Jonathans bes�k hos sin avd�de tvillings�ster i Paradiset
Senh�stens siste dager var forbi.
En bitende nordavind bl�ste og lekte med de sarte snekrystaller som lydl�st og fredfullt dalte til jorden.
P� kort tid var by og land innhyllet i hvitt.

For f�rste gang falt sn�en p� Lydias stille grav.
Hennes tidlige bortgang var noe hennes tvillingbror stadig hadde i smertelig erindring.
Med dyp vemod mintes han sin fromme s�ster, hun som s� ofte var blitt ham til velsignelse gjennom sitt skjulte liv med Kristus. Han gjennomlevde igjen og igjen bildene fra fortiden og mintes sin egen utmattede �nd. Akk hvor ofte gjenopplevde han hennes rene og hellige kj�rlighet til Kristus som hadde gjennomtrengt henne til siste �ndedrett. Han fant enn� s� meget ugudelighet i sitt eget hjerte. Under byrden av sin last fra sin daglige utroskap, lengtet han etter Guds barns herlige frihet. F�r han gikk til ro om kvelden, sto han gjerne ved vinduet, og mens han skuet de utallige stjerner, kom tankene til et h�yere hjem, der hvor hans s�ster, Lydia, allerede hadde v�rt i seks m�neder og nytt hvilen der.

I de siste ukene f�r hennes hjemgang, hadde hun lovet ham, at hvis hun fikk tillatelse av Herren, ville hun vise seg for ham i dr�mme.
Men enn� hadde han ikke f�tt noe livstegn fra henne. Hadde hun glemt sitt l�fte?
Eller var hennes �nske i mot Guds vilje og orden?
Dette og lignende sp�rsm�l opptok ham ofte.
Men ogs� en kvelende tvil j�g som et lyn gjennom hans f�lsomme gemytt.
Men - desto lenger han m�tte vente p� l�ftets oppfyllelse, desto mer l�rte han � skue hen til troen.
Til slutt lot han seg n�ye med de skj�nne forestillinger om gjensynet.
Ja, disse steg opp i hans sinn som stille anelser ettersom tiden gikk.

Etter noen dager gikk han tidlig til sengs med en trett kropp og sjel.
F�r han sovnet, tenkte han p� sine opplevelser i timene som var g�tt.
Hans innvendige menneske var for svakt til � svinge seg opp over det jordiske.
Sukkende ba han om kraft, oppkvikkelse og tr�st for de kommende dagers oppgaver.
Den evige Kj�rlighet, som ser alt og vet alt og som overg�r b�nner og forstand, fant i sin visdom at n� var tidspunktet velegnet til � oppfylle Jonathans rensede �nske. Han tillot n� Lydia � f�re sin bror inn i det himmelske hjem.

Gledesstr�lende fl�y hun ned til sin brors leie p� den syndige jord.
Ved hennes sakte ber�ring, s� han hennes �nd. Hun vinket �mt til ham.
Han fulgte med glad forundring hans s�sters lysende skikkelse som omfavnet ham i inderlig kj�rlighet.
Hun innhyllet ham omsorgsfullt i en sky som hurtig beveget dem oppover.
Snart l� jordkloden dypt under deres f�tter.

Han ble overveldet av Guds allmakt og br�t ut i en lovsang.
Endelig s� de i det fjerne en str�lende port av en ubeskrivelig skj�nnhet.
Ved portalen sto to majestetiske engler p� vakt.
De hilste de to s�sken p� lykksalig vis: 'Fred v�re med dere.'

Lydia skinte enda sterkere ved sin inngang i det himmelske hjem.
Hun bar et foldegevandt av hvit silke etter Morgenlandets skikk og bruk.
Om livet bar hun et gyllent belte.
Dette var rikt prydet med edelstener, likes� kransen p� hennes hode.
Hennes askeblonde, lett b�lgende h�r omga hennes ansikts skj�nne oval som uttrykte renhet og kj�rlighet.
Jonathan kunne knapt t�le denne herlighet. Hans �yne var blendet.
Lydia tok ham ved h�nden og f�rte ham til en krystallklar liten bekk, full av Livets Vann, som han styrket seg med. S� gikk de sammen til en h�yde. Fra denne h�yden kunne man se ut over en st�rre del av det paradisiske omr�det hvor Lydia hadde oppholdt seg etter at hun hadde forlatt sin jordiske hytte. Hvor hen de skuet var det fred, ro, glede, lys og liv. Praktfulle perlemorskinnende palasser av forskjellige st�rrelser hevet seg over de smaragdgr�nne gressplener, som var gjennombrutt av glitrende sm� bekker som var fulle av s�lvtr�der. Parklignende anlegg omga disse mesterverk av overjordisk bygningskunst. Deres opph�yede stil og arkitektur oversteg enhver menneskelig forestilling.

En svak zefyrvind str�k frem fra �st og frembrakte en vidunderlig vellukt.
Disse dufter str�mmet ut over de himmelske marker.
En usigelig lykke var utgytt over Guds hager.
De lot enhver jordisk lidelse og dypeste tidligere smerter bli glemt p� noen �yeblikk.

"Hvor herlige er dine boliger, Herre Sebaot;
�n dag i dine forg�rder er bedre enn tusen ellers!"
ropte Jonathan i hellig begeistring, knelte ned og tilba Herren.
Allikevel oppdaget han at i dypet av sin sjel var han enn� ikke ren nok for denne herlighet.
Men jo lenger hans blikk dvelte ved disse uforlignelige landskaper, desto st�rre ble lengselen etter � kunne f� v�re her for evig.

Bevisstheten om at han m�tte vende tilbake l� derfor som en tung stein p� hans hjerte.
Det bar fremdeles i seg det gamle menneskets frykt for d�den og livets forgjengelighet.

Lydia skj�nte de tanker og f�lelser som r�rte seg i hennes bror.
Hun la sin arm fortrolig p� hans skuldre, og sa: "V�r bare frimodig, Jonathan.
Om bare en kort tid er vi for alltid bundet sammen igjen.
Da kan v�r glede aldri bli bedr�vet av noe mer.
Benytt du de kostbare n�destunder som fremdeles blir tilm�lt deg til renselse og helliggj�relse, s� skal du ogs� bli ikledd helse og hellighet, s�ledes at du av Herren blir verdig til � st� for Den H�yestes �syn. Hvor jeg takker min trofaste frelser for alt hva han har tillatt for min lutring og herliggj�relse.

Ikke en eneste av de mange lidelser ville jeg n� ha �nsket � slippe, n�r jeg n� i evighetens lys har erkjent deres verd. Alle, ogs� de ut�lelige smerter p� min lange sykeseng, var som underpant p� hans kj�rlighet og er blitt til uendelige kilder av himmelske gleder.

Se p� disse frydefulle jomfruer som g�r der i den vakre engdalen arm i arm.
De er noen av mine lekes�stre og venninner.
Den unge piken som du ser der vandrende i det siste paret, d�de i en alder av bare to �r.
Hun ble oppdratt i barneparadiset. Ogs� hennes hode er omgitt av en krans av uforgjengelige blomster, og hennes kledning lyser i skinnende lilla farge, som om de var besatt av duggdr�per. Men lysende steiner mangler. For de er tegnet p� kj�rlighet og lidelse som er b�ret i t�lmodighet.

Allikevel bor det ingen misunnelse i deres sjeler,
da de vet at de ved et lengre liv p� den fristelsesrike jord,
ikke vil ha n�dd den herlighet som de n� har.

Husker du ikke at jeg betrodde deg at jeg ofte f�lte meg s� alene og forlatt?
�, hvor kortsiktig mennesket er i sine �ndelige omgivelser.
Den gang var jeg nesten alltid omringet av de salige og engler.

Disse sang lovsanger over at Herren verdiget meg til � ha samfunn med hans indre lidelser.
Han selv var meg ofte n�r og styrket min tro p� en skjult m�te, selv om jeg ikke merket hans hellige n�rv�r.

Selv om jeg i mitt hjertes dyp hadde forsikringen om mine synders tilgivelse og h�pet om av n�de � bli frelst - s� fryktet jeg allikevel i hemmelighet for � d�. Men ogs� i disse alvorlige �yeblikk hjalp Herren meg n�dig igjennom. Uforberedt ble jeg overfalt av en tung svakhetstilstand, og mens mine lemmer stivnet av kulde, kom det redsel og tilslutt natt for mine �yne. Da h�rte jeg atter en tid min kj�re mors gr�t, men mistet deretter bevisstheten. Men plutselig f�lte jeg meg s� lett og vel som jeg aldri f�r hadde v�rt. Det forekom meg som om jeg i dr�mme s� meg selv ligge der som sovende. Ved mitt leie s� jeg ogs� mennesker med t�refylte �yne og bedr�vede ansikter. Da besluttet jeg meg for at jeg skulle skrive opp dette merkelige bilde n�r jeg v�knet, men da tr�dte to h�ye skikkelser mot meg med overjordisk glans og med seierspalmegrener i hendene. De sa med et himmelsk salig smil: "Kom sjel, du har kommet seirende gjennom og har trengt igjennom til lyset. Kom hjem til ditt sanne fedreland."

Jeg s� meg om. Der s� jeg flere av mine for lengst avd�de og oppstandne slektninger som hilste og omfavnet meg.

Min salige bestemor f�rte min tidlig avd�de lilles�ster til meg.
Hun var n� vokst opp til en skj�nn jomfru.
Hun ga meg navnene p� de dyrebare slektninger som sto rede til � hente meg.
Da ble jeg klar over at jeg hadde kjempet meg gjennom og var ferdig, og mitt hjerte jublet av fryd og lykke.
Jeg tok imot de kj�rlige formaninger fra begge mine ledere, at jeg ikke skulle la noe hindre meg p� min hjemferd, at ikke avskjeden fra mine slektninger p� jorden skulle hindre meg. Men de hadde ikke verken �yne eller �rer for sin forklarede Lydia som vandret midt i blant dem.

Vi hevet oss da opp og svevde, beskyttet og ledet av Guds hellige engler.
De omhyllet oss med tykke skyer der vi f�r gjennom m�rke forferdelige steder fulle av skrik og forbannelser.
Ofte fors�kte m�rke skapninger � trenge seg inn p� meg og oppholde meg med allslags sperringer.
Men en av de himmelske ledere viste dem tilbake med et flammende sverd, hvis spiss var dyppet i Jesu blod.

Under denne flukten gjennom d�dens dal, kunne jeg ikke holde opp med � be Herren om n�de.
For hvor forferdelig ville det ikke v�re om en sjel kom under herred�mmet av en av disse m�rke makter og bli prisgitt motviljen og redselen disse �nder ga. Da l�rte jeg f�rst � riktig takke Gud for de daglige pr�velser og videverdigheter i jordelivet. For disse ga meg midler i h�nden fra den store Gjenl�ser til � befri meg fra alle urenheter, for bare de sjeler blir uantastet i disse fryktelige rom som i n�detiden p� jorden er blitt fri og l�st fra all ugudelighet.

Med inderlig kj�rlighet m�tte jeg da tenke p� s� mange mennesker som Herren i sin plan lot meg m�te i mine omgivelser. Gjennom deres ufullkommenheter, ble jeg oppmerksom p� de m�rke dybder i mitt eget hjerte. Varme b�nner sendte jeg opp for disse til Den Aller H�yestes Trone, og jeg ble mange ganger overbevist om at disse b�nner ble h�rt. Snart n�dde vi den ber�mte port hvor jeg ble festlig mottatt. Et stort antall herlige smykkede jomfruer sang der en lovsang til harpespill, mens sm� barn fra Paradiset str�dde ut blomster til meg. Det ble for meget for meg. Jeg sank ned p� mitt ansikt og tilba Herren og ba ham om kraft til � t�le himmelens skj�nnheter.

De ga meg � drikke av Livets vann, og det oppkvikket meg.
Med ny styrke sto jeg opp mens hele toget under mange tusenstemmig HALLELUJA satte seg i bevegelse.
Vi n�rmet oss et opph�yet tempel, hvor vi under sang og i b�nn ble velsignet og fra Herrens h�nd mottok �rens krans.

S� ilte vi til min bolig som ikke var s� langt borte fra denne h�yden.
Men dette kan du bare f� skue n�r du har bevart troskapen til ditt siste �ndedrag og er blitt gjort dyktig til � f� bo i denne herlighet.

Ja, hva intet �ye har sett var beredt for meg.
Og min salighet blir forh�yet n�r jeg engang f�r vise deg hvorledes Menneskevennens store kj�rlighet har oppfylt alle mitt hjertes �nsker.

Til min bolig h�rer ogs� en stor hage med en vakker skoglund hvor det oppholder seg mange fugler.
N�r jeg synger eller roper p� dem, kommer de fryktl�se og setter seg fortrolig p� min skulder og fryder meg gjerne med sine kj�rlige og vakre sanger.

Ogs� blomstene gir meg stor glede.
Ingen d�delig munn kan beskrive deres mangfold og skj�nnhet.
N�r man plukker dem, visner de ikke, for de er uforgjengelige.
Planter du dem p� nytt, vokser de videre.
Under mine spaserturer, fornemmer jeg deres svake hvisken.
Jeg h�rer dem si: 'Herre Gud, du skaper av alle ting, b�y ditt �syn ned til oss, for vi er ogs� dine skapninger.
Vi gleder oss ved din n�de over deres hjerter som du har gjenl�st!'

Ogs� b�nnene fra de jordiske pilgrimmer opplever man av og til p� denne m�ten.
Ogs� etter mine b�nner for meg og mine kj�re etterlatte, blir jeg gjort del i b�nnesvar, og de kommer for meg i gylne bokstaver. �, hvor jeg alltid opph�yer og gleder meg over de hellige ord som str�lte i mot meg ved min inngang til min evige arv: 'N�r du har blitt helt ren, skal du skue mitt ansikt!' Og hvor kraftig har ikke dette l�ftet tr�stet meg!

Det svaret som jeg fikk for mine inderlige forb�nner og b�nnfallelser for mine egne slektninger og venner var: 'V�r fortr�stningsfull. Jeg vil la dere bli forenet!'

N�r jeg vandrer gjennom disse blomsterbed, s� nikker og b�yer de seg for meg som om de ville hilse meg. Ja, ofte er det som de hvisker til meg: 'Kj�re, vi var ogs� engang i jordens dal!' Om man kjente disse hemmeligheter i det d�delige legemet, ville man vokte seg for form�lsl�st � bryte disse i stykker, disse �ndsbegavede Guds skapninger. Men man har jo lov til � plukke blomster av kj�rlighet til andre og til glede for seg selv.
Men � �delegge hensynsl�st mishager Herren meget.

N�r jeg tenker p� de kostelige frukter som modnes i min hage, da tenker jeg ogs� ofte p� dere. Hvor ofte, n� n�r det er vinter p� jorden, skulle jeg ikke gjerne gitt dere en liten kurv av disse store gjennomsiktige og m�rker�de jordb�r, eller noen av disse store gjennomsiktige druer som pryder inngangen til mitt hus her i himmelen.

Ofte sitter jeg ved mitt yndlingsvindu og skuer med lengsel �stover til Guds stad, der hvor Kongenes Konge bor. Der vil jeg finne min lykke og min salighet p� sterkeste m�te. Ingen lidelse, ingen smerte, ingen sorger trykker meg mer. Ingen bedr�vet tanke kan n�rme seg meg.

Da jeg atter for en stund hvilte meg p� den lille plassen og tenkte p� mine kj�re i jordens dal, s� jeg likesom i en kikkert min kj�re mor strikke, s�strene mine hadde heklearbeid, du selv hadde inntatt ditt tilvante hj�rne, og v�r gode far syntes � lese h�yt fra en bok. V�re engler sto ved siden av hverandre med glade ansikter. Da skj�nte jeg at det som ble opplest ikke var uten velsignelse for v�re sjeler. P� nytt la jeg mine forb�nner for dem frem for Herren. Og jeg har den forvissning at de blir h�rt, slik som jeg allerede ble lovet ved disse blomstene.

Selv om mitt vesen og gemytt gjerne trekker seg inn i ensomhet, s� er jeg slett ikke alltid alene. For mine venninner bes�ker meg ofte og fryder seg med meg over den herlighet som den trofaste Frelser har beredt for oss uverdige. Det er ogs� merkverdig at mine himmelske s�stre har kjennskap til mine �nsker og mitt hjertes hemmeligheter. N�r jeg lengter etter dem, s� er de der. Trenger jeg � v�re i stillhet, s� fjerner de seg.

Mesteparten av tiden bruker jeg til forb�nn og p� forberedelser til mitt fremtidige virke.
Jeg vil nemlig senere f� lov til � tjene Herren med mine gaver som l�rerinne i Barneparadiset.
Men jeg har ogs� g�tt p� mange bes�k.
Jeg f�ler meg s�rlig tiltrukket til to kj�re sjeler som eier en landeiendom ganske n�r meg med navnet Betania.
De delte, mens de enda var p� jorden, b�de glede og lidelse p� s�sterlig m�te.
Og ved Guds uendelige kj�rlighet er de n� igjen blitt forent her i Lysets rike.

Noen f� skritt fra deres slott er det en jasminlund hvor vi tilbringer mange stunder med sang og seiersrike samtaler. Hele tre ganger har vi opplevd den usigelige glede at Jesus, kilden til all velsignelse, komme inn til oss, som den gang han bes�kte Marta og Maria, og var sammen med oss en stund. Selv om han m�tte skjule sin herlighet for oss fordi vi enda ikke kunne t�le � se den, s� v�get vi knapt p� grunn av �refrykt � se p� ham. Hvert eneste ord som han talte til oss var fulle av den inderligste kj�rlighet som grep v�re hjerter dypt. Og dette lot oss ane den lykke de opplevde som tilh�rte hans stadige omgivelser. Ogs� vi er kalt til dette og skal vokse opp til det.

�, m�tte bare mine venninner i t�redalen rette sitt blikk mot Herren,
som er forbildet p� all skj�nnhet i sin forklarede elskelighet.
Da ville de gl�de i hellig kj�rlighet til ham,
og ville aldri mer s�ke sin tilfredsstillelse hos andre skapninger.

Hvor lykkelige ville vel mange utilfredse mennesker bli
om de ville overgi sine hjerter til Frelseren og betro sine liv og sin fremtid i hans hender.
Han bortst�ter jo ingen som kommer til ham, selv om de er aldri s� fattige og ringe.
Hans �yne ser ikke etter skj�nnhet og rikdom eller p� ytre fortrinn.
�, nei, med inderlig kj�rlighet ser han til dem som er nedb�yd ved erkjennelsen av sine synder og all deres elendighet
- men som lengter etter ham og begj�rer hhans hjelp, og vil elske ham over alt annet.
Til disse sjeler n�rmer han seg og �penbarer seg gjerne for dem i stillhet og i det skjulte.
Og n�r de blir klar over hans allesteds n�rv�r,
ja, f�r nyte hans guddommelige n�rhet, s� blir deres salighet ubeskrivelig stor.

Lys omgir Guds sanne barn allerede i deres d�delige hylster.
Selv helvetes makter erkjenner deres englebeskyttelse og deres himmelske adel.

Mange sjeler som p� jorden kanskje bor i et lite takv�relse, men som levde helt for Herren,
opplever her i Fredens Land et velinnredet hus som er verdig en konge!
Der finner de sine hemmelige �nsker ivaretatt, slik som den evige Kj�rlighet kan tilrettelegge og oppfylle dem.
Hvis de ikke selv var ud�delige, s� ville de ikke kunne t�le den beredte herlighet.
Ja, kongelig bel�nner Frelseren disse som vandrer i hans fotspor.
De som fra morgen til aften streber etter � tjene ham og � arbeide for ham, alene for � tekkes ham.

For Jesu skyld, forlat ogs� du alt som fremdeles hindrer deg i � bli helt hans eiendom!
Vandre alltid i hans hellige n�rv�r.
Bring allerede n�r du v�kner dine tanker som et morgenoffer til ham.
Be daglig om selverkjennelse og la gjennom hans �nd de mest skjulte folder i ditt hjerte bli avdekket.
Vend dine �yne bort fra verden, og gi akt p� alle dine tanker!
Tillat dem ikke � fare nyttel�se omkring.
Men f�r dem alltid tilbake igjen til din Gud.
Hos ham alene finner du fred!
Selv under ditt arbeid kan du tenke p� ham.

Utrett alt som du m� gj�re i kj�rlighet til ham og etter ditt beste skj�nn og kunnskap,
som om det var ham som hadde gitt deg oppdraget.
�, se opp til ham som helliger ditt yrke!
Selv det ringeste verk vil ikke bli uten l�nn fra ham.

Unng� ethvert unyttig og uoverlagt ord og uttrykksm�te som er uverdig for en kristen!
Alt slikt er et fr� som stiger opp, og her i evigheten blir det enten til sorg eller glede n�r det blir gjenfunnet.
V�r ikke utro mot Herren for � bli likt av mennesker,
s� du deltar i den lettferdige underholdning i dine verdslige omgivelser,
hvor man s� snart mister freden i sitt hjerte.
La deg heller ikke lede til � d�mme andre.
S�rlig av likesinnede som s� gjerne ford�mmer sin neste p� grunn av egen mangel p� ydmykhet og selverkjennelse.
Tilbakevis slike uttalelser med bestemthet, og vokt deg for slike kj�rlighetsl�se antydninger.
Slike ord kan ofte medf�re stor skade blant kristne nybegynnere og svake sjeler.

Den som elsker Herren av hele sitt hjerte, og s�ker,
ja, anstrenger seg for � gj�re hans vilje i alle ting,
han vil ogs� finne trofaste barn etter hans l�fte.
Overm�te lykkelige er de sjeler som han har �pnet �ynene
p� s� de kan erkjenne ham.
Hver liten blomst ved veien vil da minne om ham.
Mat og drikke, ja, alt hva de trenger til livets opphold,
mottar de i stille tilbedelse fra hans h�nd.
Og de fryder seg i den kamp som er tilrettelagt for dem i
deres Guds strid og Frelserens, som de selv tilh�rer i evighet.'

Med spent oppmerksomhet lyttet Jonathan til sin s�sters ord.
De etterlot et dypt inntrykk i hans vesen.
Men ved slutten av hennes tale, f�lte han at tiden var n�r da han m�tte vende tilbake til lidelsens og smertenes dal. Han fryktet ogs� tvilstanker som ville komme opp, som kunne r�ve fra ham velsignelsen ved det han n� s�.

"�, Lydia, vil du ikke gi meg et tegn n�r jeg v�kner opp som ikke kan omstyrtes av min fornuft?" "Jeg vil sp�rre Herren om det," svarte hans gudhengivne s�ster og knelte ydmykt med foldete hender. Da hun reiste seg, s� han et glad smil p� hennes lepper. Og det takknemlige uttrykket fra hennes blikk sa ham at hennes b�nn var h�rt. Med beveget hjerte omfavnet hun sin bror som atter skuet ut over de evige marker. S� ilte hun sammen med ham tilbake til porten. Med hilsener og oppdrag til sine foreldre, s�sken og venninner omhyllet hun ham igjen med det beskyttende skyhylsteret ved hans utgang.

Snart l� det himmelske hjem som et fjernt lyspunkt bak dem.
Jo dypere de svevde nedover, desto mattere ble glansen.
M�rket tok til og han kunne til slutt bare skimte gjennom Lydias str�lende kledning.
Med en stormvinds hurtighet kom de n�rmere jorden.
S� kunne de se land og hav p� jorden og til slutt en st�rre by.
I ett nu n�dde de Jonathans v�relse.

Da han v�knet, s� han seg om halvveis tvilende.
Men s� oppdaget han sin s�ster ved det �pne vinduet.
Hun vinket sin avskjed til ham.
Jonathan takket Gud.

Kilde: Josef Hahn, Tyskland