DETTE TROR JEHOVAS VITTNER PÅ :
Jehovas vittner ble grunnlagt på slutten av 1800 tallet av
Charles Taze Russel.
Han var da en relativt ung, og meget rik mann.
Fra tidligere av hadde han studert Bibelen sammen med forskjellige
adventister, og han tok med seg mange av de kunnskaper han hadde
ervervet seg der da han "startet for seg selv".
Russel ledet selskape frem til sin død i 1916.
Han var så og si eneveldig.
Allerede tre ganger hadde han ventet på "Harmageddon", uten at
noe skjedde
Da selskapets andre president tok over, ble det etterhvert
opprettet et styrende råd. En langvarig maktkamp begynte, som
først endte mange tiår senere.
Bibelen forteller at selv ikke Jesus vet når hans gjenkomst kommer.
Jehovas vitner har forutsagt Harmageddon årene :
1874, 1914, 1915, 1925, 1941, 1975
I dag er det visst år 2020 som er dommedag.
Bibelen sier at ingen kjenner dagen og timen.
Jehovas vittner mener det ikke er nok og lese Bibelen. Man må
også lese bladet Vakttårnet som blir skrevet av noen eldre
mennesker som har tilhodsted i Brooklyn. Snittalderen er
over 70 år.
Disse pålegger medlemmene jorden rundt å etterkomme dem.
Hvis de ikke gjør det, eller stiller seg kritisk til det
selskapet sier, vil medlemmet risikere å bli støtt
ut av menigheten.
Jehovas vittner forbeholder seg eneretten til å representere Gud.
Alle andre trossamfunn og religioner verden over blir kalt
"Babylon den store, og blir karakterisert som Gudsfiendtlig.
Særlig angripes Kristne prester, som de mener er
"den lovløse" eller antikrist.
Den Hellige Ånd ikke er en person men en dynamisk kraft.
Jehovas vitner mener at Jesus og Den Hellige Ånd ikke er Gud.
La oss først se på noe som Jesus selv sa: "Fra nå av skal
dere sitte ved Kraftens høyre hånd." (Matt.26:65)
Hvorfor reagerte vittnene så kraftig på dette utsagnet?
Vi leser noen vers senere : "Han har spottet Gud! Hva skal vi
med vitner? Dere har hørt Gudsbespottelsen.
Hva mener dere? De sa: Han er skyldig til å dø." De mente at han
spottet Gud ved å gjøre seg lik ham. Han sa jo nettopp at han
skulle sitte på en trone ved Guds høyre hånd. Nettopp dette
viser oss med all tydelig klarhet at Gud og Jesus er en del av
den samme Guddom. Jesu påstand var så klar at den ble selve
grunnlaget for en dødsdom, og det var i realiteten den som førte
Jesus til Golgata for å lide døden på et kors. Jesus bekrefter
forresten dette selv når han sier: "Jeg og Faderen er ett."
(Joh.10:31)
Nå vil nok et Jehovas vitne si at dette motbevises av
Joh. 17:21-22, men det er ikke tilfelle. Her ber nemlig Jesus
om at de kristne må ha den samme enhet som han har med sin far,
og Vakttårnet sier at alle kristne vel ikke kan bli en person.
Selvfølgelig kan de ikke det, like lite som at Faderen og Sønnen
er én person. Nei, Faderen, Sønnen og Ånden er tre forskjellige
personer, men til sammen utgjør de én Gud Jehova (Jahve),
som skapte himmel og jord. Slik kan det også sies at Gud
(Jehova eller Jahve) smakte døden på korset, fordi han er den
andre person i denne Treenige Guddom.
Jesus Kristus
Jehovas vittner lærer at Jesus bare er Guds sønn, i den forstand at
han var det første Gud skapte, og det eneste han skapte alene.
De lærer at han i utgangspunktet var en veldig engel, og at han
etter sin himmelfart igjen ble en slik engel, nemlig erkeengelen
Mikael.
Under sin virksomhet på jorden levde Jesus en tilværelse som var
livet til et fullkomment menneske. Da Jesus så ble korsfestet,
viste han at et fullkomment menneske kunne være trofast mot Gud.
Dette hadde Satan bestridt i himmelen, og de bruker visse
skriftsteder i Jobs bok til å bevise dette. Når så Jesus hadde
gjort dette, var han i dødsriket i "deler av tre dager", som de
sier.
Det er ikke lett for dem å finne beviser for dette i de
vanligste bibeloversettelser.
Men i Ny-verden oversettelsen, som utgis av Vakttårnet er en
mengde skriftsteder forandret så de skal passe inn i Vakttårnets
lære.
I oppstandelsen får Jesus et nytt legeme, siden hans kjødelige
legeme skal bli brukt som et "teppe", et "inngangsparti",
hvorigjennom Jesus kan tre inn i det himmelske aller helligste.
Der i himmelen ofrer han så sitt eget blod, som symboliserer
verdien av hans fullkomne menneskeliv. Det er det som så skaffer
til veie frelse for alle mennesker.
Under den tiden som gikk mellom Jesu oppstandelse og hans
himmelfart, mener de at han både viste seg for mennesker, og
dessuten forkynte for åndene.
Etter sin oppstandelse mener Vakttårnet at han fikk tilbake sin
førmenneskelige tilstand, som de tror var Erkeengelen Mikael.
Vi kan nok være enige om at Jesus etter sin himmelfart
fikk tilbake den verdighet som han hadde hatt før han kom
til jorden.
Bibelen nevner engelen Mikael flere ganger. To ganger i
Daniels bok, en gang i Juda, og en gang i Åpenbaringen.
Det er det som sies i Åp.12:7 Vakttårnet legger vekt på når de
avgjør at Mikael er Jesus Kristus.
Der står det: "Da brøt det ut
en krig i himmelen: Mikael og hans engler gikk til krig mot
draken. Draken kjempet sammen med sine engler, ble overvunnet,
og de kunne ikke lengre ha noen plass i himmelen.
Den gamle drage ble styrtet ned, den gamle slange, han som kalles
djevelen og forfører hele verden; han ble kastet ned på jorden og
hans engler med ham."
De mener altså at den Mikael som kastet Satan ut av Himmelen var
Jesus.
Dette er nok besnærende, fordi han, som vi alle vet overvant
Satan På korset.
Likevel var ikke dette mulig, for som Bibelen forteller oss var
Jesus en del av den skapende Treenige Gud allerede i begynnelsen,
da denne Gud skapte himmel og jord. Bibelen nevner ingen ting om
at Han ble "degradert" da han kom tilbake til jorden, nei den
sier tvert i mot at han fremdeles skulle sitte på Guds trone,
ved Kraftens høyre hånd.
Vitnene mener også at Jesus er "Gresshoppenes konge",
han som kalles Abbadon eller Apollyon Åp.9:11.
Jeg har ingen fomening om hvem dette er, og overlater derfor
dette til leserens forståelse.
Nå er det slik at de også mener at det er den samme Abbadon som
Bibelen omtaler i Åp.20:1-3.
Her fortelles det om en engel som kastet Satan i avgrunnen, og
bant ham for tusen år. Slik jeg ser det er det ikke mulig for noe
menneske å vite hvem av Guds veldige engler som skal komme til å
få dette oppdraget. Vakttårnet sier at det "ville være passende"
at Jesus Kristus fikk dette oppdraget, fordi det var han som vant
seier over Satan,
men Bibelen forteller at det var en engel som skulle gjøre dette,
ikke den allmektige Gud. Jeg slår derfor fast at det ikke er
Jesus Kristus i han herliggjordte tilstand som skal gjøre dette,
men en engel.
Etter at Jesus altså hadde vendt tilbake til himmelen og ofret
sitt blod til soning for våre synder, ble han igjen det han hadde
vert før, den andre person i Guddommen.
Stod Jesus opp i sitt legeme? Dette er faktisk et viktig spørsmål
for vitnene. De mener at han ikke gjorde det, at han oppstod i et
åndelig legeme. Dette begrunner de med at mange personer ikke
kjente ham igjen, og at han derfor var en ånd som kunne
materialisere seg og ta på seg den form som den ville.
Hele Hans legeme ble ofret, ikke bare Hans blod. (Hebr.10:10)
Han banet en ny og levende vei for oss inn i den himmelske
Helligdom gjennom sitt jordiske legeme. (Hebr.10:20) Tomas
kunne stikke fingrene inn i sårene i Jesu legeme, dette viser oss
at Jesus hadde det samme legemet etter oppstandelsen.
(Joh.20:24-28)
Når vitnene her mener at Jesus bare "laget" seg et legeme med
naglesår på hendene (håndleddene) og sårene i hans side, så er jo
ikke det så merkelig. Nettopp slik bevisforfalskning er jo det
de driver på med der borte i Brooklyn.
Gud kan i imidlertid ikke , han forfalsker heller ikke bevis.
Hvorfor kunne ikke Emausvandrerne gjenkjenne Jesus under
vandringen? (Luk 24:13...) Jeg har ikke svar på dette, men et
spor var at disse måtte få åpnet sine øyne, måtte få åpenbart at
det virkelig var Jesus som var der. Kanskje Gud også holdt skjult
for dem hvem Jesus var, helt til han åpnet deres øyne. I alle
fall sier Bibeltelteksten at deres øyne ble åpnet. Åpenbart har
dette med at de ikke kjente igjen Jesus ikke noe med at ikke
Jesus så likedan ut som tidligere, men med at øynene som så var
forhindret fra å kjenne ham igjen. Maria Magdalena opplevde jo
også noe lignende. Hun kjente jo heller ikke Jesus igjen, men
trodde det var gartneren. Her kan forklaringen være at hun ikke
forventet å finne Jesus levende i graven. Han var jo død, og man
forventer ikke at døde mennesker skal gå rundt og være levende.
Akkurat som Emausvandrerne kjente hun igjen Jesus da han snakket
med henne. Heller ikke de to dom gikk på veien forventet å finne
Jesus der ute, og selv om de visste at Jesu legeme ikke var i
graven, viser beretningen at de hadde store tvil. De sa rett ut
at de var forvirret. Kanskje de mente at noen hadde fjernet liket
fra graven, vi vet jo at slike rykter hadde blitt satt ut fra de
skriftlærde. Man bør derfor ha forståelse for at de ikke kjente
Jesus igjen med det samme.
Ut fra egen erfaring kan jeg fortelle dette. Mer enn fem år
etter at min far døde fikk jeg se ham levende i Bergens gater.
Han kom gående oppover en gate kledd slik jeg husket ham: Buksen
og jakken passet ikke akkurat sammen, og slipset var noe skrikende
i fargen. Håret lå slik jeg husket det, og han dro på foten
akkurat slik husket det. Likevel visste jeg at det ikke kunne
være far, fordi han var død.
Døden er noe endelig, noe man ikke kan vende tilbake fra, og jeg
visste derfor at det på ingen måte kunne være min far.
De to på veien til Emmaus var kanskje offer for det samme
som meg. De kom ikke engang på at det kunne være Jesus. I mitt
tilfelle var det ikke min far, men allerede da de hørte ham
undervise begynte de å få mistanke, for de sa: "Brente ikke våre
hjerter i oss da han talte til oss." Slik jeg ser det var de rede
for å tro, og da åpnet Gud øynene deres.
Hva så med at Jesus forsvant foran øynene deres, eller at han
plutselig dukket opp i et rom med låste dører? Vi vet at Jesus
gikk på vannet før han døde. Evangelisten Tomas ble forflyttet
ved ett tilfelle. Hele Israels folk gikk, ikke bare gjennom et
hav, men også på bunnen av en elv. En krukke med olje ble ikke
tom, men forsørget en enke og hennes sønn. Hele universet ble
til av ingenting. Alle universets lover, som er matematikk på
høyeste plan, ble "skrevet" av denne Treenige Gud. Han pustet
også sin Ånd inn i en leirklump (eller jordklump) som hadde
en nese, og jordklumpen ble til en levende sjel, et levende
menneske.
Det er ikke noe merkelig at Jesus kunne gjøre disse tingene
selv
om han hadde et legeme av kjøtt og ben. Den Gud som gjorde
alle disse tingene jeg nevnte ovenfor, kan derfor også oppheve
de naturlover som eksisterer, og la Jesus gjøre alle disse
tingene som det er umulig for oss å forstå hvordan
han kunne gjøre. Det står nemlig fast: "Ingen ting er umulig
for Gud!" Tenk så over at Jesus selv var Gud. Han er den andre
person i Guddommen, og som sådan trengte han ikke engang hjelp
fra sin far.
Nådegavene
Etter apostelen Johannes død opphørte nådegavene å være
virksomme i menigheten. Dette er det vitnene tror om nådegavene i
vår tid: De er ikke lengre virksomme i menigheten. De tror
altså at disse gavene engang var virksomme, men mener at i vår
tid har de ikke lengre noen betydning. Hva sier så Bibelen?
1 Kor 13:9 og 10, etter at han har drøftet disse gavene, slår
Paulus fast: "For vi forstår stykkevis, og vi profeterer
stykkevis. Men når det fullkomne kommer, skal det som er
stykkevis forsvinne." Undertegnede ønsker ikke å vise noen
uenighet med noen som sier at disse gavene en gang skal forsvinne,
men det skal ikke skje før det fullkomne kommer! Kom så det
fullkomne ved slutten av det første- begynnelsen av det andre
århundrede? Ikke så langt jeg vet. Fra den tiden av har, slik
forfatteren av denne lille boken ser det, verden blitt verre og
verre, og på ingen måte mer og mer fullkommen.
Det kan kanskje være forskjellige meninger om hvordan disse
gavene manifesterer seg i menigheten, men ett er sikkert:
Disse gavene vil være i virksomhet i menigheten til Jesus
kommer og henter den til himmelen. Om jeg her skal si noe om
hvordan Nådegavene skal fungere i menigheten, bør vi kanskje
se hvordan Gud gjør det, på hvilken måte han utøser av sin ånd.
På den måten vil vi kunne avgjøre hva som er tunger,
Tydning, e.t.c.
Å følge Vakttårnets eksempel er ikke klokt.
Det ville være å bestemme seg for en måte som vi liker, så se
etter noe som ligner på det, og hvis man ikke finner noe som
ligner kan en bare forkaste det.
Frelse
Jehovas vitner mener at man kun kan bli frelst på grunnlag av
det Jesus gjorde da han døde. Det er vel ikke noen kristne som
ikke er enig med dem i dette. Likevel er det en vesentlig
forskjell på Vakttårnets frelsessyn og det Bibelske budskap om
dette. La oss først se på Vakttårnets syn.
De er svært opptatt av Adam. Da Adam falt i Eden forspilte
han sin mulighet til å få leve evig. I realiteten, sier de,
begynte han å dø da han syndet. Alle hans etterkommere arvet
også en tendens til å synde, og en nedarvet ufullkommenhet.
Det er denne ufullkommenhet som altså gir seg utslag i at
mennesker blir syke og dør.
Når så Jesus kom til jorden, var det så dette han kjøpte
tilbake: Retten til å leve evig på jorden, samt en fullkommen
helse for alle mennesker på den nye jord. Dette ble gjort ved
at det ble brakt et "tilsvarende offer". Tanken er den at Adam
skuslet bort et fullkomment menneskeliv, og Jesus betalte med en
tilsvarende pris: Sitt fullkomne, syndefrie menneskeliv.
Ved første øyekast virker dette kanskje tilforlatelig, men
la oss tenke etter: Hvem var egentlig Jesus? Var han virkelig
bare et mennesker? Bibelen forteller oss klart at han ikke
bare var et sant menneske, men at han også var noe mye mer:
Den andre person i den Treenige Gud, Sønnen. Akkurat som
Faderen og Ånden er Han uten begynnelse og uten slutt. Dette
forteller oss at det på ingen måte bare er en "tilsvarende
løsepenge". Det er også det, fordi Han var et fullkomment
menneske; men fordi Han også var sann Gud, var forsoningen noe
uendelig mye mer; et tidspunkt der den Treenige Gud tok
initiativet for å gjenopprette freden som ble brutt i Edens
hage. Der på korset dømte både Gud synden, og Satan, ja han
avslørte enhver makt og myndighet som ikke var av Ham, som
noe som hadde lidd et fullstendig nederlag.
Hva så med selve frelsen?
Hva mener Vakttårnet kan danne grunnlag for den?
Det som kommer klart frem i litteraturen er at de bygger på
Jesu offerdød. De skriver at det kun er på den måten noen kan
bli frelst, altså gjennom Kristus.
Likevel lar de det skinne igjennom at man, i tillegg til troen
også må ha gjerninger.
Ikke lovgjerninger, sier de, for Gud opphevet loven, men
gjerninger som er omvendelsen verdige. Disse gjerningene lar de
skinne igjennom er den medlemsverving som alle Jehovas Vitner
er pliktig til å delta i. Stemmer så dette, eller er det en
ny måte fra Vakttårnets side på å binde mennesker i lovtrelldom?
Bibelen viser oss klart at en tro som ikke gir seg utslag i
gjerninger er en død tro. Hvilke gjerninger er det så Bibelen
her snakker om? Er det en livslang medlemsverving for en
organisasjon, der en forplikter seg til å skrive rapporter om
sin tjeneste? La oss se hva Bibelen sier:
"For hvis du med din
munn bekjenner at Jesus er Herre, og tror i ditt hjerte at Gud har
oppreist ham fra de døde, da skal du bli frelst.
Med hjertet tror vi så vi blir rettferdige for Gud, med munnen
bekjenner vi så vi blir frelst." (Romerne 10:9-10)
Når Jakob så snakker om de gjerninger som han kunne bruke for å
vise noen sin tro, er det nettopp sin egen bekjennelse han
snakker om. (Jak.2:14-26) Likevel kan heller ikke vår
bekjennelse bestå av en medlemsverving for noen organisasjon
eller menighet. Nei, som Bibelen også sier, er det den evangeliet
om den korsfestede Kristus som bør komme frem. Nettopp det
var det jo Romerbrevet sa vi skulle bekjenne: "...at Jesus er
Herre...", og nettopp denne bekjennelsen er det som blir en
livslang bekjennelse for den kristne. Ikke så og forstå at alle
kristne skal bruke så og så mange timer i et forkynnelsesarbeid
hver måned, slik Vakttårnet krever av sine slaver.
Nei, det blir heller slik at den enkelte kristne blir en
lysbærer for sin Herre og Mester (Matt.5:15-16).
Blodoverføring
Hva betyr ordene " Den Hellige ånd og vi har besluttet å ikke
legge noen annen byrde på dere enn de helt nødvendige ting, at
dere....... holder dere borte fra blod."
i Apostlenes gjerninger 15:28-29. Nesten to tusen år før begrepet
blodoverføring kom på tale, ble altså dette påbudet gitt:
De kristne skulle holde seg borte fra blod.
Dette skriftstedet er det Vakttårnet bruker for å
hindre sine lydige undersåtter i å redde livet når kroppen
mangler blod.
Som vi allerede har vært inne på, så hadde ikke den
tids leger mulighet til å redde liv på denne måten.
Det som det altså var snakk om var å bruke blod i den daglige
kosten. Undertegnede kan ikke tenke seg at noen av oss tar vår
daglige tur opp til nærmeste sykehus for å få en blodoverføring.
Nei, vi tilbereder vår middag på kjøkkenet, kjøper mat ute på en
restaurant, eller tar en snack ett eller annet sted.
Den praksis som foregår på sykehusene er livreddende. Kun når
det er fare for livet får en pasient denne livgivende vesken
sprøytet inn i blodårene. Jeg kan ikke tenke meg at det var dette
apostlene og de eldste i Jerusalem og den Hellige ånd mente.
Dersom noen så velger å nekte blodoverføring på grunn av disse
relativt vage ordene, må dette være en personlig sak. Vedkommenes
personlige mening må taes hensyn til, men ingen, absolutt ingen,
har rett til å kreve dette av noe annet menneske.
Vakttårnets styrende råd og de eldste i menighetene har
forårsaket en mengde dødsfall ved at de har pålagt sine
undersåtter å nekte å ta i mot blodoverføring. Ved å følge en
slik handlemåte har de pådratt seg blodskyld.
Bønn
Selskapet lærer at man kun skal be til Jehova, som de mener er
Faderen. Bønn til Kristus eller den Hellige Ånd er derfor, etter
deres mening, ulovlig. La oss se om deres standpunkt her er i
tråd med Bibelen, eller ikke.
Jesus sier: "Herren din Gud skal du tilbe, bare Han skal du
tjene," (Matt 4:8)
da han blir fristet av Satan. Vakttårnet tar dette til inntekt
for at man bare skal tilbe Faderen, men det står ikke Faderen
skal du tilbe. Det er Herren vår Gud vi skal tilbe.
Det Jesus her gjør er å sitere loven, som sier: "Herren din Gud
skal du frykte, ham skal du tjene, og ved hans navn skal du
sverge." 5.Mos.6:13)
Hvem er så "Herren din Gud"?
I ordforklaringene som finnes bak i Bibelen som Bibelselskapet
gir ut sies følgende: "Herre (gr. Kyrios) er i GT gjengivelse
av det hebraiske gudsnavnet Jahve(Adonai). Det var altså Jahve,
eller Jehova man skulle tilbe, og dette innbefatter alle de tre
personer i Guddommen: Gud Faderen, Gud Sønnen og Gud Den Hellige
Ånd.
Finnes det noe sted i Bibelen et eksempel på at noen har bedt
til noen annen enn til Gud?
Ja! Utallige ganger bad Jesus til
sin Far,
og i Matteus 6, lærer Jesus oss å be slik: "Fader Vår Du som er i
himmelen...."
(Matt.6:9-12)
Vi kan nevne tilfellet med kvinnene ved graven (Matt 28:9) Her
ble falt de ned og tilbad Jesus. Det er verd å merke seg at
englene ikke mottar en slik tilbedelse. Da Johannes mottok sin
Åpenbaring på Patmos, ville han falle ned foran en engels føtter.
Han ville altså foreta en tilbedelseshandling, akkurat som de
kvinnene som møtte den oppstandne Jesus i hagen. Engelen sier da:
"Gjør ikke det, jeg er en tjener sammen med deg og dine brødre
profetene og dem som tar vare på ordene i denne boken. Gud skal
du tilbe." Åp.22:8:9)
Når det gjelder bønn til den Hellige ånd, kan jeg ikke finne
eksempler på det i skriften, så der må hver enkelt følge sin egen
overbevisning. For min del er jeg imidlertid overbevist om at en
kan be til Ham også.
Menigheten
Den lokale menighet er en strengt hierarkisk struktur.
Den ledes av et eldsteråd, som igjen er direkte utnevnt at det
styrende råd eller representanter for disse. Disse eldste består
av en del viktige deler eller funksjoner. Noen av disse beksel
av en mann, andre av grupper av menn.
o Tjenesteutvalget
o Det dømmende utvalg
o Den presiderende tilsynsmann
o Sekretæren
o Skoletilsynsmannen
o Vakttårnsudielederen
I tillegg til disse har
o krets og områdetilsynsmannen
sin naturlige plass i eldsterådet når de besøker menigheten.
Faktisk er det en god del ting eldsterådet ikke kan gjøre uten
at en av disse er tilstede, f.eks anbefale at noen utnevnes til
eldste eller menighetsjener.
Det ligger vel ellers i titlene hva de forskjelliges funksjon
egentlig er, men jeg vil likevel gå inn på den enkelte.
o Tjenesteutvalget
Dette består av tre personer,
Den presiderende tilsynsmann,
sekretæren, og tjenestetilsynsmannen.
Dette utvalget, som nærmest er en komite utgjør den
"daglige ledelse" av menigheten. De sørger for at det blir
utnevnt pionerer. Det utnevnes imidlertid bare hjelpepionerer
og alminnelige pionerer.
o Det dømmende utvalg
Dette utvalget kan bestå av hvilke som helst eldste, også eldste
fra en annen menighet. Deres oppgave er å undersøke om noen
har begått en synd, og så ta de nødvendige forholdsregler mot
misdederen. Det finnes to måter å straffe en synder på: ved å
gi en irettesettelse, eller ved å støte denne ut av menigheten.
o Den presiderende tilsynsmann
Denne mannen er den som i virkeligheten leder hele menigheten.
Han "presiderer" i eldsterådet, og står i den posisjon at han
kan dominere en menighet fullstendig. En urettferdig eller
ond "presiderende" kan gjøre livet surt både for de andre eldste
og for menigheten ellers, noe forfatteren har sett i alle fall
ett graverende eksempel på.
Tittelen presiderende er ikke på noen måte Bibelsk.
Slik forfatteren ser det ville det vert bedre å kalle seg pastor
eller hyrde, titler som har preferanse til Bibelen. I stedet har
selskapet valgt å bruke en tittel som mest av alt minner om ordet
president. På spansk heter den presiderende tilsynsmann
"El superintendente el presidente", noe som betyr noe som betyr
noe slikt som "oppsynsmannspreidenten".
Nåja.... noe særlig ydmykt virker det ikke.
o Tjenestetilsynsmannen
Han har ansvaret for at hele menighetens distrikt blir
gjennomarbeidet med jevne mellomrom.
Tilsyn med pionerene ligger også innen denne tilsynsmannens
ansvarsområde. Han har også ansvar for, med jevne mellomrom, å
besøke de forskjellige bokstudiegruppene som finnes i menigheten.
o Sekretæren
Sekretæren har ansvaret for menighetens korrespondanse.
Han har også ansvaret for å føre menighetens opptegnelse,
skrive rapporter over menighetens tjeneste, og sende disse til
avdelingskontoret. Han har fast sete i tjenesteutvalget ved
menigheten.
o Skoletilsynsmannen
En gang p.r uke arrangeres et spesielt møte som kalles
"Den teokratiske tjenesteskole".
I realiteten er dette en Bibel og veltalenhetskole, der
menigheten får praktisk og teoretisk undervisning i talekunst.
Alle som "lever et rent liv" kan være tilmeldt skolen, også
kvinner. Da får man ha små taler, og det er skoletilsynsmannens
oppgave å gi kritikk. En vesentlig del av denne skolen er den
ukentlige Bibellesning, som hjelper medlemmene å lese gjennom
hele Bibelen.
o Vakttårnstudielederen
Det vitigste møtet i Rikets sal er Vakttårnstudiet.
Der går en igjennom bestemte artikler i Vakttårnet, og det blir
stilt kontrollspørsmål for å undersøke om medlemmene har
forstått artiklene. Dette er viktig, for uten denne ukentlige
gjennomgangen ville kanskje ikke vitnene hele tiden sagt
det samme. Det er nemlig kjent at en mengde av dem bare leser
Vakttårnet før hvert bokstudie, ellers ikke.
Under de eldste, som deres assistenter finner vi
menighetstjenerne.
Disse brukes til praktiske oppgaver i
menigheten, såsom lydtjeneste, utdeling av blader, orden,
litteratur, e.t.c. Imidlertid får disse også holde større taler
på tjenesteskolen, og dessuten holde taler på tjenestemøtet.
Noen av dem, de som anses for å være spesielt dyktige, får også
holde offentlige foredrag.
Korset
Det finnes nesten ikke noe som vitnene reagerer med slik avsky
for som korset.
Dette symboliserer for dem alt som står i mot
kristendommen, eller "den sanne religion", som de sier.
Nettopp derfor bruker de heller ikke dette symbolet, verken i
sine gudshus eller i andre sammenhenger. Heller ikke bruker de
sin egen erstatning for korset, en opprettstående pæl eller
stokk.
Årsaken til at ikke Vakttårnet anerkjenner Korset som et symbol
er i følge dem selv enkelt.
De hevder at Jesus ikke døde på et Kors, men på en pæl,
altså en stokk som var reist opp og stukket ned i jorden.
Spørsmålet er om dette rent historisk er riktig, eller om det
kanskje er det styrende råd som igjen har syslet med litt
historieforfalskning.
Det ville jo ikke være eneste gangen.
Historisk forskning fører bruk av korset som tortur og
henrettelsesmiddel tilbake til lenge før det første århundrede.
Dette var imidlertid ikke det korset vi kjenner i dag, men én
opprettstående stokk eller bjelke som offeret var spikret opp på.
Det er dette korset (crux simplex) Vakttårnet har adoptert,
og bruker i alle sammenhenger der Bibelen snakker om Kors?
Man kan imidlertid si med svært stor sikkerhet at Jesus ikke
døde på et slik kors.
Jeg vil bare ta noen få argument:
Det historiske.
Da grekerne, og senere romerne overtok Pælen (Crux simplex),
føyde de til en tverrbjelke. Dette ble nok delvis gjort for at
henrettelsene skulle bli mer enkle å utføre. En slapp å reise den
tunge og lange hovedbjelken, men kunne spikre offeret fast til
tverrbjelken for så å spikre eller skru de to bjelkene sammen.
Etter at forbryteren ble dømt kunne han nå bære "sitt eget kors"
fra dommersetet til retterstedet.
Det medisinske.
Alle som har lest sin Bibel vet at Jesus førte en lengre samtale
da han hang på korset.
Han snakket med forbryteren som hang på
korset ved siden av ham, og henvendte seg også til sin mor og
Johannes.
Han bad dessuten til Gud.
Dersom Jesus hadde blitt hengt på en opprettstående pæl
(crux simplex) ville ikke dette vert mulig.
Han ville dødd av kvelning etter noen minutter, fordi
muskulaturen i skuldrene hadde hindret ham i å få puste.
Som jeg tidligere skrevet, tillot konstruksjonen av korset den
dømte
til selv å bære sitt eget kors. Nettopp dette måtte Jesus gjøre
i henhold til den Bibelske beretning. Hvorfor beviser dette at
han ikke bar den lange pælen som mennesker tidligere hadde blitt
henrettet på?
Et slikt kors veide kanskje så mye som 5-600 kg.
På forhånd var Jesus blitt pisket med en romersk nihalet katt.
Dette torturredskapet var så uendelig meget mer enn en pisk. Det
var ni lærreimer som var flettet sammen, og jern eller
beinsplinter var blitt festet til reimene. Så ble offeret pisket
med et ukjent antall slag. Den romerske lov gav ingen begrensning
for hvor mange slag man kunne bli pisket med, slik Moseloven
gjorde. Man vet derfor ingen ting om hvor mange slag Jesus ble
pisket med, men man får en pekepinn når man vet at de pleide å
piske til innvollene begynte å komme ut. Deretter ble han kronet
med en krone av torner, lange torner som trengte seg inn i hodet
hans.
Det var ikke rart at Jesus ikke klarte å bære korset sitt.
Han ville ikke klar å bære hele korset, som kanskje hadde veid
550-700 kg, og heller ikke hovedstammen, som nok veide 5-600 kg.
Den korte tverrstammen klarte han i alle fall å bære et stykke,
før Simon fra Kyrene måtte overta for ham
Vi kan derfor konkludere med at Vakttårnet som vanlig tok feil.
Deres teologi er nok heller motivert av en trang til å føre
mennesker bak lyset, eller til å forkynne sannheten.
Også dette med korsets form gjør de til et hovedtema.
De 144 000 og den store skare.
"Og jeg hørte tallet på dem som var beseglet. Det var hundre og førtifire tusen av alle Israels barns stammer." (Åp.7: 4) "Deretter så jeg - og se; En stor skare som ingen kunne telle, av alle folkeslag og stammer og folk og tungemål. De stod foran tronen og for Lammet, kledd i lange hvite kjortler, og med palmegrener i sine hender." (Åp.7: 9) På disse to versene bygger selskapet en vesentlig del av sin lære, nemlig læren om de 144 000 og den store skare.
Vitnene regner tallet 144.000 som et bokstavelig tall. Det er i grunnen underlig at noen som er så opptatt av symbolske tall, skulle regne dette tallet som et bokstavelig. Dette blir høyst merkelig når man er klar over at selskapet vet at stammelisten som man finner i versene fra det femte til det åttende avviker vesentlig fra den stammeliste man finner i GT. De regner altså de tolv stammene i denne stammelisten, for å være symbolske, men ikke antall medlemmer i hver stamme. Så ganger de altså et symbolsk tall: tolv, med det de mener er et virkelig tall: 12000. Det leder så frem til tallet 144.000, som de selvfølgelig anvender på seg selv.
Hva tallet 144.000 mener, hvem dette egentlig er, overlater jeg til leseren å finne ut av. Jeg kan nok ha mine tanker om dette, men dette er ikke et forum der forfatteren kan utbasunere sine personlige meninger. Selskapet Vakttårnet mener imidlertid at dette er de egentlige kristne, de eneste mennesker som har rett til å kalle seg Guds barn. De kalles også de salvede, og de som angivelig lever på jorden (i skrivende stund (ca 8000) kalles den salvede rest. Disse, altså de 144.000 er de eneste blant de kristne som er gjenfødt. Selv om Selskapet ikke lengre sier dette med rene ord er altså disse kristne av en noe høyere kvalitet, siden de har fått denne forretten av Gud.
Når det gjelder vers ni, anvender de dette verset på alle andre vitner. Denne store skare mennesker skal, ifølge Selskapet Vakttårnet, ikke til himmelen. Nei, de står på jorden, og der vil de også forbli stående. De får ingen mulighet til å komme til Himmelen, må regne med et ringere kall.
Også i Matt 25:31-40 finner vi noen vers som selskapet anvender på alle vitner. Der kan vi lese om noen som kalles kongens brødre, og noen som kalles de andre sauer. Begrepet kongens brødre, blir her regnet som synonymt med begrepet de 144.000. Selskapet sier her at det er til disse hele det nye testamentet har blitt skrevet, i alle fall så godt som. Det er også fra dem, eller i alle fall fra de som lever igjen på jorden, den "rette" lære går ut. Hvordan skulle da ringere skapninger med et uslere kall kunne finne på å stille seg kritisk til det disse sier?
De andre får, et annet begrep man finner i denne lignelsen, sikter da til disse litt ringere mennesker. Deres gode gjerning, det som slik vitnene ser det, får dem til å fremstå som Gode er at de støtter de 144.000. De er altså blindt lojale mot den salvede rest, eller den tro og kloke tjener, som den også kalles. Dette siste begrepet knytter seg mot Matt.24:45. Her veves denne læren om de 144.000 sammen med læren om 1914. Siden vitnene lærer at Jesus kom igjen i 1914, mener de at han i 1918 hadde funnet ut hvem som var en tro og klok tjener. Han satte ham da over alt det han eide.
Vi vet med sikkerhet at Jesus ikke kom igjen i 1914. Hans gjenkomst har ennå ikke funnet sted, derfor har ingen ennå blitt utnevnt som hans tro og kloke tjener. Derfor må begrepene de 144.000, kongens brødre, de salvede og de andre i virkeligheten ha en helt annen betydning enn det Jehovas vitner legger i disse begrepene.
Alt ut fra hvilket Bibelsyn man står for, kan det være litt forskjellig syn på betydningen av disse tinene. Jeg vil derfor ikke gå nærmere inn på dette her.
Utstøtelse
Utstøtelse av menigheten er et våpen som Vakttårnets menigheter
aktivt bruker mot medlemmer av menigheten som synder, d.v.s. gjør
ting som er i mot selskapets lære. En som fortsetter å synde og
ikke omvender seg vil bli støtt ut av menigheten. Dette er
uendelig mer enn en eksklusjon, slik vi kjenner den fra andre
organisasjoner.
En slik "normal" eksklusjon betyr normalt bare at medlemskapet
opphører, men forholdet til organisasjonens medlemmer kan forbli
uendret.
Slik er det ikke med Selskapet Vakttårnet.
Ved en "utstøtelse", som en eksklusjon fra denne organisasjonen
kalles, brytes ikke bare båndene til organisasjonen, men
til alle organisasjonens medlemmer også. Dette innebærer at
familie og vennskapsbånd blir brutt i en slik grad at man ikke
engang hilser på vedkommende på gaten. Enhver som har kontakt
med den utstøtte, vil selv risikere å bli støtt ut av menigheten.
For vitnene blir altså den utstøtte som en ikkeeksisterende
person.
Noe som virkelig er rart er selskapets behandling av mennesker som melder seg ut. Disse blir, uansett hva årsaken til utmeldelsen er, behandlet som om de hadde syndet og var blitt utstøtt.
Allerede i gammeltestamentlige tid kjenner vi til at mennesker ble utstøtt av menigheten. Dette gjeldt i første hånd mennesker som var spedalske. Årsaken til denne utstøtelsen var at menigheten ikke skulle lide ved at andre ble smittet av sykdommen. Loven påbød likevel ikke Israelittene å ikke ha kontakt med de spedalske, men de spedalske ble pålagt å ta visse forholdsregler. 3.Mos.13
I dette tilfellet kan det virke som om det peker hen mot den synd som mennesker gjør i menigheten, synd som gjør dem urene. Det vi kan forstå dette på er at den spedalske, etter at presten hadde erklært ham ren, måtte bringe et offer til Gud. 3.Mos.13:24-31 Som vi kan lese i disse versene, kaller Bibelen dette offeret et "skyldoffer".
Det kan altså virke som om man i Israel støtte folk ut av menigheten, men slik undertegnede ser det tjener dette snarere som et profetisk forbilde for den atskillelse fra Gud som et menneskes synd forårsaker. I åndelig forstand blir man da uren, og kan ikke ha samkvem med Gud. Kun dersom vår synd er kommet frem i lyset, kan Jesu Guds sønns blod frelse fra all synd. Slik må også vi fremstille oss for vår prest, vår mellommann mellom oss selv og Gud; Jesus Kristus. Han vil så, på bakgrunn av sin egen død, kunne erklære oss rene og fri for synd. Det er ikke behov for at vi bringer noe offer, fordi Jesus Kristus har gitt ett offer en gang for alle. Vi vil derfor bli godtatt i det øyeblikket vi bringer synden frem i lyset.
I det første århundrene etter Kristi fødsel, dukker dette med utstøtelse ut igjen. Det er tre Bibelske personer som, i alle fall tilsynelatende, kommer inn på dette: Jesus, Paulus og Johannes.
o Jesus - Matt. 18:15-19
Hva mener Jesus her? Mener han virkelig at vi skal støte en synder ut i et vakuum, for så å la han bli der selv om han tilstår sin brøde? Jeg tror ikke det. Dersom vi leser Jesu svar på Peters spørsmål i vers 21: "Herre, hvor mange ganger skal min bror kunne synde mot meg, og jeg tilgi ham - inntil sju ganger?" gir oss en pekepinn om hvordan man bør forholde seg. Jesus sier: "Ikke sju ganger, sier jeg deg, men syttisju." (v. 22) Den påfølgende lignelsen illustrerer på en fremragende måte hvordan vi alltid må være villig til å tilgi, og for all del ikke være sene til dette. Det vil nemlig i siste instans kunne føre til at vårt eget forhold til Gud kommer i fare.
o Paulus - 1.Kor.5:13
I dette kapittelet snakker Paulus direkte om utstøtelse av en synder. Denne mannen hadde gjort noe som ikke bare var galt i de kristnes øyne, men også i de omkringboende hedenske grekere. Han hadde hatt samleie med sin fars kone, ikke sin mor men sin stemor. Det Paulus egentlig slår ned på i dette kapittelet er menighetens syn på det mannen hadde gjort, for han sier: "Det passer dårlig at dere roser dere." Det han egentlig sier her er at de ingen ting hadde å rose seg over, de byrde ikke gjøre det, men heller føle skam. Når de hedenske naboene deres så det gale som skjedde, så burde i alle fall de gjøre det. Så er det da at Paulus statuerer et eksempel. Han sier: "Støt da den onde ut fra dere." v13b
Hvorfor påbyr Paulus menigheten å støte denne mannen ut? Jeg tror at svaret er todelt. For det første fordi at menigheten skulle bli holdt ren. Hvis ikke noen slags reaksjon ble tatt mot synderen, ville kanskje andre bli fristet til å gjøre verre synder. I dag vet vi at også moderne lovmakere tenker slik. En sier gjerne at en straff er preventiv. Når noen ser hvilken straffereaksjon noen får, vil de kanskje betenke seg før de finner på noe lignende.
Den andre grunnen er synderen selv. Denne har behov for å se det alvorlige i det han eller hun har gjort. De blir støtt ut av menigheten, og blir å betrakte som andre "hedninger".
o Johannes - 2.Joh 9-10
Her gir apostelen Johannes klare instrukser om hvordan de skulle ta i mot falske profeter. Han sier at man ikke skal ta i mot dem, ikke hilse dem "kairo", som var den vanlige hilsen man brukte både når man møttes og skiltes. Hva betyr dette? Hvem var da disse "falske profetene"?
Vers 7 identifiserer dem for oss. Det forteller oss at dette gjelder mennesker som bekjenner at Jesus ikke er Kristus ( Messias) kommet i kjød. Det kan altså ikke her være snakk om mennesker som er uenige med oss i ett eller annet lærespørsmål, men mennesker som agiterer for at Messias ennå ikke er kommet. De avviser og motarbeider altså den grunnleggende lære: At Gud sendte sønnen til jorden for å dømme synden ved sin død på Korset. De nekter på at Jesus er den Messias (Kristus) som var lovet, og at han ikke var oppstanden. Det er denne lære medlemmene i den kristne menighet må avvise, og ikke bare den men også de som utbrer slik dødelig åndelig gift. En skulle ikke ta i mot slike i ens hus, og heller ikke spise med dem. Heller ikke skulle en hilse dem med slike alminnelige ord som "Kairo" (hei, hallo, ha det, o.s.v.). Man kan altså ikke anvende dette på medlemmer av menigheten som blir utstøtt. Denne harde straffen som disse forførerne (antikristene) blir ilagt, er nødvendig for at ikke en selv skal bli forført. Vanlige syndere skal en bare ikke ha noe nært åndelig samfunn med.
Hvordan kan en da anvende dette? Er det riktig å ekskludere noen fra den kristne menighet? Det kan synes slik, men Bibelen viser oss klart at man hele tiden må være klar til å tilgi. Selv ved nye fall må en tilgi dersom synderen ber om tilgivelse. Bare når en synder nekter å omvende seg bør han støtes ut fra menigheten. Bibelen gir ikke noen grunn til at man ikke skal hilse på noen som er utstøtt, bare på de som fornekter den grunnleggende del av evangeliet: "At Jesus var den lovte Messias, at han døde på korset og ble oppreist." Alle andre skulle en bare ikke ha et nært åndelig forhold til.
Når det gjelder de som melder seg ut, er det slik undertegnede ser det, overhodet intet Bibelsk grunnlag for å behandle noen på denne måten. Intet sted i Bibelen finner man noe skriftsted som gir noen som helst støtte for denne praksis. Da måtte man i tilfelle ta skriftstedet helt ut av sin sammenheng, noe vitnene også gjør med 2.Joh.10.
Forresten er det ikke uvanlig at Selskapet gjør nett opp det: Tar et skriftsted totalt ut fra sammenhengen, og anvender det for å støtte et synspunkt som står i opposisjon til den totale Bibelske tekst. Slik kan man kanskje litt folkelig si at vitnene leser Bibelen "på samme måte som Fanden". De bruker den for å fremme sine egne synspunkter. En kan gjerne her si at det gjør mange andre innen kristenheten også, og det er nok riktig. Jeg vet imidlertid knapt om noen som har satt dette i system til en tilsvarende grad som Vakttårnet, og meg til de grader skadelige konsekvenser.
I tilfellet med utstøtelse, kan vi se dette tydelig. Det er ofte en vilkårlig og behandling lettvint av den som senere blir utstøtt. Det blir tatt minimalt hensyn til "synderens" forutsetninger, f.eks helsemessige problemer i denne prosessen. Undertegnede har observert flere mennesker med store psykiske problemer, som har "syndet" under sin sykdom. Her har vedkommendes tvangshandlinger vert den direkte årsak til hans eller hennes senere utstøtelse. En kan vel forestille seg hvilke lidelser dette forårsaker både for den utstøtte og dennes familie. Selv om det finnes en appellrett, ser en sjelden at det første dømmende utvalgs dom blir omstøtt. Ofte er "synderen" så utslitt at denne ikke er i stand til å ta kampen opp med et nytt utvalg.
Årsaken til at selskapet nekter sine medlemmer å snakke med dem som har meldt seg ut, er at de uendelig godt vet hvor dårlig deres egen sak står. Dersom medlemmene fikk snakke fritt med folk som hadde forlatt organisasjonen, ville nok mange av dem fulgt deres eksempel. Det var nok denne velbegrunnede frykten som drev det styrende råd til å vedta en slik praksis.
Konsekvensene av en utstøtelse er for det meste åpenbare: Isolasjon og skyldfølelse. Dette er da også meningen med utstøtelsen. Den er ment å skulle kue en opprørsk person, gjøre denne mer ydmyk og klar over sin synd. Det finnes imidlertid konsekvenser som er mer permanente. Noen av de utstøtte klarer ikke dette presset, og bryter sammen psykisk sett. Etter utstøtelsen/utmeldelsen har de ikke lengre det nettverket som de hadde innenfor organisasjonen. På grunn av sine personlige begrensninger finner de ikke ny omgangskrets. Noen av dem begår selvmord.
Tjenesten
"Alle Jehovas vitner må delta i tjenesten fra dør til dør." Dette er det generelle budskap som har kommet gjennom Vakttårnet fra år til år, og som fortsetter å komme. Faktisk kan et vitne som slutter å delta i denne tjenesten egentlig ikke fortsette å kalle seg et Jehovas vitne, fordi vedkommende ikke lengre vitner. Bare fordi navnet Jehovas vitne er en betegnelse på en som står i en menighet av Jehovas vitner, kan vedkommende fortsette å kalle seg et vitne. På de rapporter som menigheten sender inn til selskapet, kalles vitnet en uregelmessige forkynnere, når han bare lar være å rapportere forkynnelse av og til. Dersom han slutter å forkynne kalles ham uvirksom.
Kravet om forkynnelse fra alle medlemmer settes i direkte forbindelse med det påbud Jesus gav disiplene ved sin himmelfart. (Matt.28:19-20) Det er vel nesten ikke et kirkesamfunn som anerkjenner at dette er et generelt kall til alle kristne, men så vidt jeg vet er det ingen utenom Vakttårnet som pålegger alle sine medlemmer å gjøre dette. Et slikt krav til virksomhet som Vakttårnet pålegger sine medlemmer grenser nok helt opp mot det Bibelen pålegger en evangelist, men så definerer da også selskapet alle vitner som evangelister.
Det finnes flere typer heltidsforkynnere blant vitnene.
1. Hjelpepioner
2. Alminnelig pioner
3. Spesialpioner
4. Områdetilsynsmannen og hans kone
5. Kretstilsynsmannen og hans kone
6. Misjoner
Hjelpepioner kan en bli med det samme en er døpt. Da forplikter en seg til å bruke minimum seksti timer i måneden i tjenesten. Normalt inngår en avtale om slik tjeneste for en måned om gangen, men en kan avtale slik tjeneste for flere måneder om gangen. Det er også mulig å binde seg til slik tjeneste for en ubestemt tid. Da gir en beskjed til menighetens sekretær når en vil slutte. Både menn og kvinner kan bli pionerer. En hjelpepioner får ingen økonomisk kompensasjon for sin tjeneste. Det er menighetens tjenesteutvalg som utnevner hjelpepionerer.
Alminnelig pioner kan en bli når en har vert døpt i seks måneder. Som alminnelig pioner må man bruke 1000 timer i året i tjenesten. En alminnelig pioner får ingen økonomisk kompensasjon for sin tjeneste. Både menn og kvinner kan bli pionerer. Det er menighetens tjenesteutvalg23 som anbefaler hjelpepionerer, men selskapet som utnevner dem.
Spesialpioner utnevnes av selskapet. Man må månedlig bruke ca 140 timer. . Både menn og kvinner kan bli spesialpionerer. Slike sendes ofte til menigheter som er små og svake, eller til menigheter der det er stor uro eller til opprørske menigheter.
Krets og områdetilsynsmennene er reisende tilsynsmenn som besøker menighetene med jevne mellomrom. Krets og områdetilsynsmannen kan kun være en mann. Om disse har et bestemt krav til antall timer på feltet skal være usagt, men det er vanlig at deres koner er alminnelige pionerer med de krav dette innebærer.
Misjonærer blir, etter en viss utdannelse ved Vakttårnet bibelskole Gilead, sendt til forskjellige eler av verden der det er behov for misjonærer.
I tillegg til de ovennevnte er også de som arbeider full tid på hovedkontorene i Brooklyn og ved avdelingskontorene verden over, de såkalte "Betelistene". Disse mottar en viss økonomisk godtgjørelse, og får ellers fri kost og losji. Undertegnede vet ikke om disse har et visst timekrav de må leve opp til, men betviler det.
Verdens ende og tidsregninger
Hvor mange ganger selskapet har forutsagt verdens ende har jeg
ikke tall på. Gang på gang har de tidfestet datoen for
Harmageddon, og så måttet gå tilbake på dem. Ett unntak er
imidlertid 1914. Fra sent på forrige århundrede forutsa de at
dette året skulle angi en dommens dag. Da 1914 kom, skjedde
imidlertid bare det at den første verdenskrig begynte, og da
1915 opprant hadde intet skjedd ellers. Så, et års tid etterpå
døde C. T. Russel. Han var da desillusjonert, og onde tunger
vil ha det til at han tok avstand fra sin tro på dødsleiet.
La oss imidlertid se på noen av disse årstallene som har versert
Denne listen er basert på arbeidet til Jan Steinar Haugland:
1798. I "Three worlds" blir det slått fast at dette årstallet
innebærer slutten på de 1260 dager som Åpenbaringens tolvte
kapittel skisserer.
1799. Her begynte i følge litteraturen de siste dager.
WT Jan-Feb 1889 [repr p1093]. SiS2 p256. SiS3 p58,63,64
3. Begynnelsen på de 1290 årene som Daniel 12:11 snakker om. SiS3 p84, SiS7 p40, 60, 163. Our Lord's Return (1929) p27 I 1930 gikk man fra denne læren.
1844 var også et vesentlig år for vitnene. SiS2 p240. Dette årstallet gikk man også bort fra i 1930.
1846. Slutten av de 2300 dager. SiS3 p108, SiS7 p163. Også dette gikk man bort fra i 1930.
1873. Dette innebar slutten på de seks tusen årene som hadde gått siden menneskenes tilblivelse, og begynnelsen på et nytt millenium: Åpenbaringens millenium. Senere, 1943, ble en ny kronologi antatt, men ble ført offisiell lære i 1966. Denne kronologien gjorde 1975 til det åre da menneskeheten hadde eksistert i seks tusen år. SiS2 forord, p39
1874. Kristi usynlige nærvær begynner. Dette var Russels viktigste årstall. Han forkynte det helt opp til 1904. Three Worlds p175, SiS2 p170, Our Lord's Return p27, Proclaimers p133 fotnote
1875 End of "Great Jubilee Cycle. Slutten på de 1335 dager i Dan 12:12. I følge Russel begynte de helliges oppstandelse på dette tidspunktet.
Hvordan kan jeg evangelisere for Jehovas vittner?
Her er det ett nøkkelord : Med forsiktighet!
Det er ikke få av de som i dag er Jehovas vitner som begynte med
å ville omvende dem som kom på deres dør. Ikke så at du ikke kan
evangelisere blant dem men det er noen punkter som du må huske på.
o Vit til 100% hva du selv tror. Gransk deg selv inngående, og
hvis det finnes det minste fnugg av tvil hos deg, skal du ikke
innlate deg i samtale med deg. Før eller senere vil de nemlig
finne ditt svake punkt, og da vil kanskje heller du ende opp
som en slave enn de som frie mennesker.
o Ikke glem at vitnene også drives av en ånd.
Det er ikke Guds Ånd de drives av, men en ånd som bare er
interessert i å stjele, rive ned og ødelegge. Tro derfor ikke at
de som går rundt er mennesker som drives av sin egen vilje,
nei de drives av Guds motstanders ånd, og det er han som står bak
den verdensomfattende forkynnelse som de driver.
o Det er en fordel å på forhånd vite hva vitnene tror,
da slipper du hele tiden å finne nye argumenter. Nå kan det være
vanskelig, fordi de hele tiden forandrer sin lære.
Derfor
kan neste råd være godt:
o Ikke diskuter med dem!!!!!
Det er diskusjon de vil ha, men
Ikke diskuter med dem!!!!!
Med vilje skrev jeg det slik to ganger. Ikke diskuter med dem,
vis dem heller Guds kjærlighet. Si f.eks. til dem: "Gud viste
sin kjærlighet for deg ved at han smakte døden for deg." De vil
da begynne å diskutere Treenighetslæren med deg, men da skal du
stoppe dem. Si for eksempel: "I mitt hus skal vi ikke diskutere,
jeg vil bare vise dere Guds kjærlighet." Hvis de da ikke vil
slutte, men hårdnakket insisterer på å diskutere videre, kan du
be dem om å gå.
Poengter at det er ditt hus, og at det er du som bestemmer der.
Ønsk dem gjerne velkommen tilbake.
o Hvis de vil be når de er i ditt hus, så skal du insistere
på å be.
Ikke la dem be i ditt hus, men gjør gjerne bønnen slik at de kan
si amen til den. (Du kan f.eks. be til Gud fader.)
o Si alltid nei til et studie!!!!!!!
Da blir ditt navn registrert i deres menighet. Har de rapportert
studie med deg til menigheten, så ikke godta dette. menigheten
har ingen rett til å registrere deg uten at du selv vil.
o Vær vennlig. La dem huske deg som et vennlig menneske, et
menneske de gjerne ville snakke mere med. Be under samtalen, og
be inderlige bønner mellom hver gang du møter dem. Ta de som
besøker deg med under dine daglige bønner, og få gjerne flere
til å be for dem.
Det er av stor betydning at vitnene forkynnes for.
Som vi kjenner til fra Bibelen er det ved forkynnelsen troen kommer.
Vi som er tidligere vitner får som oftest ingen anledning til
å snakke med dem.
Årsaken til dette er at Vakttårnet forbyr sine slaver å ha noen
kontakt med de som har blitt satt i frihet.
Det påhviler derfor andre kristne et ekstra ansvar for å
forkynne for Vitnene.
Lykke til
En Rediger utgav av :
Bjørn Ove Houkaas Clausen
Tidligere Jehovas vitne, nå en bror i Herren
1998