I en konsentrasjonsleir hendte f�lgende:
blant fangene var et par troende menn.
De fulgte n�ye Guds bud, og tross slag og innesperring m�tte
de f.eks. ikke fram til arbeid om s�ndagen.
Disse enkle mennesker hadde s� sterk innflytelse p� sine
omgivelser at ingen leirkommandant ville beholde dem lenge.
Derfor byttet de ofte leir.
Overalt ble de m�tt med �refrykt, og tallet p� dem som spottet dem,
ble stadig mindre.
En ung kommandant, en r�barket fyr, erget seg over dette.
En dag befalt han dem � g� ut av porten, noe som ellers var
p� det strengest forbudt.
S� hisset han seks sultne, rasende blodhunder p� dem.
De to ofrene gikk sin vei under b�nn til Gud,
og snudde seg f�rst da hundene var like innp� dem.
Men da de rasende hundene n�dde fram til mennene,
stoppet de br�tt opp og l�p deretter forvirret omkring dem.
Den sinte gj�ingen gikk over til usikker bjeffing og deretter
til vennlig sm�knurr.
Hundene kr�p foran f�ttene til mennene, logret med halen
og slikket skoene deres.
N� kunne man tydelig h�re at mennene sang.
Vi korset oss alle sammen, ogs� noen av offiserene.
Mange var tydelig grepet av hva de s�.
Kommandanten ble helt blek og gikk vekk.
Til slutt fl�ytet en offiser p� hundene og ropte til mennene
at de skulle komme inn igjen.