I august 1848 falt en ung kvinne ved navn Marietta Davis, som bodde hos sin mor, fru Nancy Davis i staten New York, i en dyp søvn eller trance som varte i ni dager. Alle anstrengelser fra hennes venners og legenes side maktet ikke å vekke henne opp av denne unaturlige tilstand.

Til slutt våknet hun opp. Hun fortalte, at mens hennes legeme lå som dødt, hadde hennes ånd vært i den evige verden. Hun sa også til sine venner at hun ikke skulle være lenge iblant dem, men snart gå bort til den evige glede som var gjort klar til henne i den Himmelske Faders rike. Etter dette levde hun syv måneder og døde på den tid hun selv hadde forutsagt.

Staden sett fra et høyere plan
Da hørte jeg en stemme over oss som sa: Kom her opp.
Og i det samme så jeg et rundt rom, omtrent som det indre av et tårn,
hvor veggene var som stigende gallerier og som gikk oppover
som en spiral til de tapte seg i en uendelig herlighet.
Denne skjønne vei syntes å være dannet av regnbuer,
omvunnet av spiraler i alle regnbuens farger,
og gav et gjenskinn av alle mulige og stadig skjønnere
fargetoner av en enestående glans.

Båret som på en sky av det reneste lys steg vi oppover.
Vi forlot stadens overflate og ble ført langs de stigende gallerier i dette tårn som syntes skapt av all regnbuens herlighet.
Som jeg satt ved siden av min ledsager den ånd som hadde kysset korset fyltes mitt hjerte av en rolig, hellig fredfylthet og glede som overgikk alt hva jeg før hadde følt. Og det var som om selve denne veien bølget av levende åndedrag og ble stadig skjønnere ettersom vi kom fremover. Den syntes å bestå av bitte små edelstener av flytende lys, med gjenskinn på de glitrende flater av hver skjønn blomst som hadde frydet mitt øye, da jeg gikk gjennom staden vi nettopp hevet oss over.

Men jeg fikk ikke tid til å skjelne mellom alle disse arter og fryde meg over deres skjønnhet, for snart kom vi ut fra det stigende galleri av regnbuer og stod på en slags flate som hvilte i den gjennomsiktige luft over den storslagne og hvelvede kuppel over lærdommens tempel i den paradisiske bolig.

Nå kunne jeg se den store stad som strakte seg i alle retninger nedenunder meg og herfra oppfanget jeg med ett blikk hvorledes den var i store trekk og for et uendelig skjønt bilde det var. Under meg lå det vidunderlige tempel, bygget av de kosteligste materialer og i en arkitektonisk stil som jeg ikke er i stand til å beskrive. Det hevet seg i midten av en stor rund plen med det bløteste og rikeste grønnsvær. Majestetiske tregrupper reiste seg med regelmessige mellomrom og de hadde en mengde duftende og skinnen de blomsterklaser. Under deres skygge og på mere åpne plasser var der mindre blomsterbed som var fylt av en rikdom av alle mulige planter og blomstrende busker. Jeg kunne også se fontener av levende vann enkelte sprang fra det grønne gress og fløt gjennom marmorkanaler eller renner av gyllen sand med en sakte og behagelig rislen, mens andre sprang i været med svære vannmasser i en imponerende høyde.

Vannet falt ned igjen i glitrende strømmer i bassenger hvor enkelte var som av glitrende diamanter, andre lik sølv eller den hviteste perle. Denne plen var omgitt av et høyt, men åpent rekkverk og på dens østlige side var der en stor port, men uten dører. I midten av denne strømmet der frem en flod av levende vann og den fikk sin tilførsel fra fontenene innenfor innhegningen. Nå vendte jeg min oppmerksomhet til den omliggende stad og oppdaget at den var oppdelt i tolv store avdelinger ved denne flod av levende vann. Den var begrenset på begge sider av en bred og almindelig aveny, som i tolv store kurver eller cirkler gikk fra midten ut til omkretsen.

Jeg så også at tolv andre gater skar denne spiral avenyen med midtpunkt i den hellige grunn omkring templet og strålende ut mot tolv punkter med like stor avstand fra hverandre til den ytterste grense. Som mitt blikk fulgte flodens vei og de statelige avenyer ble mitt sinn helt fylt, inntil alle følelser av person og tid gikk helt opp i det enestående syn.

Staden var oppdelt i et hundre og fire og førti bydeler eller kvartaler,
hver av dem skjønnere og mere storslått enn den andre.
Rundt hele den ytre grense og til midten gikk der en vei som åpnet stadig større skjønnhetsinntrykk og hver bydel var preget av nye og vakrere former av blomster og trær, fontener, statuer, palasser og templer.

Hver bygning var av en umåtelig utstrekning og stod i stilen til alle de andre som en fullkommen del av et fullkomment hele. Slik frembød staden et bilde av en have, en skyggefull lund, ett galleri av statuer, en bølgende sjø av fontener, ett ubrutt hele av enestående praktbygninger alt i et landskap av tilsvarende skjønnhet. Og over alt dette hvelvet seg en himmel med fargetoner av evig lys som omgav alle ting med en stadig skiftende og større skjønnhet.

Og nå sa jeg innbyggerne bevege seg, men det er bare et svakt inntrykk jeg kan gi av det jeg så.
Jeg kan bare beskrive det med å si at all bevegelse var som en melodi.
Alle engleskarer syntes å være inspirert av en livgivende kjærlighet og all deres gjerning var preget av en viss plan for oppdragelsen av barnesjelene til en fullkommenhet rundt dem. Det var ingen av englene som skilte seg ut fra denne altomfattende harmoni, men alle syntes å virke sammen og være inspirert fra en opphøyet kilde. Jeg så at der ikke fantes noen rivalisering eller ønske om noen egenkjærlig selvhevdelse blant de yndige barnegrupper, men hver gruppe og innbyggere i hvert tempel var tvertimot forenet i hellig kjærlighet og endret å bli delaktig i hellig visdom, så de kunne fylle sine oppgaver som lysets og kjærlighetens engler.

Jeg så også at de gledet seg over å lære av de som stod over dem og at disse igjen hadde sin glede av å utfolde sitt hele vesen i harmoniske og uselviske kjærlighetsgjerninger mot dem som stod under dem. Slik viste det seg at hvert barn, og hver gruppe av barn, gikk fremover i ordnede avdelinger fra tempel til tempel, fra palass til palass, fra sirkel til sirkel. Og etter hvert som en gruppe gikk frem, inntok den plassen som en eldre gruppe nettopp hadde forlatt, og avgav således plass for en mere ungdommelig familie i sin tidligere bolig.

Lik våren i et syndeløst paradis så jeg hvert lite barn som en levende udødelighetens blomst utfolde seg fra skjønnhet til skjønnhet, mens der overalt rundt omkring var harmonisk bevegelse i utfoldelsen av liv, kjærlighet og kunnskap om himlen og tilbedelsen av Frelseren.

Da jeg så på denne måten hadde fått se staden i all sin herlighet, hvorledes den virket i all sin storslåtthet, ble mitt syn utvidet og bak den ytterste sirkel av palasser så jeg klarere hva jeg hadde sett før da jeg var i staden engleskarene som samlet seg før de trådte inn i de ytre templer på det bestemte tidspunkt.

Jeg så at hver klasse samlet seg i overensstemmelse med den klasse eller skole til hvilken barna de hadde med seg var best skikket. Disse engler nærmet seg som båret på vindens vinger og rundt dem som en kledning var en lys sky. For meg så dette ut som om de var kledt i solens stråler. Og i deres armer lå, som sagt før, de små barnesjeler hvis liv syntes å avhenge av deres omsorg.

Etter som de kom nærmere var det som om hver av dem stanset et øyeblikk i den hellige og opphøyede sfæren og så falt de til hvile. Dette herlige syn av staden og dens virkning undergikk nå en neppe merkbar forandring, og min fører snudde seg til meg og sa: Her ser du visdommen og de herlige vidundere i denne første og enkleste grad av det åndelige paradis. Disse engler du har sett i deres virksomhet er alltid opptatt med denne skjønne plikt. Her samles barna, som du har sett, fra den verden hvorfra vi kom, og fra dette velsignede rike føres de til andre og høyere steder for lærdom. Men før det tillates deg å komme så langt skal du bli delaktig i en annen og høytidelig lærdom.