Det var i desember 1945 i russisk fangenskap.
Arbeidsbataljonen hadde vendt tilbake til leiren etter tungt dagsarbeid.
Da h�rtes banning og skrik utenfor. Alle skulle stille opp igjen!

- I endel�se rekker marsjerte fangene utt ii den sibirske natt.
Sn�en bl�ste iskald omkring oss. Hvor bar det hen? Ingen visste det.
Etter en times marsj kom fangetoget til elvebredd.
Der l� store stabler av blanke bjerkestammer, som var fl�tt dit om sommeren.
Disse stammene skulle n� b�res til leiren. �tte kilometer!
Igjen banning og skrik til alle hadde hver sin stamme.

Som en av de siste stod jeg endelig for tur, skriver Hans Riesche, som forteller historien.
Kanskje var det fordi de mindre stammene var plukket ut f�rst,
kanskje var det fordi man ville gi meg som var s� h�y av vekst, en st�rre byrde.
Jeg fikk iallfall en stamme som var b�de tung og sv�r.
D�dstrett, gjennomfrossen og sulten som jeg var, m�tte jeg b�re den uh�ndterlige, blytunge lasten opp den bratte skr�ningen mot stormen
- det var en komplett umulighet!
Men av sted m�tte jeg. Den som kom til leiren uten ved havnet i kasjotten!
Og kasjotten, det betydde halv rasjon, straffarbeid, sove i uoppvarmet bunker.
Kasjotten var d�den!

P� vaklende f�tter gikk jeg et stykke framover.
Orkanen hylte, sn�en pisket i ansiktet, stammen hvilte tungt p� en verkende skulder.
Jeg stanset og s� meg om. Var det ingen som kunne hjelpe?
Ingen. Ingenting. Bare fykende sn�, ugjennomtrengelig m�rke og susende vind.
Den fortvilte f�lelse av avmakt ville sprenge brystet p� meg.
Fra dypet av mitt innerste kom et langt, hest skrik fullt av sjelekval :
"Gud i himmelen, hjelp! Gj�r korset lettere for meg!"
Igjen vaklet jeg et stykke videre.
Der! Foran meg stod en m�rk skikkelse, ubestemmelig i konturene.
Jeg ville rope til denne skyggen, men stormen kvalte ordene.
Men n� skjedde det vidunderlige :
Den ukjente grep stammen og l�ftet den opp p� sin skulder.
Jeg rykket straks tilbake til den andre enden.

Med forente krefter bar vi n� byrden.
Hvor lett treet plutselig var blitt!
Den fremmede langet kraftig ut, akkurat fire skritt foran meg og dog bare en uvirkelig skygge i bruset av de veldige naturkreftene som var sloppet l�s.

Med jevn fart gikk det oppover skr�ningen.
Jeg m�tte klamre meg fast til stammen for ikke � snuble.
Den andre s� seg ikke om, han bare drog meg med!
Jeg ville sikkert ha g�tt meg vill p� den store sletten,
men den fremmede skred sikkert og st�tt fram gjennom nattem�rket.
All min angst og svakhet var borte og glemt, og tillitsfull fulgte jeg ham som gikk foran.
Gjennom stammen gikk liksom hans kraft over til meg,
og lot mine f�tter i de plumpe filtst�vlene skritte fritt ut.

Hans brede skikkelse tok av for vinden og beskyttet meg mot den piskende sn�en.
Helt trygg var jeg bak ham.
Vi fikk allerede �ye p� det h�ye plankegjerdet foran oss, og der l� ogs� en sv�r vedstabel.
Samme stabelen som f�r hadde ligget ved elven, befant seg her, 8 km borte,
slept hit i den sibiriske vinternatt av tre tusen navnl�se skyggeskikkelser.
Vi kastet stammen ned, og jeg gikk fort bort for � takke den fremmede.
Da var han allerede forsvunnet, dukket bort i m�rket.
Jeg speidet til alle sider, men ingen var � se.

Var det en av v�re egne?
Eller en vaktpost?
Kanskje en medf�lende russisk sivilperson?
Eller en engel? Jeg visste ikke.
Men en ting visste jeg bestemt : Gud selv hadde sendt ham.
Han hadde h�rt min b�nn da jeg var i dypeste n�d,
og hadde i sin evige godhet hjulpet.