Av Erez Uriely og Per Antonson
Terroristen Arafat hat systematisk undertrykket "sitt eget folk"
(som ikke er egyptisk, i likhet med ham selv).
Nå som Yassir Arafat har blitt folkehelt og en kjær og aktet
person blant journalister og politikere, kan det være på tide
å se litt på hvem denne mannen egentlig var, hva han
representerte og hva han selv ansa som formålet med sitt
livsverk. Siden sa mye av historien stadig blir omskrevet og
fordreiet, er det særlig viktig ikke a glemme hvem Arafat var.
Det kunne da være lett a tape av syne hva hans etterfølgere i
PLO fortsatt er og hva de fremdeles star for
AI-Husseini-klanen
Yassir Arafat ble født i Kairo i 1929 og fikk navnet
Mohammed Abd al-Rahman abd al-Rauf Arafat al-Qudwa al-Husseini.
Hans familie, en av al-Husseini-klanene som under det ottomanske
(tyrkiske) regimet frem til 1917 tilhørte den lokale landadelen
(effendier), har i generasjoner hatt nasjonalistiske
lederambisjoner, og viste tidlig sympati og beundring for
nasjonalsosialistiske idealer og totalitære regimer. Dette
var tanker og holdninger som de fra for ikke var fremmede for,
og som derfor fait naturlig inn i deres tradisjonelle føres
tillinger om det ideelle stamme- og ættesamfunn som de selv
tilhørte. Det var derfor ikke overraskende at de kom til a
beundre og etter hvert aktivt støtte fascismen, det
tyske naziregimet og så på Hitler som et ideal.
Mest kjent for dette i al-Husseini-klanen var Arafats onkel og
erklærte forbilde, Stormuftien av Jerusalem,
Hajj Amin alHusseini.
Han var den som gjennom propaganda og oppvigleri satte i gang
den arabiske terrorisme mot jødene i 1920-årene.
Det mest omtalte eksempel var massakren på jødene i
Hebron i 1929,
men også opptøyene i 1920 og 1936-39,
og forsøket på statskupp med tysk hjelp i Irak under Den
annen verdenskrig,
er godt dokumentert.
Under Den annen verdenskrig, etter det mislykte kuppforsøket i
Baghdad, flyttet Arafats onkel sitt hovedkvarter til Berlin
hvor han i samarbeid med Heinrich Himmler organiserte
jødeutryddelse på Balkan.
Der fikk han opprettet muslimske Waffen SS-avdelinger (Handjar),
som han var andelig og politisk leder for.
Den spesielle blandingen av nazistisk kadaverdisiplin og
islamsk viljeles underkastelse som særpreget disse avdelingene,
firmer vi i dag igjen i forbausende rendyrket form i
PLOorganer som Tanzim, Styrke 17 og al-Aqsas martyrbrigadene,
som, sammen med Fatah og Svart September, alle har blitt
organisert og ledet av Yassir Arafat personlig.
Disse terrororganisasjonene, deres kyniske, umenneskelige
holdning og adferd er kanskje de mest talende monumenter
over Arafats personlighet og hans ideologiske arv.
Mange vil huske at vi i nyere tid har hatt liknende
folkehelter å stri med. I likhet med Arafat, fikk også
Josef Stalin folkets taler til å flyte ved sin bortgang.
Han etterlot seg flere døde enn Hitler, som den kompromisslose
beundreren Knut Hamsund skrev tåredryppende minneord over
noen dager for Holocaust var over. Mens tårene over folkehelten
Arafat ennå er våte, bør vi huske at den største feilen vi
kan begå, er å glemme at det ikke lenger er Arafat som er
faren, men de folkene for hvem han var, og fremdeles er, en
helt. De bidrar fortsatt til å holde jødehatet ved like.
PLO Den arabiske liga
Arafat er den moderne terrorismens far og den som utviklet
flykapring og internasjonal utpressing til politisk
kunsthandverk. I denne oppgaven fikk Arafat betydelig støtte
fra Sovjetunionen, som gjennom det meste av det 20' århundre
sto som hovedsponsor bak politisk terrorisme rettet mot Vesten
(delvis direkte og delvis gjennom sine lakeier i andre land).
Men det var araberlandenes organisasjon Den arabiske liga som
sto bak krigen mot Israel. Den arabiske liga var organisert
for å fremme araberstatenes eneste felles politiske mål :
bekjempe sionismen og utslette staten Israel.
Arafat, lederen for terroristorganisasjonen Fatah, ble i
1969 engasjert av Den arabiske liga for å videreføre deres
terrorkrig mot jødene i Israel.
En "hensiktsmessig" paraplyorganisasjon for de etter hvert
mange arabiske terroristgrupperingene ble Den palestinske
frigjøringsorganisasjon, PLO, som Den arabiske liga opprettet
i 1964 for å samordne og utfore angrep på sivile israelere
på vegne av de øvrige araberlandene.
Dette var tre år for seksdagerskrigen i 1967.
Vestbredden og Gaza-striper var på det tidspunkt okkupert
av henholdsvis Jordan og Egypt.
Formålet med PLO var å "frigjøre Palestina", det vil si den
delen av Palestina som siden 1948 hadde vært "okkupert" av
Israel. Dette målet, å utslette Staten Israel, som er
selve PLOs eksistensgrunnlag, har aldri vært oppgitt
eller endret.
Helt til det siste var Arafat krystallklar på det punkt når
ban talte til sine egne. Denne ufravikelige klarheten
gjennom 35 år om målet for sitt liv og virke som leder
for PLO, gir ham en plass i al-Husseini-klanen ved siden av
sin onkel Amin, som viet 25 år av sitt liv til å forsøke å
hindre at Folkeforbundets vedtak av 1922 om å opprette et
nasjonalhjem for jødene i Palestina, ble gjennomført.
De egyptiske myndigheter, ledet av president Nasser,
den gang den mektigste patter i Den arabiske liga, valgte
ut egypteren Arafat som ny leder for denne virksomheten.
Hensikten med PLO hadde vært å ha en "palestinsk"
organisasjon til å to makten offisielt når de selv, slik
de planla, kastet jødene på havet. Da det ikke lyktes,
gikk Ligaen over til en langsiktig terrorkrig med Arafat
og PLO i ledelsen. For dette opprettet de et nytt begrep,
"det palestinske folket",
som selv PLO-pakten erklærer som et midlertidig folk.
Den krigen pågår ennå med uforandret siktemål.
De fleste verdens land støtter PLO/PA bare fordi den er
Den arabiske ligas organ og "baby". Blant ligaens medlemmer
finnes stater som står for ca. 30 % av oljen som
eksporteres i dag, og har ca. 65 % av verdens oljereserver.
I 1995 sa Ariel Sharon : Jeg kjenner ingen siden nazistenes
tid som har sa mye blod fra sivile joder på sine hender
som Arafat.
I tillegg var Arafat i 1974-82 personlig ansvarlig for
drap på ca. 100.000 kristne i Libanon, mange tusen muslimer
og mer enn 100 amerikanske statsborgere.
Siden Osloavtalene ble undertegnet og Arafat mottok Nobels
fredspris,
har hans folk henrettet tusenvis av muslimer,
ved lynsjing eller etter summariske "rettssaker"
Over en tusen israelere ble myrdet på direkte ordre fra
Arafat og organisasjoner han har kontroll over, mens han
underholdt vestlige politikere og medier med "fredsprosessen"
og innkasserte milliarder i belønning. Arafat brukte lite
eller ingenting av bistanden til a bedre levekårene for
palestinerne. Det meste ble saltet ned på hans
utenlandske bankkonti og aksjeposter i vestlige land.
Litt ble imidlertid brukt på "kulturtiltak", bl.a. på
opplæring av barn til a bli selvmordsbombere, samt til a
utgi Hitlers 'Mein Kampf på arabisk.
Despoten Arafat
Arafat har gjennom sin ledelse av PLO systematisk undertrykket
"sitt eget folk" (som ikke er egyptisk, i likhet med ham selv).
Palestina-arabere som vi treffer og som ter snakke på
tomannshand, klager over
((at Israel importerte terroristen som ødela vart liv."
Arafat, PLO og den palestinske selvstyremyndighet, PA, må
oppfattes som synonymer. I araberlandene, som alle er strenge
diktaturer, er det kun den eneveldige lederen som bestemmer.
Ifølge islams lire og tradisjon må det være slik. Arafat
likte a skryte av at han var en slik arabisk enbehersker,
noe Arafats venn og politiske støttespiller, tidligere stats
- og utenriksminister Thorbjørn Jagland, hhar bekreftet.
Arafat og PLO prøvde i 1973 å gjennomføre statskupp i Jordan,
men tapte kampen, og etter harde kamper ble de derfor kastet
ut derfra. Senere prøvde PLO det samme i Libanon og ruinerte
landet fullstendig. Syria samarbeidet både da og senere med
Arafat og PLO, bl.a. om utførelsen av folkemordet på de kristne
i Sør-Libanon (1974-82).
Mer enn 100.000 kristne ble da regelrett massakrert.
En tilsiktet virkning av dette var at den gamle og finstemte
balansen mellom kristne og muslimer i Libanon ble forrykket
i muslimenes favør. Etter at PLO i årevis hadde terrorisert
jødene i Israel med rakettskyting mot Galilea fra Libanon,
ble PLO av den israelske hæren tvunget til a forlate landet
i 1982. Den eneste arabiske staten som var villig til å ta
imot Arafat, var Tunis.
Arafat ledet fra begynnelsen av 1960-tallet den eldste av
PLOs terroristorganisasjoner, Fatah, som er PLOs fremste
militære paraplyorganisasjon. Blant terroristenhetene under
Arafats kommando i PLO og Fatah finner vi organisasjoner som
Tanzim ("sikkerhetsstyrker"), Styrke 17 ("livvakt") og Al
Aksa-martyr-brigadene. Alle disse bar helt til det siste
angrepet og drept sivile jøder på direkte ordre fra Arafat.
På Arafats ordre bar de konsekvent brukt den palestinske
sivilbefolkningen, helst kvinner og barn,
som levende skjold. Dette, for a skape store medieoverskrifter
og PR mot Israel.
Arvtakeren fornekter Holocaust
Arafats nære og lojale medarbeider og foreløpige arvtaker,
Mahmud Abbas (Abu Mazen), som siden begynnelsen var med i
ledelsen for Fatah, har skriftlig fornektet Holocaust og
forteller at de fleste jødene i Holocaust døde som følge av
andre jøders handlinger.,
En annen fremtredende PLO-leder er Ahmed Korei (Abu Ala),
en tidligere bankier som på grunn av sin "aristokratiske"
bakgrunn har vært dårlig likt blant vanlige palestinere.
Han oppga sin bankkarriere i 1968 og sluttet seg til Arafats
terrororganisasjon Fatah og PLO, hvor han bl.a. hat tatt seg
av PLOs 8konomi. Korei er hovedarkitekten bak PLOs
korrupsjonssystem.
"Fredsprosessens" forkjempere
Arafat har fått mye støtte fra israelske "fredsduer".
Den omfattende økonomiske korrupsjonen i PLO/PAs områder er
dels et resultat av samarbeid med enkelte israelske politikere,
som også av slike grunner har støttet PLO. Det foreligger
informasjon som peker på at den støtten som PLO fikk blant
noen israelske politikere ikke bare var ideologisk motivert.
Venstresiden har lenge vært i mindretall i Israel. Kjøp av
arabiske stemmer for å danne en regjeringskoalisjon var etter
alt å dømme et av motivene bak Arbeiderpartiregjerings
ettergivenhet overfor Arafats stadig voksende krav under
"fredsforhandlingene".
Dette gikk så langt at da tidligere statsminister Ehud Barak
under valgkampen mot slutten av 2000 var i ferd med å
selge ut Israels vitale sikkerhetsinteresser til Arafat i
bytte mot en politisk "fredsavtale" i Taba, fant Israels
statsadvokat det påkrevd å minne Barak skriftlig om at dette
ville være lovstridig som et ledd i en valgkamp.
Prisen for denne politikken var at den israelske venstresiden
også kom til å støtte antisionismen : Isteden for at jøder
skal bosette Jødeland (Sion), hvilket er selve definisjonen
på sionismen, blir de nå gradvis drevet ut av landet sitt.
Det er godt dokumentert at israelske forhandlere har innledet
forretningsmessig samarbeid med PLO-ledere. Det disse
menneskene ikke synes å ha forstått, er at det var den
sionistiske bevegelse alene som ledet verdenssamfunnet
og Folkeforbundet frem til å anerkjenne jødenes legitime
rett til sitt eget hjemland i Palestina, og å gjøre et
folkerettslig gyldig og ubestridt vedtak om dette i 1922.
Uten dette grunnlag, hadde Israel ingen opprinnelig og
selvstendig eksistensberettigelse : Da kunne alt, inkludert
statens eksistens, gjøres til gjenstand for forhandlinger,
forretninger og hestehandel. Den israelske regjerings naive
og uforstandige medvirkning i den falske "fredsprosessen"
bidro til a skape et klima som brakte verden farlig nær en
slik konklusjon.
Det kritiske vendepunkt i israelsk politikk inntraff da det
israelske arbeiderpartiet ved Shimon Peres og Ytzhak Rabin,
under press fra stormaktene aksepterte at det er "kun Arafat
som er den legitime lederen for palestinerne." Med dette
dikterte vestmaktene hvem som skulle herske over ca.
tre millioner muslimske arabere og tyrannisere både dem og
jødene. Dette bor ikke overraske noen. Det har lenge vært
aktuell stormaktspolitikk å kjøpe seg gunst hos arabiske
regimer ved å betale beskyttelsespenger til deres
terroristorganisasjoner. Organisert "kokkelimonke"
finnes overalt, også i det politiske miljø, og den har
internasjonale grener.
Omfattende dokumentasjon påviser klar sammenheng mellom Arafat,
PLO, Fatah, PA og terrorisme. Arafat personlig ga ordre om å
gjennomfore mordet på
USAs ambassador i Khartoum i 1973. Vi har i dag ingen som
helst grunn til å tro at de hundretalls terroraksjoner som
ble utfort i løpet av "fredsprosessen", skjedde uten aktiv
tilskyndelse fra Arafat personlig. Unntakene man eventuelt
kunne henvise til, er de angrepene som ble utfort av Hamas,
Islamsk Jihad eller Hizballah.
En annen stabil egenskap ved Arafat var hans lojalitet og
støtte til Saddam Hussein. Da de begge var politisk svekket
etter Golfkrigen i 1991, fant de hverandre gjennom sin
felles hovedinteresse som de mente ville samle den arabiske
verden fremfor noe annet : Utslettelse av Staten Israel
gjennom krig.
Propaganda og oppvigleri for dette formal var Arafats
varemerke i 35 år.
Det var frukten av denne virksomheten vi så i
Palestina-arabernes gledesutbrudd da Saddam skjot
Scud-raketter mot Israel i 1991, og da Arafats nye allierte,
al-Qaeda, angrep USA 11.9.2001.
Sannheten og håpet
I ettertid fremstar "fredsprosessen" som et uvirkelig mareritt
som vi kanskje ennå ikke bar en fullstendig og rasjonell
forklaring på. Krigstretthet og drømmer om fred spilte en tulle,
men kan ikke forklare den totale blindhet og naivitet overfor
de synlige realitetene som både den israelske regjering
og deres amerikanske og andre vestlige sympatisører utviste.
Da statsminister Barak under forhandlingene i Camp David og
Taba i 2000-2001 tilbød Arafat alt han ba om, unntatt
Israels utslettelse, avbrøt Arafat alle "fredsforhandlinger",
iverksatte intifadaen som han kalte " Palestinas
uavhengighetskrig",
og fikk det palestinske hmyeste islamske rid av lxrde
(I'he League of Ulema of Palestine) til å utstede en Fatwa
(islamsk lov) som ugjenkallelig og
på ny slår fast hva som er målet for Arafats "frigjøringskamp":
"...Palestina og dets smykkestein, Jerusalem, fra Middelhavet
til Jordanelven, er arabisk og islamsk land, og en islamsk
ansvarsforpliktelse. Det tilhører vårt folk og våre arabiske
og muslimske trosfeller; det har vært slik gjennom tidligere
generasjoner og det er en ansvarsforpliktelse som påhviler
alle arabere og muslimer, og det er derfor utenkelig at det,
eller noen dal av det, kan avstå..."
Dette er en overordnet lovbestemmelse som ikke levner tvil
om hva Arafat, PLO og andre muslimer har å rette seg etter,
og den var helt i tråd med hva som hadde vært PLOs og
Arafats måt siden 1964. Det nye var muligens den rent
islamistiske begrunnelsen og den panarabiske nasjonalismen
som fremheves i teksten. For Arafat var det viktigste at han
gjennom denne manraveren sveiset sammen et ubrytelig bånd
mellom sin tilsynelatende sekulære og sosialistisk orienterte
"frigjøringsorganisasjon" PLO og de konkurrerende radikale
islamistiske organisasjonene Hamas, Hizballah, Islamsk Jihad,
al-Qaeda og Det muslimske brorskap.
Fra nå av var de alle forente om et felles forpliktende og
religiøst begrunnet hat : Utslettelse av sionismen og staten
Israel. Med seg selv i rollen som politisk frontfigur og
internasjonal medieyndling, var dette kanskje den største
politiske "seier" Arafat i egne øyne oppnådde i sin karriere
som terrorist.
Det er urovekkende å se hvor vellykket dette spillet og
bedrageriet var. Det er tragisk å se hvordan det totale
foræderi mot de sakalte palestinere, både muslimer og
kristne, blir fremstilt og trodd på som noe ,ønsket, rettferdig
og demokratisk, ja endog som en humanitær forpliktelse.
Israel vil ikke la sag utslette. Ingen propaganda vil kunne
fornekte at sionismen er jødenes drøm om a få leve i fred
med enhver i sitt eget land, og at de har rett til det.
Den oppgaven som gjenstar for oss er å bringe villedete
mennesker til kunnskap om hva som har foregatt i Israel
og Midtøsten de siste ti år, og hvordan det er dette som
har skapt grunnlaget for de nye flodbølger av antisemittisme
som nå flommer inn over Norge, Europa og andre land.
2. april 2005 markeres 200 år siden Hans Christian Andersen
ble født.
I 'Keiserens nye klær' beskrev Andersen samfunnets blindhet,
hykleri og strevet for det og være politisk-korrekt.
Vi tror at Andersens sjel ler av historien som gjentar sag
i form av "Fredsprosessen" og dens hovedaktører, og ikke
minst Arafat.
Notater og anbefalt litteratur
o www.norskisraelsenter.no/nor/terrorisme
o Bodansky, Yossef 2002. The High Cost of Peace, New York,
Forum, Random House.
ARAFAT - TERRORISTENES FAR.
I 1964 ble PLO grunnlagt.
Ikke etter 6-dagers-krigen som BBC nylig rapporterte.
Da var Judea, Samaria og Gasa-stripen jøderen.
Det var ingen "okkupasjon" fra Israel og ingen settlere,
- beboere.
Derfor er det helt galt å tro at PLOs mål fra begynnelsen var
en statsdannelse.
Nei. De hadde sjanse til det før 1967, men i steden angrep de
staten Israel.
Det var Israels utslettelse som var og er dets mål.
"Yasser Arafat var bestefar til den internasjonale terrorisme.
Han innbildte sitt folk at de skulle få en stat,
stjal milliarder av dollars som var ment til de lidende,
og indoktrinerte deres barn med så mye hat at de villig gikk
inn i døden, - gjorde seg selv til menneske-bomber.
Han overgikk Tibets frihets-kjempere, kurdisk uavhengighet og
baskisk stats-dannelse ved tre umoralske våpen :
1. Internasjonal terrorisme av en størrelse som verden ikke
har sett tidligere.
2. En allianse med oljerike stater som var villige til å
tvinge fram støtte for hans sak ved energisk blackmail
(utpressing av penger).
3. Utnytting av internasjonal anti-semittisme mot den jødiske
stat.
Arafat var personlig ansvarlig for mord på tusenvis av
uskyldige israelere,
hundrevis av uskyldige amerikanere, og talløse andre.
Han gledet seg ved drap på jødiske barn, som han utførte ved
flere vel planlagte angrep på israelske skoler og barnehager.
Han forordnet også personlig mord på hundrevis av sitt eget
folk som var uenig med han eller samarbeidet med Israel.
Han tålte ikke de som var uenig med han. Han brukte kuler
heller enn argumenter for å besvare sine kritikere.
Arafat var inspirasjon-kilden til bin Laden fordi han
beviste til sin ivirige student at terrorisme lønner seg og
at terrorisme kan bli lovprist og belønnet av en feig verden,
som Arafat ble av så mange i så lang tid. Arafats arv er
blodsutgydelse og krig. Han skulle vært stilt for krigsrett
for å forordne mord på amerikanske diplomater, israelske atleter,
og internasjonale reisende istedenfor å bli prist som "modig".
Verden gjorde en fryktelig feil ved ikke å behandle han som en
kriminell,"
skriver Alan Dershowitz, professor ved Harvard University Law
School.
Hvordan vil nå PAs fortsettelse bli. Demokratisk?
Verden synes å tro det ettersom verdens ledere nå har
store håp for en fred i Midt-Østen med fire av Arafats nærmeste
medarbeidere som de neste ledere av PA.
"Men" skriver Caroline B. Glick, både "fra Qurei til Abbas
og Farouk Kadoumi og til og med MK Ahmed Tibi, kan takke
sine posisjoner i verden det faktum at de var en intergrerende
del av Arafats regime. Det var ikke bare Arafat som
Israel sinnsykt brakte inn til Judea, Samaria og Gasa
(og iIsrael) i 1994, men alle terroristene og det korrupte
regime til PLO. Selv om Arafat er død forblir hans regime.
For det finnes ingen "reform"-elementer i PA. Og dersom det
var en innen PA som ville våge å snakke om å gjøre
forandringer, ville han øyeblikkelig bli angrepet, om ikke
myrdet for å våge å sette spørsmålstegn ved Arafats arv."
Ifølge media rundt i hele verden skulle man tro det
var en stor helt som var død.
Bare Finacial Times konkluderer med at "Arafat var en briliant
manipulator av media og den offentlige mening."
Mon denne mann fikk denne popularitet fordi han var en
erklært jøde-fiende? Fiende nr. 1 av staten Israel!
Mon tro om bin Laden vil få samme omtale i media når han dør?
G.W.
ARAFATS BEGRAVELSE
Kaos og lovløshet
Kaos og lovløshet har vært de to ord som har preget PAs områder
de siste år.
Dette fikk sitt høydepunkt under Yasser Arafats begravelse.
PA ville at han skulle begraves i Jerusalem, Israel ville
ha han i Gasa. Ramalla ble kompromisset.
I Frankrike var det full militær pump og prakt med verdige
seremonier før kisten ble ført til Kairo i et franskt militærfly.
Men i Kairo begynte kaoset.
Flere statsmenn, bl. a. den tyske utenriksminister
Joschka Fischer måtte vente i luften hele tre kvarter før han
fikk tillatelse til landingen.
Grunnen var : Stor trafikk! Så kom han for sent, sammen med
alle de andre stasmenn og diplomater fra europeiske land.
Bare muslimer fra den arabiske verden fikk delta!
Aldri tidligere har den tyske utenriksminister blitt behandlet
så lite respektfult.
Bare to timer oppholdt han seg i Kairo før han returnerte etter
å ha stått en del i kø, og fått en samtale med EUs Solana!
Den franske utenriksminister Michal Barnier ble med vold
puffet mot journalistene.
Men seremonien ble holdt to ganger.
Den andre gangen fikk EUs utenriks-minister Javier Solana og
FNs Terje Rød Larsen være til stede.
FN hadde da også flagget på halv stang!
Arafats kone og barn ble advart av PLOs egne folk mot å
være med til Ramalla hvor selve begravelsen foregikk.
PA kunne ikke garantere for deres sikkerhet, sa de.
Og det ble virkelg kaos da helikopteret med Arafats kiste
landet i Ramalla fredag den 12.11.04
Det tok en halv time før de kunne få kisten ut av helikopteret.
Tusenvis av mennesker sto foran og stengte døren til
helikopteret, ropte og skrek og skjøt opp i luften.
Det var umulig å åpne helikopterdøren, og et under at bare en
håndfull mennesker ble såret.
Det som kanskje mest uroet palestinerne var det faktum at
PAs toppledere ble tvunget til å flykte scenen slik at kisten
ble overlatt til mobben. Kisten med Arafat ble bare puttet
i et hull av en mobb uten sin familie, uten noen deltagelse fra PLOs ledelse og uten et eneste ord ved graven. Ingen fotograf fikk ta noen bildet av det! "Dette viser mangel på lojalitet og trofasthet mot sin leder," sa den palestinske politikske analytiker Zakariya al-Qaq. "De forlot han og løp avsted fordi de ikke var i stand til å stå ansikt til ansikt med folket. Ingen av dem var til stede ved begravelsen." Og han avsluttet slik: "Jeg tror ikke at det palestinske folk vil glemme eller tilgi de offisielle denne troløshet og mangel på respekt. Inntil nå har ingen av de fire gitt folket noen slags veivising for den framtidige politikk eller gitt noen rettningslinjer eller forsikringer." Man må spørre: Når et folk ikke kan organisere og lede en begravelse, - kan de da lede en hel stat?
Norge ga Arafat Nobels fredspris, en fredspris som etter
dette fullstendig har mistet sin verdi.
Feilen var at de
glemte ordet som står i Esaia 26,10 :
"Dersom den ugudelige får nåde,
så lærer han ikke rettferdighet.
I rettvishets land gjør han urett,
og han ser ikke Herrens høyhet."
Gro Wenske
FORSØK PÅ MORD PÅ DE NYE PA-LEDERE
Bare to dager etter Arafats begravelse kom det første forsøk
på å drepe hans ettermenn.
Plutselig den 14.11.04. da Abu Mazen og Mohammed Dahlan kom
til Arafats sørgetelt i Gasa kom 40 våpenmenn stormende inn i
teltet med automatiske våpen og begynte å skyte opp i luften
så hele forsamlingen ble skremt opp. Machmoud Abbas (Abu Mazen)
var akkurat valgt til palestinernes president.
To av deres sikkerhetsmenn ble drept (bl.a. en livvakt) og
fire såret.
En ropte : "Ingen kan erstatte Yasser Arafat."
En annen : "Når som helst skal vi klare å komme deg nærmere.
Neste gang skyter vi ikke over ditt hode, men skyter for å drepe!"
Abu Mazen og hans kollegaer begynner å bli bekymret.
Hendelsen viser et bilde av de ustabile forhold i PA.
Den yngre generasjon i PA er bestemt på å kaste maktbasen til
de eldre lederne som Arafat tok med seg fra Tunis.
(Hele 40.000 tok Arafat med seg fra Tunis i 1994).
Skyteepisoden er ennå et eksempel på at den indre kamp i PA
fortsetter mellom rivaliserende grupper som vil bestemme i
denne interimsperioden.
Abu Mazen har sagt at det vil bli valg i PA den 9. januar 2005.
Fatah-rådet har forkyndt at Abu Mazen vil være den eneste
valgbare kandidat for å eliminere konkurerende elementer.
POLITIET VAR TERRORIST
Den 3.11.04. avslørte den israelske Sikkerhets-tjenesten at de
hadde tatt en stor terrorist-celle som inkluderte offisielle
fra PAs sikkerhets-tjeneste.
Shin Bet (Israels Sikkerhets-tjeneste)sa at det var en gjeng i
Betlehem på 16 medlemmer som planla å smugle sprengstoff i en
ambulanse og gå til angrep på French Hill og i det
ultra-ortodikse kvarter Mea Shearim i Jerusalem.
De åpenbarte også en direkte forbindelse mellom PAs
sikkerhets-tjeneste, Hamas og Islamsk Jihad - terrorister.
Blant de arresterte var det politimenn fra PA, inklusive
sjåføren til politiesjefen for PLO i Kalkylia (nær Kfar Saba).
Fire tenåringer som lå i trening for å bli selvmordsbombere
ble også arrestert. En av terroristene var fra Arafats
Mukata-borg. "Alt dette viser en øking av den kyniske
utnyttingen av terrorister ved å bruke medisinske kjøretøy",
sa Israels offisielle, og føyet til at det viser at det ikke
er noen forskjell mellom PLOs sikkerhets-system og
terrorist-organisasjoner.
ARABISK AGGRESJON ØKER I AKKO
"Israel-araberne erobrer rolig vår by, likeså vel som andre
områder i Galilea." Dette var ordene til rabbiner Yosef Yashar,
overrabbineren i Akko. Byen har en blandet befolkning av
jøder og arabere. En synagoge ble brent i byen i begynnelsen
av novmeber 2004, og brannmenn sa at det var påsatt.
"Det var tydelig en nasjonal handling", sa rabbi Yashar.
"Når vi ankom til synagogen fikk vi sjokk. Mange brøt ut i gråt.
"Vi hadde aldri trodd at noe slikt kunne skje i Israel", sa han.
Den 10.11.04
oppdaget jødene at mer enn 1000 graver på den gamle gravplassen
var vandalisert.
"Det er klart at dette er en anti-semittisk kriminell handling,
og en nasjonal sak", sa rabineren.
Til spørsmålet om dette bare skjedde i den jødiske bydel,
svarte han :
"Dessverre er det ikke områder som er rent jødiske mer.
Det er blandet befolkning over alt. Selv om vi aldri så gjerne
vil ha en god ko-eksistens i fred har situasjonen stadig blitt
verre, helt uutholdelig.
Arabiske ungdommer, og voksne også, spotter jødiske jenter
nesten daglig, og kaster steiner på synagogene. Arabere
passerer den Store Synagogen her hver dag, slynger ut
forbannelser og spotter oss, eller kaster stein. Det er til
og med vanskelig å kjøre bil i gatene her. Kort sagt,
ko-eksistensen har slått sprekker som stadig blir større.
På tross av dette forsøker vi å roe ned tingene. Men jeg har
en dårlig følelse av at noe snart vil skje. Brenningen av en
synagoge er å passere den røde strek."
Til sist føyet han til :
"Araberne erobrer stille og rolig byen ved å kjøpe opp
leiligheter en av gangen, så en gate av gangen. Vi taper deler
av vårt land Israel, ikke bare her, men over hele Vest-Galilea.
Dette må plaseres på den nasjonale agenda", avsluttet rabineren.
Samme uke ble tre israel-arabere fra Ramle, midt i Israel,
arrestert for å ha kastet brannbomber mot synagogen i byen.
Den påfølgende natt kom araberne tilbake og kastet brennende
flasker på synagogen. De arabiske vandalene ble senere arrestert.
Da innrømmet de at deres handlinger var hevn mot
IDF (Israels Rorsvar). For de ønsket "å identifisere seg med det
palestinske folk".
(Vi må være klar over at det her tales om israel-arabere som har
israelske pass og fulle israelske borgerrettigheter.
Mange av dem føler seg i dag som palestinere!!)