En soldat fra den annen verdenskrig forteller:
- Vi var i en kampgruppe på tilbaketoget frra Russland.
Underveis var vi kommet ut i et uveisomt, myrlendt terreng.
Vi befant oss ute på en slags myr som det var umulig å
komme videre fra,da det ikke fantes noen vei som førte
gjennom sumpen. Russerne hadde i mellomtiden oppdaget oss,
og flyene deres bombet oss uopphørlig.
Situasjonen var helt håpløs, og vi så døden i øynene.
Nå var det en soldat i vår tropp som hadde fått klengenavnet
"den fromme".
Føreren av kampgruppen sa nå spottende til ham:
- Nå er det ikke mer å gjøre. Nå kan De rollig be!
Kameratene lo, men den fromme lot seg ikke forstyrre.
Han gikk noen skritt til side, knelte ned ved en busk og begynte å be.
Da kom plutselig en mann som han ikke kjente,
bort til ham og sa:
-Jeg skal føre dere ut. Jeg kjenner veien hher.
Den fromme gikk til kapteinen og sa at den fremmede
ville føre dem gjennom myren.
De andre soldatene var i mellomtiden blitt helt tause,
og alle fulgte den ukjente fører.
Han førte oss sikkert fram til vi igjen hadde fast grunn
under føttene.
Nå ville kapteinen tale med den fremmede,
men han vår sporløst forsvunnet.