Dette hendte i 1972, da var jeg 7 år gammel.
Da jeg fortalte min mor og bestemor hva jeg hadde opplevet sa
de bare, "glem det, det var bare en drøm"
men jeg vet det var virkelig,
men den følelsen av og bli avvist ble sittet i meg i mange år,
men for noen år siden gikk det opp for meg at det
som hendte meg ble gjort av en ubetinget kjerlighet.
Her er historien.
Jeg hadde gått i 2 år på en privat kristen skole.
Jeg var overbevist om at mitt lodd i livet var å bli en "nonne"
Jeg visste ikke at man måtte være katolikk for og bli nonne.
En kveld, mens jeg ba aftenbønnen,
bestemte jeg meg for at jeg ville besøke Jesus.
Jeg la meg til og sove, og med ett for jeg ut av min kropp og
fløt mot en grå tunell.
Tunellen var vakker.
Den var laget av skyer. Jeg visste at jeg skulle møte Jesus.
Jo nermere jeg kom, jo vakrere ble lyset,
desto nermere enden jeg kom, desto større kjerlighet følte jeg.
Alt var så fantastisk, det var så følelsesladet at jeg trodde
jeg skulle briste, alikevel ønsket jeg mer.
Da tunellen åpnet seg, så jeg tre mennesker som ventet på meg.
Jeg kjente dem ikke med det samme, men så gjenkjente jeg dem.
Det var min bestemor, oldemor og oldefar.
De smilte og strakte hendene ut for og klemme meg.
Jeg var så lykkelig. Jeg var kommet hjem.
Jeg ville ikke dra, endelig følte jeg at jeg hørte hjemme noen sted.
Så kom en vakker lysende skapning bort til oss.
Jeg var så glad, jeg tenkte at nå får jeg endelig treffe Jesus,
men det var ikke Jesus. Han var lik Jesus,
men jeg visste det ikke var Ham.
Han utstrålte så mye kjerlighet,
jeg brydde meg ikke om at det ikke var Ham.
Jeg sprang over for og klemme han, da stoppet han meg.
Han stoppet meg ikke fysisk, men en kraft stoppet meg.
Jeg spurte hva som var galt.
Ha så på meg og sa "din tid er ikke kommet enda.
Du må dra tilbake"
jeg begynte og gråte fordi jeg ikke ville dra.
Jeg hører til her, sa jeg. "Jeg vil ikke dra tilbake.
Jeg vil bli her".
Han så på meg igjen og sa "din tid er ikke kommet."
Så ble jeg trukket tilbake til tunellen av en kraft,
jeg opplevde det som om jeg falt på en fantastisk måte,
inn i min kropp igjen.
Jeg satte meg gråtende opp. Jeg greide ikke å stoppe.
Jeg ville ikke være i verden mere.
Det var en vondt følelse og bli avvist.
I dag vet jeg hvorfor jeg må være her.
Men jeg gleder meg til dagen da min "tid" kommer.