Mot slutten av krigen - det var i 1944 - fant et av de st�rste
luftangrep mot Berlin sted.
Henimot klokken to om natten hylte sirene og vekket oss opp av s�vne.
Jeg var nettopp p� bes�k hos min venninne.
Det var for kort tid til � n� noe tilfluktsrom,
for de f�rste bombene falt allerede.
Vi skyndte oss ned trappen og kom til f�rste etasje,
hvor korridoren f�rte ut til g�rdsplassen.
Rundt om var det bombenedslag som fikk huset til � riste, s� vi stod der og visste ikke hvor vi skulle gj�re av oss. Jeg bad kort: "Herre, hjelp". Da fikk jeg se en klar lysning i den m�rke d�rsperringen i den andre enden av korridoren.
I lysskinnet stod en lys skikkelse, som pekte med h�yre h�nd
mot f�ttene sine.
Jeg f�lte en dragende makt og gikk bortover mot d�ren.
Jeg grep min vennines h�nd og sa: "Kom hit bort!"
I det samme �yeblikk falt en bombe like ved huset.
Vinduskarmer og d�rkamrer l�snet og falt ned gjennom trappeoppgangen.
En stor, tung d�rkarm falt ned p� gulvet der vi nettopp hadde st�tt.
En bjelke slo av meg luen og falt ned like bak ryggen min uten
� skade meg.
Skikkelsen var forsvunnet.
Vi falt p� kne og begynte � be. Og mens vi bad Faderv�r,
forsvant all uro.
N� s� jeg for meg den samme lyse skikkelsen igjen.
Den pekte med ustrakt arm p� d�ren, hvor det dukket opp et bilde:
en by med en kirke som hadde gr�nn kuppel, og omkring var
det h�ye fabrikkpiper.
Jeg kjente igjen byen som min mann var fra.
Dit har vi siden flyttet.
Det var rystende for oss � h�re at v�rt tilfluktsrom, som vi ikke hadde rukket fram til, var blitt truffet av en bombe, og bare f� av dem som var der, hadde kommet fra det med livet. Vi hadde i sannhet opplevd Guds varetekt! Vi takket han! Da h�rte vi ropet: "Brann p� loftet", gikk vi syngende inn i b�ttekjeden for � v�re med � slokke. Min vennine stemte i: "Nu la oss takke Gud...", og syngende p�ste vi vann p� de stedende hvor det brant. Vi hadde opplevet at Gud haddet hjulpet oss.