Den hebraiske bibelen,
Tanakh, er den første av jødedommens hellige skrifter.
Innholdet er, med få unntak, det samme som i Den norske kirkes
Det gamle testamente,
men inndelingen, vektleggingen og fortolkningen er svært forskjellig.
For jøder er dette jødiske skrifter, som beretter om deres egen
historie og rolle i verden.
Tanakh består av tre deler:
Toraen, Mosebøkene, er den viktigiste delen.
Ordet Tora kommer fra et hebraisk ord som betyr "å undervise",
Læren er derfor en bedre oversettelse enn det ofte brukte Loven.
Mosebøkene forteller om verdens skapelse, jødenes (israelittenes)
tidlige historie og det spesielle paktsforholdet mellom Gud og
det jødiske folket.
Her finner vi også grunnlaget for den religiøse loven som
regulerer alle sider ved et jødisk samfunn.
Dette bibelske lovstoffet kalles Tora she-bi-khetav
(Den skriftlige læren).
Som jødedommens helligste tekst inntar Toraen en særstilling.
Fra synagogens lesestol resiteres det fra håndskrevne
Tora-ruller av pergament.
Ellers bruker man trykte hebraiske utgaver,
ofte med oversettelse, og utstyrt med et vell av rabbinske
forklaringer.
En slik utgave av Mosebøkene kalles en Humash.
Forskjellige retninger innen jødedommen bruker i dag ikke de
samme utgavene og de samme kommentarene.
De mer tradisjonelle forholder seg kun til rabbinsk stoff,
mens nyere utgaver også tar hensyn til vitenskapens og ikke
minst arkeologiens synspunkter.
Tekstene studeres alltid i lys av den rabbinske fortolknings
- og fortellertradisjonen.
Neviim består av :
Ketuvim består av alle de øvrige skriftene, som er av svært
forskjellig karakter.
Salmene stammer fra forskjellige tider,
mange ble brukt i forbindelse med tempelkulten i Jerusalem.
Salmene brukes fremdeles i synagogegudstjenesten og resiteres
også utenfor denne.
Visdomstekstene, som Ordspråkene, Job og Forkynneren,
har sine klare paralleller i visdomslitteratur fra andre
land i Midtøsten.
De tar opp etiske spørsmål som synd og skyld,
samt mellommenneskelige spørsmål av forskjellig art.
Visdomstekstene har hatt stor innflytelse på jødisk etikk
og menneskesyn.
De "Fem rullene", Høysangen, Rut, Klagesangene, Forkynneren
og Ester, leses i forbindelse med forskjellige helligdager.
I mange tilfeller omtaler også hele den jødiske bibelen som
Tora eller Læren.
Alle tekstene brukes til å forstå verden og jødenes plass i denne.
I våre dager har Tanakh fått en fornyet betydning som jødenes
"historiebok", spesielt i Israel der interessen for
arkeologiske utgravninger av steder knyttet til bibelfortellingene
er stor.
Mishna
Mosebøkene utgjør kjernen i det som ofte kalles
"Den todelte Tora".
Den andre delen kalles Tora she-be-al peh som betyr
"Den muntlige læren".
Ideen om en todelt Tora er basert på fariseernes og de
tidlige rabbinernes overbevisning om at Gud også ga Moses
utførlige forklaringer til Mosebøkenes lover.
Disse skulle ikke skrives ned, da en muntlig overlevering
ville sikre at forklaringene kunne tilpasses endrete tider.
Forklaringene skal være videreformidlet og fortolket, i muntlig form, fra generasjon til generasjon av lærde menn. Allerede før Tempelets fall oppsto det akademier, kalt yeshivaer (fra et ord som betyr å sitte), der fariseerne underviste i rettsvitenskap, jødisk etikk og skikk og bruk. De to største religiøse autoritetene fra denne tiden er Hillel (ca. 70 f.v.t.-10 e.v.t.) og Shammai (ca. 50 f.v.t. - ca. 30 e.v.t.), som begge grunnla sine egne "skoler". Begge er fremdeles viktige referanser for vår tids nytolkninger, men Hillel har størst autoritet. Svært mange vanlige jøder kjenner sitater fra Hillel.
Etter Tempelets fall var det denne tradisjonen som førte jødedommen videre. Med utgangspunkt i den fariseiske tolkningstradisjonen utformet rabbinerne et religiøst system som kunne overholdes av alle jøder, og over alt. Arbeidet foregikk først ved akademiet i Javne, en liten by øst for Jaffa. Til tross for spesielle memoreringsteknikker ble dette etter hvert en nesten uhåndterlig mengde stoff, og spredningen av det jødiske folket gjorde det til slutt påkrevet å bevare denne tradisjonen i skriftlig form. Redigeringen og nedskrivingen ble foretatt ved akademiet i Galilea, under ledelse av rabbi Jehuda Hanasi (ca. 138-217 e.v.t.). Resultatet ble Mishna.
Mishna betyr "repetisjon", underforstått av den muntlig overleverte læren. Den er skrevet på såkalte mishnaisk hebraisk. Mange forskjellige tidlige fariseere og rabbinere (til sammen nevnes nesten 150 navn) fremstiller sine meninger om sentrale rituelle og juridiske spørsmål. Men Mishna behandler også prinsipielle filosofiske og etiske spørsmål, traktaten Pirke Avot (Fedrenes ord) er i sin helhet viet jødisk etikk. Denne delen trykkes også som en egen tekstsamling med kommentarer, i både prakt- og lommeutgaver, og er en av de aller mest populære jødiske religiøse bøkene.
Mishna er delt i 6 sedarim (ordninger) eller deler.
Betegnelsen "ordninger" viser at rabbinerne var opptatt av å skape orden i tilværelsen. Mishna gjenspeiler deres overbevisning om at etter tempelkultens opphør var begrepet hellighet i hovedsak knyttet til hjemmet, til familiens og den enkeltes liv. Gjennom systematisk orden i det daglige liv skal det være mulig å leve et stabilt og hellig jødisk liv uavhengig av ytre forhold. Mishna tar opp de mange forpliktelsene som angår forholdet mellom Gud og enkeltmennesket, Gud og fellesskapet, og menneskene i mellom. Lovene vi finner samlet i Mishna, er derfor ment å være aktuelle for alle jøder, i alle land og til enhver tid, til tross for at det ideelle livet kun kunne leves i landet Israel.
Mishna er imidlertid ingen enkel og oversiktlig lovbok og egner seg ikke som oppslagsbok. Dette skyldes først og fremst formen. Mishna inneholder det rabbinerne anså som kjernes i Den muntlige loven, ikke i form av klare bud og forbud, men som en presentasjon av ulike rabbineres uttalelser om sentrale juridiske og rituelle spørsmål. Den er også forholdsvis kortfattet. Ytterligere forklaringer og opplysninger ble samlet i Tosefta (Tillegget), som i omfang er langt større enn selve Mishna, men betraktes som noe mindre autoritativ.
Midrash
Allerede i tidlig tid mente de lærde at bibeltekstene måtte inneholde mer visdom enn det en bokstavtro og overfladisk lesing skulle tilsi. Midrash er en form for teksttolkning som søker å finne frem til de etiske, filosofiske og juridiske grunnprinsippene som ligger skjult i bibeltekstene. Ordet midrash kommer fra et hebraisk ord som betyr "å lete frem". Det kan betegne en metode, en tolkning eller en liten forklarende fortelling, eller også en samling rabbinske tekster.
Mange forskere mener at den tidligste typen midrash dreide seg om jødisk lov, halakha. En annen type utdyper og forklarer de bibelske fortellingene og de forskjellige temaer vi finner der. Mye av dette materialet er "fortellerstoff" eller aggada, som utgjør en stor del av Talmud. Dette rabbinske stoffet er svært levende og kan minne om legender eller folkeeventyr, og har sin bakgrunn i undervisningen som ble gitt i skolene og synagogene.
Det finnes også egne samlinger. De mest kjente samlingene er Midrash rabba (Den store midrashen), som kom ut i Venezia i 1545 og inneholder materiale fra rundt 400-1000 e.v.t. og Midrash ha-gadol (Den største midrash) som ble laget i Jemen på 1300-tallet. Mindre utdrag og samlinger finnes i svært mange jødiske hjem, oftest i oversettelser til moderne språk.
Talmud
Samlingen av Mishna og Tosefta var viktige skritt på veien mot utformingen av rabbinsk jødedom. Det videre arbeidet ble utført av en gruppe rabbinere kalt amoraim(tolkerne) eller talmudrabbinerne. De levde i Galilea og Babylonia (dagens Irak). Deres tolkninger av Mishna kalles Gemara (ferdigstillelse). Gemera er hovedsakelig skrevet på arameisk. Mishna og Gemara inngår i Talmud, en betegnelse avledet av et ord som betyr "lære" eller "å studere". Den første samlingen ble utarbeidet ved lærestedene i Galilea og var ferdig rundt 400 e.v.t.
Men når vi snakker om Talmud, menes vanligvis den senere og langt mer omfangsrike utgaven, kalt Den babylonske Talmud, som ble samlet og redigert i Babylonia på 500-tallet e.v.t. Den babylonske Talmud er et enormt verk. Materialet stammer fra mange "skoler" og siterer og navngir et overveldende antall lærde. Kort tid etter dens ferdigstillelse ble det vanlig å betrakte den babylonske Talmud som autoritativ i de tilfellene der de to utgavene gir forskjellige svar på juridiske spørsmål.
Talmud inneholder grunnlaget for den religiøse loven, halakha. Men rundt to tredjedeler av den babylonske Talmud består av aggada, dvs. av etiske betraktninger, visdomsord, fortellinger, aforismer og allegorier. Den tar opp praktisk talt alle spørsmål som kan dukke opp i menneskers liv. Som i Mishna foregår det diskusjoner på flere plan. De emnene som diskuteres kan ofte synes å være trivielle, men meningen som ligger bak er ikke triviell. Det dreier seg alltid om å søke etter sannhet, orden og meningen med tilværelsen.
Når jøder snakker om å studere Tora, så er det oftest Talmud
som menes.
Det er Talmud som har vært den viktigste boken i
jødiske gutteskoler og yeshivaer opp gjennom tidene,
og for mange er Talmud-studier fremdeles selve livets mening.
Den har holdt jøder sammen helt frem til våre dager, og
kalles ofte jødenes "transportable fedreland".
Kanskje det er derfor den er blitt betraktet med stor skepsis
av kristne. I perioder er Talmud blitt underlagt sensur,
forbudt eller brent offentlig.
Talmud er et uhyre komplissert verk å lese.
Man snakker ofte om "Talmuds store hav", en forestilling
som skal gi assosiasjon til en forestilling om uuttømmelig visdom.
Talmud-studier har tradisjonelt vært forbeholdt menn,
noe som skulle få stor betydning for kvinners stilling i
en kultur der religiøs lærdom ga høyest status.
I dag er dette under endring. Innen de fleste retninger
kan kvinner nå studere Talmud på lik linje med menn,
og det finnes allerede flere markante kvinnelige
Talmud-forskere som gir nye perspektiver på mange
av de tidlige rabbinernes kommentarer og avgjørelser.
Sidur - bønneboken
Sidur er kanskje den viktigste boken for vanlige jøder - av begge kjønn. Den inneholder alle bønnene og velsignelsene som brukes både i hjemmet og i synagogen. Den første kjente håndskrevne bønneboken ble laget av rabbineren Amram Gaon i Babylonia på 800-tallet e.v.t. Senere ble det laget bøker tilpasset de forskjellige samfunnenes tradisjoner. I Øst-Europa ble det også laget egne bønnebøker for kvinner.
Det største skillet har gått mellom askenasisk og sefardisk tradisjon. I dag går det også et skille mellom de forskjellige retningene innen moderne jødedom. Reformjødedommen innledet denne prosessen gjennom sine dyptgripende endringer av det gamle bønneritualet, men også konservativ og rekonstruksjonistisk jødedom har egne bønnebøker. Her er det inkludert nye bønner som et svar på Holocaust og opprettelsen av staten Israel. Den økende likestillingen mellom kjønnene har ført til at det innenfor flere nyere retninger nå utformes bønner der Gud også tiltales i hunkjønnsform og hvor det fokuseres mer på Guds kvinnelige aspekter.
Middelalderskrifter - Halakha
Rabbinerne ordnet de mange religiøse forpliktelsene i et system som kalles Halakha. Ordet er avledet av et verb som betyr "å gå", det dreier seg om å finne den rette vei. Hensikten er å oppfylle løftet om å leve livet slik pakten forutsetter.
Etter hvert oppsto det et behov for å ordne og kodifisere den religiøse loven, som var basert på flere forskjellige skriftsamlinger. Sentral i dette arbeidet var Moses ben Maimon, som ble født i Cordoba i det muslimske Spania (ca. 1135-1205). Han ble også kalt Maimonides (og i jødisk tradisjon Rambam etter akronymet, Rabbi Moses ben Maimon). Allerede hos talmudrabbinerne fantes ideen om at Toraen inkluderer 613 bud, i sin bok Sefer ha-Mitzvot (De religiøse forpliktelsenes bok), systematiserer Maimonides disse 613 budene og deler dem i henholdsvis positive og negative forpliktelser. I boken Mishna Tora (Den andre Toraen), ordner han alt det viktige stoffet i Talmud. Denne boken blir nå sett på som en autoritativ kilde til jødisk lov. Maimonides er også kjent for utformingen av 13 trosartikler som han mente enhver jøde må bekjenne seg til.
Også nord for Alpene sto det frem jødiske religiøse ledere som fikk sin posisjon i kraft av sin lærdom og sin evne til lederskap. De opprettet religiøse høyere læresteder der unge menn fikk sin videreutdannelse. Blant disse er yeshivaen i Mainz under ledelse av Rabbi Gershom ben Yehuda (ca. 960-1028), som innførte flere forandringer i den askenasiske jødiske loven.
Den mest markante jødiske skikkelse i Mellom-Europa fra middelalderen er Rabbi Shlomo ben Yitshak (1040-1105), vanligvis omtalt under sitt akronym Rashi, fra Troyes i Nord-Frankrike. Rashi grunnla en berømt yeshiva som ble et sentrum for studiet av halakha. Mange jødiske bibler er utstyrt med hans kommentarer til Tanakh.
Shulhan Arukh - Det dekkete bord
Shulhan Arukh er en sammenfatning av den religiøse loven, fremstilt på en måte som gjør det mulig å bruke den som et oppslagsverk. Den ble utformet i Galilea, av Josef Karo (1488-1575), en av de store jødiske mystikere og rabbinske lærde. Shulhan Arukh ble umiddelbart godtatt som autoritativ av sefardiske jøder og brukes av disse fremdeles. Siden askenasiske jøder har en noe forskjellig rituell og liturgisk praksis, utga Moshe Isserles av Krakow allerede i 1578 et tilleggsverk som gjør rede for de punkter der de to tradisjonene er avvikende. Senere er det også blitt utarbeidet forkortete og enda lettere tilgjengelige utgaver av denne, oversatt til landets språk og beregnet på bruk i vanlige familier. Mange hjem har en slik utgave.
Kabbalistiske skrifter
Jødisk tradisjon anser Den hebraiske bibel for å være
kilden til all visdom og all sannhet.
Rabbinerne utviklet sofistikerte tolkningsmetoder som skulle
forklare tekstenes mange uklarheter,
belyse hendelser og gi et bedre innblikk i personenes karakter.
Men det var også rabbinere som mente at bibeltekstene i tillegg
var ment å skulle leses på et annet plan, det måtte skjule seg
dypere sannheter bak den tilsynelatende lettfattelige
fortellerteksten.
Jødisk mystikk var med andre ord allerede i utgangspunktet
tekstorientert.
Den jødiske mystikken har kan føres tilbake til tiden rundt vår tidsregnings begynnelse og tidlig talmudisk tid. dvs. (200-tallet e.v.t.), og kanskje enda lenger.
Den retningen som er mest kjent i dag, er den jødiske middelaldermystikken, kabbala (overlevering), som oppsto i Syd-Frankrike og Nord-Spania på 1100-tallet e.v.t. Mystikerne (kabbalistene) søkte hemmelig kunnskap om Gud og universet, og utviklet både et verdensbilde og et syn på guddommen som var svært forskjellig fra Bibelens syn. Kabbalistene utviklet store tankesystemer som hadde til hensikt å knytte Skaperen og verden sammen. Den hellige boken Zohar (Den strålende) er Kabbalas mest kjente verk og regnes blant jødedommens viktigste hellige skrifter. Zohar inneholder både hemmelige doktriner, filosofiske oppfatninger om universet, myter, samt spekulasjoner over guddommens forhold til den skapte verden.
Zohar er etter alt å dømme forfattet av kabbalisten Moses de León, men teksten tilskrives den kjente og lærde rabbineren Shimon bar Yohai, som levde i det andre århundre e.v.t. i Galilea. Kabbalistene hevder også at denne hemmelige visdommen går helt tilbake til Sinai. I dag mener mange forskere at Zohar er satt sammen av forskjellige kilder og tradisjoner og at Moses de León kun var en slags redaktør.
Zohar er en utilgjengelig bok for de fleste. Det er ingen sammenheng i teksten, hverken i innhold eller form. Teksten består for en stor del av en slags samtaler mellom rabbineren Shimon bar Yohai og hans elever. Hoveddelen er ordnet i samme rekkefølge som Mosebøkene og kan minne om den jødiske rabbinske fortellertradisjonen, den såkalt midrashlitteraturen. De store kabbalistene var da også også vel bevandret i den tradisjonelle rabbinske litteraturen.
Kabbala blir tradisjonelt ansett som "farlig" litteratur, og det var begrensninger for hvem som skulle få tilgang til denne hemmelige viten, studenten måtte også veiledes og innføres av en spesielt egnet eldre lærer. Fremdeles advarer mange rabbinere den vanlige jøde mot å lese kabblaistisk litteratur. Kabbalas verden var lukket for kvinner, og dette har vært tilfelle helt opp i vår tid. I dag er denne litteraturen allment tilgjengelig, og jødiske feminister bruker nå ofte kabbalaen som inspirasjon og idégiver.
Kabbalistiske skrifter oversettes nå til mange språk, også norsk, og nyter nå stor popularitet også blant ikke-jøder. Siden leserne oftest mangler innsikt i jødisk tradisjon og rabbinsk litteratur vil det nødvednigvis oppstå mange misforståelser. Mye av det som kalles kabbalistisk litteratur er også sterkt preget av "new-age-kulturen" og gir derfor et feilaktig inntrykk av jødisk mystikk.
Hasidismens litteratur
Den retningen innenfor ortodoks jødedom vi kaller hasidismen, begynte som en folkelig vekkelsesbevegelse blant Øst-Europas jøder på 1700-tallet. Grunnleggeren var den karismatiske helbrederen og undergjøreren Israel ben Eliezer (1700-60), også kjent som Ba´al Shem Tov. Han ble fort en myteomspundet person; barndomslegender og beretninger om hans mange undergjerninger ble spredt blant hans tilhengere og fikk raskt status som hellige historier. Ba´al Shem Tovs ideer ble videreutviklet og systematisert av hans viktigste elev, Dov Ber, den såkalte magid (en omvandrende forkynner) av Mezritch (død 1772) og hans disipler. Etter Dov Bers død ble ledelsen delt mellom ulike familier. Tittelen gikk oftest i arv, og det dannet seg etter hvert "dynastier" av hellige familier. Før annen verdenskrig var det flere hundre hasidiske dynastier i Øst-Europa, alle med store tilhengerskarer.
Det nye innenfor hasidismen var forestillingen om at bevegelsens ledere, de såkalte zaddiker , var hellige menn med helt spesielle evner. Det oppsto en overbevisning om at zaddiken både hadde overnaturlige evner og en spesiell forbindelseslinje til Gud, og at han kunne be på tilhengernes vegne. Hasidismens lære ble spredt gjennom prekener og litteratur med meget uensartet innhold, men fortellingene og legendene om zaddikene og deres elever ble over alt en viktig del av hasidisk tradisjon. De ble overlevert fra generasjon til generasjon blant bevegelsens mange tilhengere, først i muntlig, og etter hvert også i skriftlig form. Det dreier seg derfor ikke om teologiske skrifter, men om religiøs populærlitteratur. Likevel anses dette som hellig litteratur av mange jøder.
Under Holocaust ble den jødiske kulturen og de jødiske samfunnene i Øst-Europa utryddet, men de overlevende lederne grunnla nye sentre i New York og i Israel, til tross for hasidismens opprinnelige motstand mot å opprette en jødisk stat før Messias kommer.
Vi kan takke den tyske jødiske filosofen Martin Buber (1878-1965) for at disse legendene og fortellingene er blitt bevart for ettertiden, i en form tilgjengelig for vanlige lesere. I fullstendig form eller i utdrag finnes hans bøker:"Rabbi Nahmans fortellinger", "Legendene om Ba´al Shem og "Den store magid" oversatt til en mengde språk, også norsk.
Redaktør for internettsiden er styret i DMT