JERUSALEM :
180 personer er hittil drept av selvmordsbomber på israelske busser.
Vi ble med Shimon Elbaz på morgenruten hans i Jerusalem.
Det er grytidlig morgen i Jerusalem.
Kvelden i forveien kom den første meldingen om at Yasir Arafat var død,
og jeg har aldri vært så nervøs på en bussholdeplass.

TERRORBOMBE :
Denne bussen ble sprengt av en selvmordsbomber i Jerusalem 18. juni 2002.
Barn på vei til skolen var blant de 18 dødsofrene som
lå slengt ut på fortauet etterpå.

Heldigvis er alt stille og rolig,
og jeg føler en viss lettelse da buss nr. 17 dukker opp i bydelen Malha i Jerusalem.
Best å få bussturen overstått.

Å skulle lage reportasje om hvordan det føles å være mat for selvmordsbombere, er en dårlig ekstremsport.
Alt tyder imidlertid på at Shimon Elbaz (49) ikke har problemer med nattesøvnen.

Det har vært rolig lenge nå, synes han, uten å nevne at en selvmordsbomber sprengte seg selv og tre andre i luften på et marked i byen tidligere i uken.

HVERDAGSHELT :
Shimon Elbaz har vært bussjåfør i Jerusalem i 26 år.
Han har for lengst lært å stenge av sin egen frykt.

Men blikket røper at han er årvåken.
Han bruker de syv speilene til å følge nøye med på hva som
skjer inne i bussen til enhver tid.

Rute 17 bruker en drøy time fra endestoppestedet i Malha,
gjennom byen og ut til landsbyen Ein Kerem.
Shimon har jobbet som bussjåfør hele sitt voksne liv,
og sønnen er også sjåfør.

Turistene skremt bort
Det er nok verst for kona mi som statistisk sett har dobbelt så stor risiko for at noe skal ramme familien, innrømmer han.
Selv kjører han fast rute 17 og 4 om morgenen, og linje 99 som er en turistrute rundt Jerusalem senere på dagen.
Her er det få passasjerer å tenke på.

Jeg er heldig hvis jeg får et par-tre stykker om bord.
Terroren har skremt bort turistene.

Trafikken er ikke så hektisk i Jerusalem på en fredag.
Om noen timer begynner sabbaten, og da kjører heller ikke bussene.
Bak i bussen er det glissent med passasjerer. En ortodoks jøde med skjegg og sorte gevanter, en gråhåret fyr med kalott på hodet, og et par skolejenter som kniser akkurat som de gjør hjemme i Norge.

Mange av passasjerene nikker gjenkjennende til Shimon.
En av dem er Lydia som stiger på med frokostbaguetten i hånden og setter seg rett bak ham.

LEVER MED FRYKTEN :
Passasjerene i Jerusalem har lært seg å leve med frykten.
Jeg er fortsatt litt redd på bussen og fortrekker å sitte her fremme hos sjåføren, innrømmer hun. Da hun hopper av et par stoppesteder senere, forteller Shimon at han kjenner årsaken. Svogeren hennes som også er bussjåfør, ble for et par år siden skadet av en bombe på bussen sin, og flere av passasjerene ble drept.

To bomber
De to siste bussbombene i Israel eksploderte 31. august i ørkenbyen Be’er Sheba lenger sør.
Klokken nærmet seg tre om ettermiddagen da den første av dem smalt inne i kjøretøyet.
Sekunder senere sprang bombe nr. to i en annen buss bare noe hundre meter unna. Sjåføren i denne hadde fått følelsen av truende fare da den første bussen hadde gått i lufta og klarte å stanse og åpne dørene etter ti meters kjøring.

BOMBEBELTE:

En israelsk sikkerhetsagent viser fram et belte som er vanlig blant selvmordsbombere.
Det inneholder fem kilo semtex, mer en nok til å utslette en hel buss.

Han anslår at 10-15 mennesker rakk å komme seg ut før
den andre bomben detonerte.
I alt 16 passasjerer ble drept og 91 skadet i selvmordsaksjonen.
Synet av lik som hang ut av bussvinduene og avrevne
armer og bein på bakken møtte hjelpemannskapene
som strømmet til.

Har du aldri tenkt på å skifte jobb? Spør jeg.
Skifte til hva?
Det er dette jeg kan.
I begynnelsen var jeg redd.
Å gå på jobb, var som å spille russisk rulett.
Men så fant jeg ut at dette var noe jeg klarte å leve med.
Det eneste som uroet meg hver gang det smalt, var om rute 13 var rammet.
Det er den sønnen min kjører.

Sjette sans
Shimon røper at han har utviklet en god sjette sans som sjåfør.
Hver gang han nærmer seg et stoppested, ser han nøye på alle passasjerene som skal stige på. Dersom noen skulle gi ham dårlig magefølelse, kjører han bare videre uten å stanse.

Metoden kan ha reddet livet hans, men han vedgår at den ikke er helt sikker.
Selvmordsbomberne er etter hvert blitt gode på forkledninger. Forrige gang det smalt på en Jerusalem-buss, var terroristen forkledd som ultraortodoks jøde.

Ute i Ein Kerem parkerer Shimon på innsiden av det høye sikkerhetsgjerdet som omgir landsbyen.
Her på endeholdeplassen har han et kvarters pause.
Men ikke før han har saumfart seteradene for eventuelle gjenglemte bag’er som kan inneholde en bombe.

OVERBLIKKET :
Bussjåfør Shimon følger passasjerenes bevegelser i speilene på rute 17.
Han har heller ikke lov til å slippe bussen av syne uten vakthold.
I så fall risikerer jeg en saftig bot av politiet, forteller han.

Så setter han seg igjen bak rattet og kjører gjennom det steinete landskapet med oliventrær innover mot byen.
Shimon ser fram til helgen, smiler og er full av godt humør. En hverdagshelt god som noen.

Hver dag tar 1,7 millioner israelere offentlig buss.
Det skjer vel neppe noe med oss, tenker jeg mens vi nærmer oss sentrum av Jerusalem.

Krisepsykologen :
- Man betaler en høy pris
Overlevingsinstinktet er sterkt hos mennesker.
Blir man utsatt for konstant fare over tid, stenger man av frykten med å si at "det skjer ikke med meg", forklarer psykolog Rolf Gjestad ved Senter for Krisepsykologi i Bergen.

- Dersom man opplever at kolleger stadig bllir rammet, øker stressfaktoren.
Til slutt kan man få angst, konsentrasjonsvansker og depresjoner, foruten fysiske plager i muskler og mage dersom man ikke får hjelp.

Gjestad tror at å leve under konstant frykt i hverdagen, vil prege hele befolkningen.

- Over lengre tid vil man nok oppleve at heele samfunnet blir småparanoid, mindre tolerant og utvikler større aggresjon.
Man betaler en høyere pris enn man selv er klar over.