Det har aldri vært en arabisk statsdannelse, i det område som
nå tilhører Israel.
Jerusalem er heller ikke nevnt i Koranen, og har ingen
religionshistorisk forankring i islam,
forteller den arabiske journalisten, Joseph Farah.
I et åpent brev, forteller den arabiske journalisten,
bosatt i Amerika, om historie-forfalskningen og mytene som
ligger bak betegnelsen "Palestina".
Brevet ble nylig sendt og trykket i det internasjonale nyhetsbrevet
"Myter i Midtøsten".
Den arabiske journalisten har fulgt nøye med i de siste
ukers voldelige demonstrasjoner av palestina-arabere i Israel,
og hørt kritikken mot Israel fra en rekke vestlige politikere.
Nå føler han tiden er moden for å stå frem, og fortelle de
historiske fakta bak mytene om en "Palestinsk" stat og "et
palestinsk folk". Det han forteller, er godt dokumentert
gjennom historiske kilder og dokumenter.
Begrepet "Palestina"
I sitt brev forteller den arabiske journalisten åpent om det
historiske opphavet til begrepet "Palestina".
Første gang betegnelsen "Palestina" ble brukt, var etter
Bar Kochba-opprøret i 135 e.Kr.
Jødene ønsket å befri Judea fra romersk herredømme.
Som et ledd i å fjerne det jødiske ved Judea, gav den
romerske Keiser Hadrian, området navnet; "Syria-Palestina".
Hadrian gav også Jerusalem et nytt navn; Aelia Capitolina,
men dette navnet ble ikke brukt lenge.
"Palestina" kommer av ordet "filister", som egentlig betyr
"inntrenger".
Dette navnet ble hovedsaklig brukt av de senere romerske keisere,
men forsvant med det romerske imperiets fall.
Et "Palestina" har aldri eksistert siden, verken i navn, eller som en territoriell enhet.
Senere ble det styrt av det Bysantinske riket,
som en del av mange arabiske dynastier, og en kort periode styrte
"kristne" korsfarere.
I år 1515 kom området under det Ottomanske styret, men navnet "Palestina" ble aldri nevnt.
Først da britene fikk kontroll, etter den første verdenskrig,
ble navnet påny tatt i bruk.
Navnet skulle ikke betegne en stat, men det britiske mandatområdet
i Eretz Israel.
Sannheten er at "Palestina" ikke er mer virkelig en eventyrland,
understreker den arabiske journalisten i sitt brev.
Det finnes ikke noe språk som kalles "palestinsk",
det finnes heller ingen palestinsk kultur.
Det har aldri i historien eksistert et land, som kaltes "Palestina"
og ble styrt av "palestinere".
"Palestinere" er arabere!
Noen har bakgrunn fra Syria, noen fra Libanon, noen fra Irak, etc.
Det er også viktig at vi husker på, at araberne har kontroll
over 99 prosent av dagens Midtøsten,
mens Israel bare representerer 1 prosent, skriver han videre.
Jerusalem
I brevet tilbakeviser den arabiske journalisten de krav
palestina-araberne har gjort på Jerusalem.
Han er rystet over uttalelser som at; "Jerusalem skal være
muslimenes tredje helligste by.
Det er løgn!
Faktum er at Koranen ikke nevner Jerusalem en eneste gang.
Den nevner Mekka utallige ganger, og likeså Medina.
Men Jerusalem blir aldri nevnt.
Derimot finnes det verker med innsamlede historier om Muhammed.
En av disse historiene handler om Muhammeds himmelfartsreise.
I historien heter det at; "Muhammed hadde en drøm.
I drømmen var han i et tempel, men ble ledsaget på en reise
til himmelen.
Der ble han fortalt at det tempelet han kom fra,
skulle miste sin betydning, til fordel for et annet som
skulle vokse frem."
I følge senere tolkninger har noen trodd, at det tempelet
som skulle miste sin betydning, var i Jerusalem.
Mens det nye tempelet var det i Mekka.
Men det råder ingen dyp enighet, eller spesiell interesse
for denne historien.
Det er først etter at jødene fikk herredømme over sitt land igjen,
at interesse for den har økt blant antisionister.
Det finnes ingen historiske bevis på at Muhammed noen gang
har besøkt Jerusalem, understreker han.
Seksdagers-krigen
Videre påpeker den arabiske journalisten det paradoks at;
det ikke fantes noen seriøs bevegelse for et palestina-arabisk
land før seksdagers-krigen.
Han påpeker også det paradoks at; det var Jordan som hadde
herredømme over Judea, Samaria og Øst-Jerusalem etter Israels
selvstendighetskrig i 1948.
Når nå Israel vant dette tilbake, var det ingen palestina-arabere
som mistet noe, det var Jordan.
Det var heller ingen som uttrykte noe ønske om å danne et palestina-arabisk land i dette området, da Jordan hadde makten.
Sannheten er at bak den arabiske kamp mot Israel,
ligger det et ønske om å ta alt.
Judea, Samaria og Øst-Jerusalem, blir bare tilfeldige midler
i denne kampen, skriver han.