Rebecca døde to ganger

Den første gangen var ikke så ille, jeg var 8 eller 9 år, og bodde hos mine foreldre.
Det jeg husker best, er kulden, jeg har aldri kjent meg så kald noen gang.
Jeg tror denne kulden var dødens nærvær.
Det neste jeg husker er at jeg fikk pustevansker og så ble verden mørk.
Det neste jeg husker var at jeg sto foran en mann med en stor bok i hånden.
Han spurte om mitt navn og jeg sa jeg het Rebecca.
Han fortalte meg at det var ikke meningen at jeg skulle dø enda.
Med det damme våknet jeg i min egen kropp.
Noen uker senere, i vårt nye hjem, døde jeg igjen.

Det kalde nærværet entret rommet, men denne gangen kjempet jeg imot.
Jeg hadde ikke nok styrke til og kjempe særlig lenge, min pusten forsvant og mørket overvant meg.
Denne gangen tror jeg at jeg var død mye lengre.
Jeg kan huske ansikter i mørket som ropte på meg; de inviterte meg til og bli med dem.
Jeg tror dette var mennesker som ikke er klare til og gå over, og som vi kan se som spøkelser.

Jeg ble trukket mot dem helt til et lys kom flyvende mot meg, det var en fugl; fuglen symboliserte fred.
Fulglens lys ledet meg til et enda sterkere lys som virket kjærkommen.
Da lyset ble klarere kunne jeg se en trapp med engler på hver side, de sang sanger jeg ikke forsto.
Jeg brukte ikke lang tid på og gå opp trappen selv om det så ut som om den ikke hadde noen ende.
På toppen så jeg jen mannen jeg hadde møtt før - men det virket som om han ikke kjente mmeg igjen.
Han spurte hva jeg het, og fortalte ham mitt navn.
Han kikket i boken og så åpnet Himmelens porter seg for og slippe meg inn.
Det neste jeg husker er er litt forvirrende.

Jeg husker en enorm følelse av håp og fred, helt til jeg fikk se en jordklode i et hjørne.
Ved siden av kloden var det en teller som var satt til en bestemt dato.
Da så jeg at hele jorden var blitt en ørken og menneskene levde i huler igjen.
Det skremte meg, og jeg sprang tilbake til porten og tvang dem til og åpne.
Det neste jeg husker var at jeg falt ned en trapp.
Det var mørkere enn det var i tunellen men jeg kunne se seller over alt rundt meg.
Det ble litt lysere og jeg kunne se menneskene i sellene bli torturert av sine tanker, på det de hadde gjort.
Det var så trist, Jeg ønsket å bryte ned dørene til disse sellene og sette menneskene i frihet men jeg ble hele tiden trukket forover.
Jeg husker jeg så de mest grusomme ting. Det var som om alle mine mareritt var satt sammen til en opplevelse. Jeg for fortsatt forover.
Det neste jeg husker var at jeg kom inn i min kropp igjen.
Jeg lurer fortsatt på hvem min sjel tilhører når jeg dør igjen, og hvorfor jeg ble sendt tilbake til jorden.

Noen år senere flyttet vi, og en jente på min nye skole fortalte hun hadde hatt den samme opplevelsen, bortsett fra at hun besøkte ikke Helvete.

Be synderens bønn nå.
Jeg ber deg inderlig om å ta imot Jesus i ditt hjerte.
Be denne bønnen til frelse for din sjel!
Du kan bli frelst akkurat nå.

"Herre Jesus, tilgi meg mine synder.
Rens meg i ditt dyrebare blod nå.
Jeg vil leve for deg resten av mitt liv.
Takk Jesus, for at du elsker meg og tilgir alle mine synder.
Amen"