Død og begravelse
Marx levde i fattigdom i de siste årene av sitt liv, helt avhengig
av økonomisk støtte fra sine venner og spesielt sin venn og
medforfatter Engels som hjalp familien med de daglige utgifter og
gjeld. Hans sykdomssvekkelse gjorde at fremdriften med økonomiske
arbeider helt stoppet opp; han led blant annet av kronisk bronkitt.
Den 2. desember 1881 døde hans hustru Jenny. Marx var for syk til å overvære begravelsen. Den 11. mai 1883 døde datteren med samme navn. Selv døde Karl Marx den 14. mars 1883. Han ble 64 år, og var fremdeles statsløs. Tapet av hustruen, og sikkert også av datteren Jenny, hadde ført ham inn i en dyp depresjon og sannsynligvis fremskyndet hans død. Han ble gravlagt tre dager etter i Highgate Cemetery i London. Ni personer overvar begravelsen. Det var Engels, Eleanor, svigersønnene Charles Longuet og Paul Lafargue, og fem andre med nære bånd til den avdøde og overbeviste sosialister - Wilhelm Liebknecht, Friedrich Lessner, G. Lochner, Carl Schorlemmer og Ray Lankester.
Inskripsjonen på støtten, et monument reist i 1954 av Det britiske kommunistpartiet, er "Workers of all lands, unite!". Den opprinnelige gravsteinen var i utgangspunktet beskjedent utsmykket.
Marx' barn
Bare tre av familiens barn vokste opp. Det var døtrene Eleanor,
Jenny Caroline og Laura, som likesom sine foreldre engasjerte seg
i den sosialistiske bevegelse. Laura giftet seg i 1868 med
Paul Lafargue (1842-1911), Jenny giftet seg i 1872 med
Charles Longuet (1839-1903), og Eleanor levde fra 1883 sammen med
Edward Aveling (1849-1898). Alle tre svigersønner var aktive som
sosialistiske agitatorer; de to førstnevnte i Frankrike og den
siste i Storbritannia. Ingen gav sin far noen barnebarn.
Begge de to døtrene som overlevde sin far, Laura og Eleanor, var språkbegavede og engasjerte seg i oversettelsesarbeid. Eleanor oversatte til og med to Ibsenstykker til engelsk: Fruen fra Havet og En folkefiende. Noe annet de skulle få til felles var at de skulle begå selvmord. Ved begge tilfeller var det i selvmordspakter med sine respektive livsledsagere, skjønt i Lauras tilfelle ble hun lurt til det - Edward hadde aldri hatt til hensikt å ta gift selv.
Ifølge et standhaftig rykte hadde Marx en sønn utenfor ekteskap: Frederick Demuth, født 1851, sønnen til hans husholderske Lenchen Demuth (1820-1890). Hun hadde arbeidet hos familien helt siden 1843. Ungkaren Engels tok ansvaret for farskapet og tilsynelatende sparte Marx for forlegenheten. Etter Marx' død flyttet hun til Engels og ble hans husholderske. De to i fellesskap tok seg av Karl Marx' historiske etterlatenskaper. Hun døde av kreft i november 1890, og etter Jennys ønske ble hun begravet i familiegraven til familien Marx.
Vi har fått en rød-grønn regjerning.
Grønnfargen skal Sp stå for - men de er nok nå mye mer preget
av statsfeminisme enn av den tradisjonell Sp-nærings- og
bygdeideologi som Borten og de gamle bondehøvdinger stod for.
I tillegg har vi for første gang fått SV inn i
regjernings-kontorene og de er ideologisk bevisste og har etter
min mening allerede startet praktiseringen av marxisme av gammelt
merke. Det går ut på at skal man forandre et samfunn
- må en føre det ut i kriser og deretter maksimere krisene.
Da oppstår forvirring, uro og maktesløshet - og da kan den bevisste
strateg gjennomføre sin samfunnsomveltning.
Disse kreftene sitter høyt oppe og godt forankret mange steder
rundt i samfunnsmaskineriet vårt nå.
Bare i den utstrekning kristenfolket og ellers rettenkende
mennesker er klar over dette - vil man være i stand til å stå
imot denne sakte samfunnsrevolten som nå nærmer seg tilstander
av rask maksimering av krisene.
Norge er allerede sterkt svekket som nasjon med hensyn til de
bærende elementer som oppløste familier, nedbygd landbruk og
forsvar, et sterkt splittet folk med hensyn til politikk og
statsstyrelsen - samt et kirke- og organisasjonsliv i vilt
frafall og forfall. Det er lite bærekraft i det norske hus i
en slik forfatning.
De som måtte innbille seg at dette vil fortsette i fred og ro
- bør snarest tenke om igjen
- og nå orientert seg ut fra det som er dden faktiske situasjonen
i landet vårt.
Når for eks. stortingspresident Jagland skriver i Aft. 18.01.06
følgende om SV blir han etter min mening bare en del av
tåkespredningen:
"I mellomtiden kunne det være en fordel om SV brukte sin
partiorganisasjon til å drøfte gjennom sitt forhold til FN i
stedet for å bruke den til å fortsette en ensidig boikott som
ikke har internasjonal anerkjennelse.
For jeg tror ikke det er mulig for SV i lengden å ha én
utenrikspolitikk i regjering og én i partiorganisasjonen."
Det er ikke dette SV er ute etter - det ser vi ut fra det de
allerede har gjort. T.o.m. før de kom i maktposisjon gikk Giske
ut mot "ekstremskolene" for deres holdninger til homofili og
darwinisme. Vel plassert i regjeringskontorene starter man opp med
- ikke kunnskaps formidling - men angrep på kristentroen i skolene.
("O, du som metter liten fugl",
stoppordre til over 40 godkjente friskoler, stoppordre til
søknader som var inne etter tideligere norsk lov osv.)
Så kom Israel-boikotten i Sør-Trøndelag med oppfølging av Halvorsen
- som skapte skikkelig globalt opprør.
Så legger man seg "flat" som det heter
- for deretter å reise boikotten i full hhøyde igjen i
SVs sentralstyre.
Deretter rykker Stoltenberg ut og skal roe det hele ned med
tale om unødvendig støy og bråk.
Brannen omkring Israel-boikotten må de slukke øyeblikkelig p.g.a.
problemer med USA
- men her i Norge spiller de Stortinget uut over sidelinja.
Høyres Inge Lønning skriver en helside i Dagen og påpeker hvor
høyst ekstraordinært dette spillet er i Norges historie.
Igjen så fungerer Aps. politikere etter min mening som solide
tåkeleggere
- og man forankrer seg ikke solid inn i uutenrikspolitikken
som en norsk opposisjon vil få dem med på ved å reise sak på
Stortinget.
Derfor ligger nå - etter min mening - veien åpen for SVs
dobbelspill og videre krisedannelser og krisemaksimering.
Og jo flere og større jo bedre - ut fra deres synspunkt
- men ikke for det norske folk som etter hvert blir stadig
mer forvirret, urolig og hjelpeløse inntil samfunnsomveltningen
er et faktum.
Men forstår folket etter hvert hva som foregår - kan sindige og rett forankrede menn sammle seg til de nødvendige mottrekk og berge nasjonen i tiden. Det fordrer meget bønn og et solid målrettet arbeid.