I den siste boken, "Er det noen der ute" er det et etterord som heter Virkeligheten bak sagaen. Der forteller Sandemo om hvordan serien ble til, og hvem som er inspirasjonskilden til sagaen.

Dette er noen utdrag av hva Margit Sandemo skriver i etterordet :
Inspirasjonen til og skrive om Isfolket kom da hun så et et kirkemaleri av en kvinne og djevelen.
Hun skriver : "Dette var i 1980, og jeg husker at det gikk et voldsomt støt gjenom meg ved synet av kirkemaleriet. Jag hold pusten en lang stund, mens inntrykk og inpulser strømmet på. I løpet av ca. 15 minutter hadde jeg de tre første bøkene klar i hodet." Videre skriver hun om denne opplevelsen :
"En underlig, opphisselse kom over meg. Jeg ble redd, det hele kom så brått, for intensivt og tvingende.
Nå er jeg ikke uvant med slike inpulser som utvikler seg til romaner, men dette var noe helt spesielt. Det var mye sterkere og mere tvingende en noe annet jeg har opplevd."

Vi legger merke til at den første innspirasjonen kom da hun så et kirkemaleri av en kvinne og djevelen. Videre at kraften var tvingende. Vi får allerede en fornemmelse om hvem som står bak denne innspirasjonen.

Hun forteller videre :
"Etter å ha skrevet tre kapitler i en slags transe," "Sto det veldig klart for meg : Det er ikke bare jeg som skriver dette." "Det ble en paralell der : Isfolket ante en større skygge enn Tengel den onde. Det gjorde også jeg, forfatteren, mens jeg skrev. Det var akurat som om noen ville at historien skulle skrives. Det var ofte meget uhyggelig. De første bøkene skrev jeg i en slags vild transe, uten opphold, skrev liksom for livet." "Fikk liksom aldri fred, måtte skrive, opp mitt på natten i bland, som jaget, presset til å skrive."
"Jeg hadde lyttet til forlagsjef Arnesen om og være forsiktig med det okulte. Men det var ikke lett å holde igjen. Det samlet seg opp som en bobble, som før eller senere måtte sprekke. Det gjorde den i bok 13, SATANS FOTSPOR. Da var det umulig og fortrenge det som lå i selve historien, dette mystiske som lurte i bakgrunden, og slektens egne overnaturlige gaver."

"Også i de siste årene, etter at jeg begynte og skriva om Isfolket, har det alltid hvert noen der... Noe helt uforklarlig. På morgenen hadde jeg ofte en svak fornemmelse av en stor, mørk, ytterst dominerende skygge, på alle måter dominerende - uten at jeg kunne gripe tak i det konkret og beskrive den. Og i blandt kunne jeg erindre noe annet. Noe som for forbi meg, noe halvt springende, halvt krypende vesen, som betraktet meg oppmerksomt med merklige øyne."

Disse sitatene taler for seg selv. Det er tydlig henvisning til mørkets makter. Det som også utmerker denne serie om Isfolket er det okkulte innslaget, med demoner o s v.

Når Margit Sandemo skriver om demoner så gir hun en helt annen framstilling en hva Bibelen beskriver.
Hun skriver : "Det der med demoner, for eksempel. Visst var det de som kom smygende forbi meg i mine drømmer! Jeg kjente igjen dem alle etterpå. Jeg forteller gjerne om dem. Vil nok forsøke å avdramatisere demoner litt. Avmystifisere dem, "avskremme" dem - om det finns et slikt ord.
Mange mennesker har en så stor angst for demoner, det er så mye prat om besettelse og exorcisme. Hva er det for tullprat? Fanatiske religiøse menns forsøk på og dominere dumme kvinner? "
"Jeg ville få demonene til og te seg litt snillere, litt mer ufarlig. Et lite snev av skrekkblandet forlystelse skader ingen. Demoner kan vere ganske atraktive, om mann bare lar bli og forbinde dem med ondskap."

Demoner er definitivt ikke atraktive, slik Margit Sandemo forsøker å framstille dem. Det er et stort bedrag og innbille mennesker det, og lede dem til kontakt med disse onde vesner.

Margit Sandemo forteller også en bemerkelsesverdig ting i avslutningsboken.
Det er om et svenskt par som driver med paranormale fenomen og som anså at hun ikke kune skrive disse bøkene på egen hånd. Paret ville sammen med Sandemo undersøke hvem som stod bak det hun skrev.

Sandemo skriver om dette forsøket :
"Jeg skulle over i åndeverden. Den grå verden, hvor alt det onde, skrømt, gjenferd, demoner og slikt vi bare aner, finnes." Sandemo føres ut i åndeverden og møter der noen som hun beskriver på følgende måte :
"Nå visste jeg hvem det var som stod der foran meg. Det var den fallne svartengelen,(Satan) enorm høg, med vinger som gikk fra gulvet til taket, han var skjønn som en gud og skinnende svart, ikke som en neger, sortere. Han utstrålte en så forførende autoritet, at jeg var redd mitt hjerte skulle briste av påkjenningen det var å se på han. Aldri i mitt liv har jeg kunne forestilt meg et slikt vesen!
Nå hadde jeg jo alt skrevet om han, i bok nr. 29, LUCIFERS KJERLIGHET, men jeg hadde ikke trodd at han skulle vise seg for meg. Han sa ingenting, ikke jeg heller. Men jeg kjente hans tanker strømme inn i mitt hjerte. De uttrykket en viss overbærenhet med meg, men mest utålelighet."

Denne avsløringen om forfatterens innspiratør kommer i den siste delen av bokserien. Hvor mange har da ikke tatt del i det gamle forføreriske budskap i bok etter bok? Djevelen vil på ulike måter nå fram til menneskene. Det finnes mennesker som er kanaler for forførelser som kommer fra djevelen og hans åndsmakter. Disse som opererer i himmelrommet for og få innpass blandt mennesker på jorden for og forderve deres liv for evig og alltid.

Den siste bokens tittel er talende nok : Er det noen der ute?
Det hentyder til himmelrommet. Bibelen gir svaret på hvem som virker der, men også hvordan vi skal beskyttes :

For vi har ikke kamp mot kjøtt og blod, men mot maktene, mot myndighetene, mot verdens herskere i dette mørke, mot ondskapens åndehær i himmelrommet. Ta derfor Guds fulle rustning på, så dere kan gjøre motstand på den onde dag og bli stående etter å ha overvunnet alt.
Efeserbrevet 6:12-13.