mål for deg?
- Å holde ved like det liv som er blitt pllantet inn i meg et eller annet sted, i det organet som er vanskelig å finne, men som jeg kaller sjel.
- Hvorfor er det poenget?
- Jeg kunne vel sagt at det er for å bli ttil det som vi egentlig er, eller å bli enda mer til det vi var tenkt til å være. Sangeren legger til at han helst ikke vil framstille seg som en som alltid "får til" troen. Slik er det ikke, understreker han, men siterer Paulus om stadig å glemme det som ligger bak og strekke seg mot det som ligger foran.
- Eller som i Markus der faren til den bessatte sier "Jeg tror Herre. Hjelp min vantro".

Paulusordet kommer Bratland inn på også når han snakker om sitt virke som sanger.
Det gjelder stadig å prøve å skape gode framførelser av stoffet.
Siden 1997 har Bratland vært folkesanger på heltid etter mange år der sangen var bigeskjeft. Den tidligere skolemannen forteller hvordan han tenkte den gangene hans tid var delt mellom skole og konsertvirksomhet: Det var lettere å skaffe vikar på skolen enn til konsertvirksomheten.
- Sangen ble en slags lidenskap, litt i sllekt med lidelse.
Det var vanskelig å la være.
Han roser kona, som lot ham dra, og smiler når han siterer hennes ord om ikke å sette en sangfugl i bur.

De siste årene har han reist i uttallige kirker med det religiøse folketonestoffet.
I vakre kirkerom kan han oppleve noe av den samme harmonien som i god folkesang, "dåm" som det heter.
Dåm oppstår også av og til i møte med et lyttende publikum.
Vekselvirkningen trer i kraft.
Lyttere og formidlere bringer hverandre til en helhet større enn summen av delene.
Etterpå kommer mange og vil prate.
- Jeg synes jeg møter mange hjemløse kristtne.
De går ikke til kirke eller på møte, men de kommer på konsert.
Bratland kan av og til bli skjelven av tilbakemeldinger han får, som når noen sier at en av hans salmefremføringer på et gitt tidspunkt utgjorde forskjellen mellom være eller ikke være for et fortvilet menneske.
- Jeg ser stort på det å formidle sang. Det er virkelig noe som betyr noe for andre, og ikke bare noe jeg nyter for egen del.
Jeg synes mange av våre salmer er skikkelig grovbrød som er gode for den åndelige fordøyelsen.

Guds barn.
Nå er det julesalmene som står for tur.
I Kulturkirken Jakob i Oslo har Kirkelig Kulturverksted måttet sette opp ekstrakonsert får takle pågangen fra folk som vil høre "Rosa frå Betlehem" i konsertformat.
For Bratland dreier det seg om å fremføre julebudskapet.
- En stenk av himmel og en lukt av jord, ooppsummerer han.
- Jeg synes av og til at det blir veldig mmye show og glansbilder.
Jula er ikke bare ferniss.
Det er tvert i mot en ganske brutal historie, en seksten år gammel jente som føder en liten gutt på et fjøsgolv.
Jeg synes det er viktig å tenke på at han kom til sitt eget og at hans egne ikke tok i mot ham.
Slik er det òg i vår tid.
Bratland tar en pause, og snakker litt om hvordan bildet av en guttebylt på plateomslaget, malt av Odd Nerdrum, får fram forlattheten.

- Han kom til sine egne, men hans egne tokk ikke i mot ham, gjentar Bratland,

før han fortsetter med tyngde :
- Men alle dem som tok i mot ham,
dem gav han rett til å bli Guds barn.
Det er nok det som jeg gjerne vil gi uttrykk for.

Geir Ole Bjartvik [email protected]
Vårt Land, 17. Desember 2005