1 August 1989 sykklet jeg hjemmefra og ble jeg påkjørt bakfra av en bil.
Jeg ble kastet gjennom luften og landet på veiskulderen ca. 60 fot lenger bort.
Mine lunger kolapset, jeg brakk flere ben i kroppen og hadde store indre skalder.

En politiman fikk kalt opp ambulanse. Alt dette er borte for meg.
Dette er hva jeg husker : I det ene øyeblikket satt jeg på min sykkel, og i det neste, befant jeg meg på et sted med totalt mørke.
Jeg hadde ingen fornemmelse av rettning eller perspektiv,
men jeg hadde en fornemmelse av min kropp, jeg visste at jeg fortsatt hadde en.

På lang avstand kunne jeg skimte et lys på størrelse med et nålhode.
Lyden ble gradvis høyere og det virket som om lyset kom mot meg.
Etter hvert som objektet trakk nærmere, la jeg merke til at det var en utrolig demonisk skapning omgitt av flammer med store øyne og tenner som klappret mot meg sikklet og knurret.

Det var meget truende, den stirret på meg og klappret med tennene, stakk den ut en lang slimete orange tunge mot meg. Jeg var som forstenet der jeg sto i mørket. Det virket som om det var umulig og komme seg unna dette vesenet, det beveget seg med en utrolig stor fart, fast bestemp på å stanse meg. Jeg sto helt stiv med lukkede øyne og forventet at jeg ville bli oppslukt av flammer, slukt eller begge deler. I stede fikk jeg fornemmelsen av at skapningen sakte gikk, helt smertefritt gjennom min kropp, jeg gløttet med et øye og oppdaget at vesenet gliste idet den gikk gjennom meg.

Det kom ut på baksiden av meg med et "pop" og plutselig fløy jeg forover veldig fort gjennom mørket.
I det jeg svede kom det to demoner til mot meg, de hadde flere ulike farver og virket fryktelig skremmende.
Også disse passerte rett gjernnom meg.
Snart kom jeg til enden av den mørke tunellen.
Det virket som om tunellen var laget av en grå skyliknende materiale og snodde seg langt opp og til høyre.
Der svingte den og jeg kunne ikke se hvor den sluttet.
Fra åpningen øvert til høyre kom det et lite gult - vitt lys som gjorde slik at tunnelen så vidt kunne sees.
Jeg kikket nedover meg selv og oppdaget at min kropp var forsvunnet.
Jeg var forvandlet til et blå-hvitt lys jeg liknet en elypseformet kors/stjerne som blinket.
Dette virket" naturlig og behagelig i øyeblikket.
Det var veldig befriende og ikke bære på noen kroppslig vekt.

Da jeg så meg tilbake i tunellen, la jeg merke til at det var dører på begge sider.
Noen få andre kors/stjerner vandret også i tunellen, noen var blå som meg, andre hadde andre farver.
To andre blå kors/stjerner dukket opp ved min side og venlig førte meg inn i tunellen.
Jeg fløt omkring og oppdaget at noen av dørene vår åpne mens andre var lukket.
Den første døren jeg støtte på viste det klassisske helvete.
Jeg hørte lyden av hyling og pinefulle skrik.
Nakne mennesker ble stødd ut over et øde landskap med basseng av boblende ekskrementer og taggete kampestener.
Demoner og andre dyr, torturerte mennesker på alle tenkelige måter; jeg så også mennesker som torturete hverandre.

Da jeg nærmet meg døren til disse skummle sener, følte jeg en sugende fornemmelse som trekk meg dit som i en løpestreng, jeg oppdaget at jeg svevet over dette sørgelige landskapet. Stanken og heten var nesten uutholdelig men, en del av meg var tilsynelatende fasinert av variasjoner av smerte og angst anguish that was being inflicted on the inhabitants of this realm. Most of me wanted to leave so I had no difficulty and my feeling was that anyone could leave if they wished. Jeg følte at ingen eller ingen ting hadde put those people in captivity except their belief in the agony they continued to suffer. Jeg "fløt" tilbake til døråpningen som var veldig synlig fra alle kanter i "Helvete" Jeg følte bare glede da jeg forlot dette stedet, but I still had a sense of myself as apart from that joy. Den neste døren i tunellen var ikke noe bedre.

Så lang øyet kunne se, så jeg mennesker som gikk på en gul, gold og ufrukbar bakke med hodet bøyd ned, de var fullstendig oppslukt av selvmedlidenhet og sorg over sin skjebne, helt uvitende om at det var andre i nærheten.

En enorm følelse av ensomhet og isolasjon strømmet fra dette stedet, og jeg vegret meg fra å komme for nære, selv om det ikke kom noen sugende dragning ved inngangen til dette stedet, i sky tunellen.

Jeg fløy videre opp i tunellen og kikket inn i andre døråpninger, den neste døren gjorde et varig inntrykk på meg, der var en verden med en nesten ubeskrivelig skjønnhet. Jeg kikket på en vakker have med trær, fontener, fosser, and streams og bruer som skinte og blinket med ubeskrivelige farver. En beskrivelse av skjønnheten i denne verden er fanget av kunstneren Gilbert Williams, noe jeg oppdaget flere år senere etter min nær døden opplevelse. En følelse av fred og harmoni fløt fra disse senene og jeg beveget meg frem mot inngangen meg en enorm lyst til og gå inn. Da jeg skulle gå inn, støtte nesen min i noe som kan minne om myk plastikk. Jeg presset meg frem men ble venlig holdt tilbake. En stemme sa til meg, "Du har ingen kunskap til å gå inn i denne verden". Jeg ble veldig skuffet, men følte meg ikke fordømt, bare uopplyst. I then turned my attention to the light that was glowing around the fork to the right. Jeg gikk inn i lyset, og ble overveldet av en følelse av total glede. Alt var bare glede. Jeg sa til lyset "her er jeg", og lyset svarte "Flott" med en stemme som uttrykket glede and bliss. Jeg henga meg til the bliss og lærte mange ting som kan virke sprøtt når jeg beskriver det, men som er sannheter som vil leve i meg for alltid. Jeg lærte at jeg er evig og selv om jeg opplever mange former for død, vil jeg alltid vite hvem jeg er.

Jeg har ingen ting å frykte, bare flere ting å ærfare og jeg er den som ble valgt til å oppleve dette. Jeg høres kanskje litt "viktig" men tro meg, det kjennes veldig, veldig godt å ha kjennskap til disse tingene. Eventually, I became disenchanted with eternal bliss and decided to leave. Jeg sa til lyset "I'm leaving" og lyset sa "Fint" continuing it's utter joyous and blissful existence unaltered in anyway by my presence. Jeg fløt nedover tunellen glancing about me in continued wonder eventually settling on the threshold of a doorway that looked into outer space. Pieces of rock floated by and in the distance planets and galaxies spun and whirled. A rather conflicting feeling of both serenity and adventure surrounded me as I gazed upon the silent scene. The entrance to the tunnel was nearby and I could hear voices shouting "Ikke gå go Sarah! Tenk på Zane?" (Min sønn på 5 år). I grew annoyed at these voices because I wasn't intending to "go" anywhere and of course I was going to be there to watch Zane grow up. Et annet vesen dukket opp ved siden av meg og vi "talte" om mitt valg. Vi hørte en røst som sa "Om du går inn denne døren, så kan du ikke dra tilbake." Det neste jeg husker var at jeg lå i en sykehusseng med slanger festet til kroppen og en respirator i munnen. Jeg var full av glede og nynnet med all kraft selv om jeg ikke kunne bevege meg. Jeg hadde også masse smerter og forsto at jeg var tilbake i min egen kropp igjen.

Jeg har møtt mange prøvelser og utfordringer siden min nær døden opplevelse som hukommelsestap, disability, poverty loss of friends due to their inability to understand how the experience changed me, and chronic pain; but the knowledge of the eternity of my spirit and the freedom from the fear of death have created in me a foundation of peace that no temporary physical condition can shake. Jeg har et stort ønske om at alle kan få oppleve de mirakler jeg har opplevd uten å måtte gjennomgå de traumer som jeg har, for det vil forvandle verden.

All ære til Gud!