I august 1848 falt en ung kvinne ved navn Marietta Davis, som bodde hos sin mor, fru Nancy Davis i staten New York, i en dyp søvn eller trance som varte i ni dager. Alle anstrengelser fra hennes venners og legenes side maktet ikke å vekke henne opp av denne unaturlige tilstand.

Da dette utsynet viste seg hørte jeg en stemme fra oven som sa til meg :
Frykt ikke, men i dette helvete vil du finne de onde ånders bolig.
Her vil du finne alle dem som har bedratt seg selv og latt seg bedra av falske lærdommer.
Her er også de som har forhånet Gud og du vil se spøkelsesbildene av alle jordens falske religioner.
Her finner du hykleriet i sin hesligste nakenhet og religiøs bespottelse som taler med sine egne tunger og her ser du de menneskelige ulver som i fåreklær øver sin ondskap overfor de umyndige og letttroende.

Hør! Hør, lytt til den ville sang som istemmes av de tusener som sitter rundt.
Disse sang engang hymner til ære for den levende Gud, men deres hjerter var harde og tomme.
Og hør de hese toner i det veldige orgel de har samlet seg rundt.
Se, de reiser seg! Og se nå hvorledes de oppfører seg og forsøk å forstå hva de sier!

Når jeg nå skal forsøke å beskrive hva jeg hørte og så, føler jeg atter hvor fåfengt det er.
Ingen kan forstå virkeligheten i dette, unntatt de som selv ser det. Jeg kan bare si, at alt det onde som har makt over menneskene, viste seg her som et samlet og fullstendig bilde, og hver ånd deltok på samme måte som han hadde gjort i sin jordiske skikkelse.

Jeg visste nå, at når de ventet seg lykke var det bare et falsk gjøglebilde.
Men likevel kjempet de alle for å oppnå denne lykke, som i en forferdelig ironi vendte seg mot dem selv og øket sjelens lidelser med en uutsigelig redsel.

Nå så jeg at de som satt rundt galleriene reiste seg og begynte å synge, ledsaget av de hese og skurrende toner fra orgelet,
men når de forsøkte å synge var det som hver tone var en hån mot deres anstrengelser for å få dem frem.
Jeg ble grepet av den dypeste medlidenhet, da jeg så dem falle sammen i den håpløse fortvilelse.
Men nå så jeg at det var en slags orden i denne uhyggelige forsamling.
Under den var plassert en meget pent kledt menighet og overfor dem stod en gotisk prekestol.
Og her stod en mann i fullt ornat en mann som hadde vanæret den levende Guds ord ved sitt hykleri og sin egen forfengelighet.
Han var en av dem som hadde trukket den hellige prestegjerning ned i smusset og dekket sin tomme og falske forkynnelse med hule og elegante fraser.
Nå viste denne representant for spekulasjonen med religiøse verdier seg i sin fulle embetsverdighet og falske hulhet.

Foran ham lå en åpen bok som han forsøkte å lese i, men alle hans anstrengelser var forgjeves.
Stemmen var skrikende og gjennomtrengende, og det var nesten umulig å forstå hva han søkte å gi uttrykk for.
Ansiktet ble fordreiet og hele kroppen vred seg som i pinsler.
Så forsøkte han igjen å lese, men det gikk på samme måten som før, bare at hans lidelser syntes å bli enda verre, inntil han brøt ut i de verste utgydelser.
Han forbannet seg selv og alle rundt ham og endte med de forferdeligste gudsbespottelser.
Han anklaget Gud for alt ondt og galt, og opphavet til all sorg.
Han ønsket å kunne samle all intelligens som noensinne var skapt til en eneste forbannelse mot universets Skaper.
Og så sterk og desperat virket hans opptreden og eder med sin utemmelige lidenskap, at jeg følte en sterk frykt for at han virkelig hadde makt til å fullføre en voldsom ødeleggelse i hvilken som helst retning han ville.

Men jeg følte meg snart lettet i min engstelse, for hele hans kraft brøt plutselig sammen,
og jeg så at også hans styrke hadde sine grenser.
Men det merkeligste var, at han for en stor del også var i sine tilhøreres makt.
Et blikk på forsamlingen foran ham var nok til å røpe årsaken til dette og en stor del av hans lidelser.
For der satt skikkelser hvis ansiktstrekk talte om et innvendig hat og vill skadefryd.
De hånet hans håpløse anstrengelser og frydet seg i en slags djevelsk besettelse over hans forferdelige lidelser.
Ja, de frydet seg over hans fortvilelse omtrent på samme måten som når en må gi etter for kløen i et sår.
Det gir en øyeblikkelig lise, men krever etterhvert en stadig skarpere irritasjon, som tilslutt ender i en uutholdelig lidelse.
Da han nå falt sammen hadde hans ansikt et uttrykk av en redsel som ikke kan beskrives.
Hans legeme vred seg i pine og rundt ham flammet helvetesilden.
Hele hans ytre tydet på et indre opprør som et brennende krater og fortalte om de helvetes kvaler som venter den synder som ikke angrer.

Det minnet meg om de Kristi ord som sier, at de skal kastes ut i det ytterste mørke, hvor der skal være gråt og tenners gnidsel, hvor ormen ikke dør og ilden ikke slukkes.

Og som han lå slik, omhyllet av ilden fra sine egne syndige lidenskaper, reiste en av tilhørerne seg og talte til ham :
Du mørkets djevel! Du infame hykler og bedrager dette er ditt helvete, stedet for den hjerteløse religionslærer.
Du kan ikke lide nok, for du gjorde religionene og menneskenes sjeler til en handelsvare.
Og nettopp derfor bodde du i prektige palasser og solet deg i menneskers ærefrykt.
Du kledte deg i kostelige klær på sjelens bekostning.
Du søkte ikke å nå menneskenes syndige hjerter med den himmelske sannhet, men lullet dem inn med falske lokketoner.

Nå må du lide for dette. Stå opp, du falske lærer, i din silkekappe og vis deg som den falske apostel du er!
La oss bore dine lokketoner og led din utstrakte menighet i den hymne som er en hån mot all ekte sang.
Men stans dine gudsbespottelser og forbannelser, for se!
Din skaper er en rettferdig Gud og forsøk ikke å rokke Hans trone!
Du håner Hans opphøyethet!
Det var gjennom deg Hans herlighet skulle ha skinnet og ved det lys skulle tusener ha funnet den rette vei!

Under vekten av disse harde bebreidelser søkte det lidende offer å unnfly, men han som talte stanset ham med ett ord :
å nei, din hykler! Selv om du ville, kan du aldri flykte herfra!
Kast ditt blikk ut over hele denne forsamling av dem som lider og spør deg selv hvorfor de lider.
Skjønt de har syndet og hver skal svare for sin Herre og Mester, skal du først svare på om du kan se dem i øynene med den gode samvittighets fred.
Gjorde du noe forsøk på å lede dem opp til Gud?
Gjorde dine falske lokketoner og forvrengninger av den hellige skrift annen virkning enn å lulle deres slumrende ånd ned i en ennå dypere søvn for å vinne menneskenes penger og laurbær?

Stopp, stopp! ropte den plagede ånd. Spar meg.
Spar meg for denne evige angers lidelser og redsels­fulle gjengjeldelse!
Slå ikke ditt offer ned!
Og dog er disse lidelser rettferdige. For i det jordiske liv søkte jeg ikke annet enn menneskelige tilfredsstillelser.
Jeg lekte med menneskenes sjeler og skrev om de evige ting uten tro og uten hjerte.
Jeg formet mine bønner etter menneskenes ønsker og fordreiet den hellige tekst for å tekkes de lettsindige, de egenkjærlige, spotterne, undertrykkerne og de som oppkaster seg til menneskenes herrer. Og nå har skrekken for denne evige natt og angerens borende smerte bemektiget seg min sjel.

Jeg hører alltid jammerens veklager fra disse bittert skuffede ånder, og de jager meg ustanselig.
Hvis jeg søker å unnfly reiser skyggene av mine misgjerninger seg som levendegjorte og evige bebreidelser mot min sjel som her søkte hvile. Og denne min menighet gjør meg gal med sine bitre anklager. Hemmelige synder reiser seg fra erindringens dyp lik demoner som piner og plager meg i en evig lidelse. Og gis der et ennå dypere helvete, så spar meg for det! Under disse utrop hadde hele forsamlingen reist seg og hånet ham ubarmhjertig i hans kvaler.

Og atter reiste den ånd seg som hadde talt før.
Vel visste du, sa han, at vår glede var å smigre deg, at vi gikk våre egne veier som førte til døden.
Vi gav etter for våre syndige ønsker, men aldri hørte vi en eneste advarsel eller bebreidelse fra deg som skulle være vår åndelige lærer. Bibelen, denne hellige bok, er Guds gave som skal føre vandreren til de lyse himmelske boliger, men ved de falske utlegninger og fordreininger av denne hykklerske sjelehyrde er den blitt adgangstegnet til denne elendighetens bolig. Og her møtes du igjen med synden i form av levende skikkelser omgitt av uutslukkelig ild. Og her sitter Mammon lik en krevende guddom i dødens skyer som hvelver seg over avgrunnen.

DU KAN BE DENNE BØNNEN TIL FRELSE FOR DIN SJEL NÅ!

KJÆRE JESUS.
JEG INVITERER DEG INN I MITT HJERTE.
JEG ØNSKER AT DU FRA NÅ AV SKAL VÆRE HERRE I MITT LIV.
JEG BER DEG TILGI MINE SYNDER FOR JEG KOMMER TIL DEG HERRE.
JEG TAKKER FOR AT DU HØRER MIN BØNN
OG FOR AT JEG NÅ ER ET GUDS BARN
AMEN

Les Romerbrevet kap. 10, vers 9 og 10.