Min hellige krig
Forfatter: Khan-Østrem, Nazneen
Utgivelsesår: 2005
Språk: Bokmål
Jeg kan ikke huske at jeg noensinne har reagert med måpende
forskrekkelse og sjokk
flere titalls ganger under lesning av en bok.
OM BOKEN :
Min hellige krig
Forfatter: Khan-Østrem, Nazneen
Utgivelsesår: 2005
Språk: Bokmål
Bokprosjektet, Min hellige krig, av Nazneen Khan-Østrem,
skal være en søkende reise etter en muslimsk identitet i Europa.
Khan-Østrem er journalist, og nå høyskolelektor ved
Journalistutdanningen i Oslo – med et særlig ansvar for
islamundervisningen.
Hvis Khan-Østrem mener at ”den muslimske identitet”, slik hun
fremstiller den, er en "identitet" andre bør dele, da bør
flere enn jeg reagere, ikke minst hennes arbeidsgiver.
For hør bare her :
Khan-Østrem hyller svartkledde iranske kvinner i burkha
og med
gevær i hendene under revolusjonen,
antisemitten Luis Farrakhan,
den frafalne AKP-eren og konvertitten til islam,
Trond Ali Lindstad,
og den norskpakistanske talspersonen
for Islamsk Råd, Zahid Mukhtar.
Og hun langer hardt ut mot nye nordmenn som "birkebeineren"
Shazad Rana : Han har sviktet - han er "norsk".
Khan-Østrem fremstår som urovekkende svak hva gjelder
basiskunnskap om islam, og til tider kan hun vanskelig
tolkes som annet enn naiv og voldsforskjønnende.
Det er dog en smule beroligende at hun tviler på at hun
er villig til å gå i døden som selvmordsbomber.
Hun skriver "tviler", hun er altså ikke sikker (s.273).
Rørt og stolt av vold
Khan-Østrems fascinasjon for vold og totalitære krefter åpenbares
allerede etter få siders lesning.
Her beskriver hun en konsert i Oslo i 1993 med punkbandet
Fun-Da-Mental, som ”leverte et intenst show med bilder fra
den iranske revolusjonen og palestinernes kamp, mens bandet
selv bar palestinaskjerf som dekket mesteparten av ansiktet.
Bandet solgte også t-skjorter med bilder av kvinner i svarte
burkaer med gevær – tatt under den iranske revolusjonen – og
t-skjorter med det islamske symbolet stjerne og halvmåne,
med ordet islam i store fete bokstaver.
Det var ingen ’big deal’ da her i Oslo, men jeg husker at
jeg ble rørt og stolt under festivalen (…)
- selvtilliten, kunnskapen og følelsen avv at min muslimske
identitet var viktig, vokste stadig” (s.20).
Lenger ut i boken viser hun til Fun-Da-Mental igjen:
”Da jeg gikk rundt med bandmedlemmene i Oslo sentrum,
var jeg stolt og følte en sammenhørighet (…)
For da gikk jeg sammen med urbane, militante unge innvandrermenn
fra London "rasende stolte over å være muslimer" (s.234).
Hizb ut-Tahrir
Hizb ut-Tahrir er et verdensomspennende religionsfascistisk nettverk,
som arbeider for en islamsk verden styrt av sharia,
et nettverk som går som hånd i hanske med nazimens ideologi,
og som nettopp grunnet oppfordring til vold og hat mot
ikke-muslimer er forbudt både i Sverige, Tyskland og Pakistan.
Khan-Østrem henviser til en dansk dokumentar om dette nettverket,
vist på NRK.
”Den fremstilte bevegelsen negativt, som terrorister og fanatikere.
Dette bildet stod imidlertid i sterk kontrast til lederen
som ble intervjuet:
En ung, pen arabisk mann som var skremmende intelligent
og velartikulert, og som kunne ha sjarmert hvem det skulle være.
Jeg lot meg fascinere av organisasjonen” (s.139).
I og for seg overrasket ikke dette, all den tid liknende er sagt
av Khan-Østrem i Ny Tid:
”… de evner å samle tusener av unge menn og kvinner på Wembley
stadion i London, og er blitt populære blant muslimsk
innvandrerungdom i Danmark. Hva er det som trekker alle disse
unge til en slik organisasjon? Det er en stor intellektuell
utfordring for meg å svare på det spørsmålet.
Man kan se det som et forsøk på å finne en identitet som er
fri fra den vestlige dominansen og åket fra kolonitiden,
som en prosess man innen postkoloniale studier kaller ’
decolonialization of the mind’.
Sett fra et slikt perspektiv får det valget disse ungdommene tar
– et valg jeg beundrer dypt – et slags kulturradikalt, eller
i alle fall kulturkritisk, skjær. Det viser at hva som er
kulturradikalt for en med minoritetsbakgrunn ikke nødvendigvis
er det samme som for en med norsk bakgrunn” (14.august 2004).
Nærer Khan-Østrem den samme dype beundring for ungdom som
verver seg til Vigrid?
Louis Farrakhan
Louis Farrakhan er leder Nation of Islam (NOI) i USA.
NOI ble etablert i 1931, og er en svart sekt kjent for
sitt rasehat, mot både ”hvite djeveler” og jøder,
som har hyllet Hitler, og som er svært sexistisk
(polygami er tillat og utbredt).
Dens stifter, Elijah Muhammad, anså seg som en profet,
altså stikk i strid med islams lære om Muhammed som den
siste profeten. Stifteren brøt også med islams lære om at
alle mennesker uansett rase kan være muslimer: “Elijah Muhammad
deemed blacks morally and spiritually superior to whites,
and believed that if blacks convert to his religion,
they will eventually destroy whites, who are devils.
Therefore, while Islam calls on all people to accept
the Qur'anic message, Elijah Muhammad permitted only
blacks to join his religion (Washington Post, 2.juli 1984).
Nation of Islam har også krevd en egen stat for svarte og
etablerte paramilitære grupper (Fruit of Islam).
Lederen i nyere tid, Louis Farrakhan, ble erklært persona
non granta i Storbritannia i 1986 grunnet rase- og jødehat,
et innreiseforbud som står ved lag den dag i dag
(se bbs.co.uk 22.desember 2002).
Khan-Østrem betraktning av NOI må kunne kalles selektiv:
”Det er umulig å ikke la seg fascinere av det sterke fellesskapet
man er blitt vitne til gjennom utallige fjernsynsreportasjer
og avisartikler i årenes løp.
Bilder av fullsatte rom med kvinner kledd i hvitt og menn i
svarte dresser har bestandig grepet meg. Dermed har det vært
lett å ignorere all praten om hvite djevler og magikere.
Det viktige har vært at Allah har stått sentralt” (s. 56).
Tariq Ramadan
Khan-Østrem hyller Tariq Ramadan, en omstridt europeisk
islamsk leder.
”Tariq Ramadan er en stor inspirasjonskilde.
Også for meg”, skriver Khan-Østrem (s.101).
Ramadan er barnebarnet til stifteren av Det muslimske brorskapet,
Hasan al-Banna, grunnlagt i Egypt i 1928, og som raskt spredde
seg til en rekke andre muslimske land.
Det muslimske brorskapet er grunnlaget for politisk islam
i det 20. århundret, altså en totalitær ideologi som er tuftet
på sharia. Ramadan er nektet innreise i USA, han overvåkes av
etterretningstjeneste i Europa, og han måtte forlate arbeidsplassen
ved Freiburg universitetet. Både i bøker og tunge artikler er
han avkledd som en islamist i fåreklær. Han bidro ikke minst
selv til dette da han i beste sendetid på France 2 ikke tok
avstand fra brorens skriftlige argumentering for steining ved
ekteskapsbrudd (se kronikk i Dagbladet 3.juli 2005).
Det er med andre ord svært god grunn til å anta at Ramadan
etterlever sharia, som pålegger muslimer å følge et (sekulært)
lands lover inntil de får makten. At han i bokform har gjort
sin bestefars ord til sine egne, underbygger denne påstanden:
”Islams regler omfatter hele livet - for islam er tro og
tilbedelse, fedreland og nasjon, religion og stat, spiritualitet
og handling, Koran og sverd” (ibid).
Lindstad og Mukhtar
Khan-Østrem trykker de norske muslimene, Trond Ali Lindstad og
Zahid Mukhtar, til sitt bryst.
Lindstad hyller dagens Iran, mens Lindstad er for Khan-Østrem
"den godeste legen".
Hun blir ”genuint rørt av Lindstad da han snakker om sitt
gudsforhold” (s. 231).
Lindstad siteres ukommentert på blant annet dette,
da han får spørsmål om han skal delta i demonstrasjonstoget
i Oslo i 2004 etter drapet på Theo van Gogh :
"Nei, jeg går ikke i et tog som så ensidig tar avstand fra vold.
Jeg tror på vold i visse sammenhenger" (s.230).
Under tittelen, En uredd mann, omtales og intervjues Zahid Mukhtar.
Han beskrives som en mann som er: "Alltid imøtekommende.
Alltid velkledd. Alltid velformulert."
Og som har blitt behandlet urettferdig og nådeløst av media
etter sitt famøse utsagn om at
han hadde "forståelse" for drapet på Theo van Gogh.
Mukhtar har de siste 15 årene fremstått som
en overbevist islamist,
ikke minst knyttet til hans udiskutable
støtte til fatwaen mot Salman Rushdie,
og også at
han har nektet å ta avstand til steining av en 14 år gammel
kristen gutt:
..... det (var) en gutt som gikk over fra islam til kristendommen,
og så begynte å kaste skitt om islam i et muslimsk samfunn.
Da kan man risikere straff…
Om de vil ha dødsstraff der må vi
godta det, for de har bestemt det slik”
(Morgenbladet nr. 49, 2004).
Zahid Mukhtar er talsmann for Islamsk Råd Norge
og har tidligere uttalt i Holmgang at han hadde "forståelse"
for drapet på Theo van Gogh i Nederland.
Khan-Østrem stiller dette spørsmålet til Mukhtar:
"Mitt inntrykk er at du representerer stemmen til de muslimene
som har lyst til å si hva de mener, men som ikke tør."
Zahid nikker: Eller kanskje jeg befinner meg på midten?” (s. 259).
Under avskjeden med Mukhtar summerer Khan-Østrem opp:
”Samtalen jeg har hatt med Zahid, minner meg om en lunsj på
Gabler kafé en sommer med daværende leder i Islamsk Råd,
Lena Larsen (også tidligere AKP-er og konvertitt som selv
har sagt at hun foretrekker sharia fremfor demokrati, min merknad).
Hun fullt tildekket.
Jeg i skjørt og bare legger og armer.
Så forskjellige i vår tilnærming til islam, men likevel så like.
Zahid, Lena og jeg – alle tre Allahs barn.”
Motherfuckers og islamismens "gudfar"
En annen nordmann, og halvt marokkaner, som vies positiv
oppmerksomhet er Frode Saugestad,
punker i Oslo Motherfuckers.
Han har tatt et tilnavn, skriver Khan-Østrem.
”Farid al-Qassam, etter den første kjente palestinske martyren.
Jeg har også lagt merke til Frode tidligere,
fordi ryktene ville ha det til at han skulle la seg verve
av Hamas og kjempe for palestinerne.
Sånne rykter imponerer”, skriver Khan-Østrem (s.247).
Saugestad opprettet et eget forlag og ga ut boken Milepæler
fra 1964 av Sayyid Qutb,
en bok som anses som Det muslimske brorskapets manifest,
og som sammenliknes med Mein Kampf.
Qutb stod for både åndelig og væpnet jihad, påpeker Qutb-eksperter, som franske Olivier Carré. Qutb er med sitt hat og sin aggresjon mot vestens ”moralske forfall” en av de fremste inspirasjonskildene for dagens terrorister. Punkentusiasten Khan-Østrem konkluderer slik om Qutb: ”Det er et eller annet med konstellasjonen Oslo Motherfuckers og Sayyid Qutb som får meg til å steile. En uhellig kombinasjon for noen. Men for meg representerer den en total syntese av det jeg gjerne vil skal kjennetegnes dagens muslimer: intellektuell innovasjon” (s. 248). Saugestad skal for øvrig nå gi ut en samling skrifter av Osama bin Laden, en mann han karakteriserer som en ”humanistisk terrorist” (VG, 17.januar 2006).
Nyansert om mangfoldet
Khan-Østrems kan synes som en person besatt av offermentalitet.
Hun fremstiller seg selv (og andre født muslimer) som konstant
utsatt for diskriminering og rasisme (religion har vel ingenting
med rase å gjøre, jamfør eksempelvis etnisk norske konvertitter
til islam?). Slik sett er boken et perfekt dokument å gi
til unge norske borgere som er født muslimer, og som man ønsker
skal oppleve seg selv ikke bare som uvelkomne i samfunnet vårt,
men som regelrett forfulgte.
Bare hør her :
"Og min muslimske tilhørighet blir konstant truet.
Latterliggjort. Ydmyket. Demonisert.
Min tro er fritt vilt" (s. 273).
Noen kunne kanskje med hell før trykking av manuset minnet
Khan-Østrem om hennes egen karriere.
I en alder av 37 år er det ikke mange som kan skilte med en CV
som vitner om arbeidsforhold i blant annet Aftenposten,
Dagens Næringsliv, NTB, programlederjobb i NRK, og nå høyskolelektor
ved Journalistutdanningen ved Høgskolen i Oslo.
Er hun virkelig så undertrykt og forfulgt fordi hun ikke er etnisk
norsk eller kristen?
Khan-Østrem sier at hun er politisk aktiv på venstresiden og
at hun ønsker seg et annet samfunn,
med stor vekt på fellesskapet
og det kollektive og mindre på konsum (s.141).
Det er her jeg tror man finner svaret på hvorfor Khan-Østrem
opplever fascinasjon, en form for felleskap med og forståelse
for totalitære og voldelige krefter, både innen politikk og islam.
Ironisk nok ville nettopp de sistnevnte kreftene
- hvis de fikk makten - langt fra nøyd seeg med å fordømme henne
fordi hun er gift med en ikke-muslim, går barhodet, bararmet
og barlegget
- En frihet hun selv påpeker, og som hun åpenbart
tar som en selvfølge.