En forkynner i tjeneste for "Landsforeningen for indremisjonen" forteller i et skrift som heter: "Merkverdige erfaringer av en syttiåring" (Karlsruhe 1935) Jeg skulle en gang foreta en åtte dagers reise i stillings medfør. Noen dager før kom det slik uforklarlig angst over meg ved tanken på denne reisen, noe jeg ikke var vant til. Igjen og igjen drev denne engstelsen meg til bønn. Likevel ble jeg ikke kvitt min uro. Tvert imot ble den verre.
For at ikke min kjære hustru skulle bli urolig, sa jeg ingenting til henne om dette. Til fastsatt tid tok jeg toget for å reise til et sted som lå over 50 km fra mitt hjemsted. Jo nærmere jeg kom stasjonen hvor jeg skulle av, desto uroligere ble jeg. Fra jernbanestasjonen måtte jeg gå i to timer, og det ble mørkt før kl.17, for det var om vinteren. Veien førte meg til sist gjennom en stor skog. Det fantes ikke folk på veien, og jo mer jeg nærmet meg skogen, desto mer uutholdelig ble min uro. Jeg begynte å svette og skjelve i knærne. Jeg greide ikke å be mer, men måtte bare gjentatte ganger sukke: - Herre, vær meg nådig! Men jeg så og hørte ingenting som kunne gi grunn til frykt.
Plutselig, nettopp som jeg var begynt på skogen, ble jeg merkelig stille og tillitsfull. Det var som om noen rørte ved min høyre arm. Det kom så sterk følelse av ro og sikkerhet over meg at jeg gjerne kunne synge. Men jeg så og hørte ingen. Da jeg var kommet igjennom skogen, førte veien forbi noen hus som var opplyst. Nå var følelsen av at en fulgte meg forsvunnet igjen. Så gikk jeg rolig videre til landsbyen hvor jeg om kvelden hadde møte, og overnattet. Om natten drømte jeg at jeg så meg selv liggende drept på bakken, og jeg var ille tilredt. Så hørte jeg en stemme: "Slik ville du ha sett ut nå, om ikke Herren hadde bevart deg." Neste morgen gikk jeg videre. Tre måneder senere fikk vi forklaringen på min opplevelse. Da kom en forretningsmann til vår lille by for å avslutte en handel med en forretningsforbindelse. En arbeider som jeg kjente fikk med den fremmede forretningsmann å gjøre. Da handelen var i orden, spurte den fremmede etter meg, og fortalte at jeg også hadde vært på hans hjemsted og hatt misjonsmøte. - Men en gang, fortalte han videre, hadde ddet nesten gått galt med ham. Det var i anledning en stor dansefest. En flokk gutter hadde lurt på ham i utkanten av skogen for å ta livet av ham. De var rasende fordi flere av pikene som pleide å gå på dansefestene, hadde vært på bibeltimene hans, og nå ville de ikke være med å danse. Pikene sa at denne dansingen var synd, og det ble guttene ytterst opprørt over. Derfor lå de på lur for å overfalle predikanten. Da de kom tilbake igjen, fortalte de at de hadde sett ham gå ganske alene bortover mot skogen. Men plutselig gikk en stor kar på hans høyre side, og han fulgte med han gjennom hele skogen. De fulgte etter. De hadde ikke sett at den fremmede kom, og da de var ved de første husene hvor der var lys, var han plutselig borte, uten at de kunne se at han gikk. Da forstod jeg sammenhengen Det gikk altså virkelig en på min høyre side hvor jeg flere ganger hadde merket at noen rørte ved jakkeermet.
I dag kan jeg bare med takknemlighet tenke på dette merkelige møte.
Ja, Gud har sendt ut sine tjenende ånder til tjeneste for dem
som skal arve frelse.
Tilbake til hovedside
- i de siste dager - Oppdatert 17.04.05