Da Vinci-koden har lenge vært debattert og kritisert for
sammenblanding av fakta, diktning og manipulasjon av kilder.
Bjørn Are Davidsen presenterer nå den første norske motboka til
den tvilsomme framgangsmåten Dan Brown brukte da han skrev
sin bestselger.
I Norge har Da Vinci-koden nådd et opplag på 260 000 eksemplarer
siden den ble oversatt i mai 2004.
Boka har faktisk solgt bedre i 2005 enn i 2004, og lå fortsatt
på topp på den norske bestselgerlista i august 2005.
Den var den desidert mest lånte boka ved norske folkebibliotek
første halvår.
Romanen har lenge vært debattert og kritisert for sin
sammenblanding av fakta, diktning og manipulasjon av kilder.
Den voldsomme suksessen - en av de aller største i
norsk bokhistorie - viser behovet for en motbok.
"Fakta" for "fakta"
Sivilingeniør Bjørn Are Davidsen var tidlig ute med å
problematisere Da Vinci-koden.
Gjennom flere avisartikler og diskusjonsspalter i Dagbladet
sommeren 2004 tok han for seg "fakta" for "fakta",
og imøtegikk disse.
Det er derfor naturlig at det er samme mann som nå presenterer
den første norske motboka til den tvilsomme framgangsmåten i
Dan Browns forfatterskap.
Flere av Davidsens aviskommentarer
og svar til spørrende lesere er gjengitt til slutt i foreliggende
bok (side 93-119).
Klarere enn andre deler av boka handler denne slutten direkte
om Dan Browns omgang med kirkehistorien i Da Vinci-koden.
Viktig bok
Da Vinci dekodet er blitt ei viktig bok når det gjelder kritikk
av falsk vitenskap og myter omkring kristendommen og den
historiske Jesus. Kritikere av kristendommens oppkomst og
historie som baserer seg på konspirasjonsteorier á la de
Dan Brown fremmer, kommer meget dårlig ut av Davidsens gjennomgang
av påstandene. Slike "kontroversielle avslørere" blir stående
igjen med rykter som ikke holder vann i konfrontasjonen med
forsvarlig faglig kildekritikk.
Å skape bestselger blir viktigere enn troverdig
omgang med historien.
Bestselger - men troverdig?
Særlig ille blir det når kunnskapløse anmeldere i norske aviser
omtaler Browns framgangsmåte som "intellektuelt troverdig" og
"research i mesterklassen".
Davidsen skriver sarkastisk og krast om bløffende forfattere og
godtroende journalister.
Derimot, når han gir sin kommentar til konsumenter av denne
typen litteratur, er stilen en noen annen.
Uten å være nedlatende og arrogant gir han gode og interessante
svar til et sannhetssøkende publikum.
Svarene er dessuten preget av en god porsjon selvironi som gjør
hans kommentarer ikke bare lærerike, men også til fornøyelig
lesning.
Springende og usammenhengende
Det er grunn til å peke på at undertittelen til boka er mer
dekkende for innholdet enn selve hovedtittelen. Boka handler om
mye mer enn konstruksjonene til Dan Brown.
Dette er kanskje grunnen til at helheten virker noe springende
og usammenhengende.
Da Vinci dekodet skjemmes av for mange sidesprang og løse tråder.
Bokutgivelsen preges av å være skrevet av en person med mye
på hjerte innenfor alt for trange rammer.
Dessuten har forfatteren tydeligvis hatt hastverk. Språket
kan ikke sies å være flytende, og i boka florerer det med
gjentakelser, sågar i ordrett form.
Formuleringene på side 50 og side 117 er eksempelvis identiske.
Man får unektelig følelsen av å ha lest akkurat det samme noen
timer tidigere. Dette skulle være helt unødvendig i ei såpass
kort bok.
I samråd med forlaget burde forfatteren ha brukt ei uke eller
to til å rydde opp i en rotet disposisjon.
Sjekk fakta!
Davidsens motto er at faktapåstander alltid må sjekkes med kilder
og underlegges fagkritisk metode.
Til tross for ei kritisk og skeptisk grunnholdning, savner jeg
en redegjørelse for hvilke kriterier som ligger bak en
kildekritisk framgangsmåte utover de 10 "forsiktighetsbudene"
vi finner på sidene 45 og 46.
Flere av hans egne fakta er nemlig, om ikke feil,
så iallfall unyanserte.
Vatikanets påståtte åpenhet og middelalderens lyse side er
eksempler som hadde fortjent en nærmere behandling. BR>
Heksejakt
Forestillingen om at hekseprosessene mest fant sted i perifere
strøk av Europa er en påstand med store modifikasjoner.
Norges største by på 1600-tallet, Bergen, er kjent for
sine mange hekseprosesser.
Dessuten er straffeforfølgelse av trollfolk allment sett
mer utbredt i det sentral Europa enn i utkantene.
Intensiv heksejakt var i større grad knyttet til religiøse
strømninger enn hva Davidsen vil ha det til.
Bare tenk på de fatale konsekvensene av John Calvins
fundamentalistiske gudsstat i Genève på midten av 1500-tallet.
Sveists har gått inn i historien som et land preget av svært
mange heksesaker.
Nå skal det understrekes at Davidsens framstilling er åpen
og inviterer nettopp til debatt om kildebruk og
såkalte kjensgjerninger.
Det Nye Testamentet den beste kilden
På den annen side leverer Davidsen plausible argumenter for
at Det Nye Testamentet faktisk inneholder de beste kildene
om den historiske Jesus, i konkurranse med de over 20
evangeliene som ikke er tatt med i denne delen av bibelen.
Gjennomgangen av hva som skjedde på det viktige kirkemøtet
i Nikea i 325 er interessant lesning og blir en viktig
korreksjon til påstanden hos Dan Brown om at kirkemøtet
innførte kristendommen ved simpel flertallsbeslutning.
Bløffen om Sionsselskapet
Bestselgeren Da Vinci-koden opererer med noen erklærte faktarammer.
Helt sentralt blant disse står det hemmelige Sionsselskapet,
angivelig etablert i 1099 og med prominente historiske
personligheter som medlemmer, heriblant Leonardo Da Vinci.
Sionsmedlemmene bar på den egentlige sannheten om Jesus
og hans etterkommere. Dersom sannheten ble avslørt,
kunne den undergrave fundamentet for hele kristendommen.
I virkeligheten viser det seg at den hemmelige ordenen har
sin opprinnelse på 1950-åra og laget selv sin fantastiske
historie gjennom å plassere oppdiktede dokumenter ved
nasjonalbiblioteket i Paris.
Høydepunkt
Forfalskinger rundt og avsløring av myten om Sionsbrødrene
(side 59-64) er kanskje høydepunktet i denne lille boka.
Ved å ta utgangspunkt i dokumentbløffen viser Davidsen
kort og overbevisende den mangelfulle kildekritiske metode og
kunnskapsløshet som ligger bak suksessforfatteren Dan Brown.
Og Brown står ikke alene om denne tvilsomme litterære sjangeren
- det finnes et helt kobbel av forfattere,, pseudohistorikere,
kultarkeologer og journalister som produserer humbug og fungerer
som sjarlataner i sin omgang med såkalt historiske kjensgjerninger.
Et skikkelig sammensurium av bløff, diktning og tvilsomme fakta
synes å ha økt ved oppkomsten av elektroniske ressurser.
Et svært flytende skille mellom fakta og fiksjon skal dessuten
være karakteristisk for det noen kaller vår postmoderne virkelighet.
Innen en slik kontekst må bøker av typen Da Vinci dekodet
hilses velkommen
.Da Vinci dekodet : hemmeligheten bak ryktene om Jesus
Davidsen, Bjørn AreLunde, 2005, 127 sider
ISBN 82-520-4830-7