En av mine venner og trosbrødre, von Jena, som den gang var kaptein,
kommanderte luftskipsbataljonen i Berlin.
Før første verdenskrig fikk han i oppdrag å prøve luftskipet
"Graf Zeppelin" om det var egnet for militære formål.
Derfor drog han med 30 mann til Bodensjøen,
hvor luftskipet var stasjonert i en hall ved Friedrichsliafen.
En zeppliner-ingeniør var med på turen med luftskipet. Alt gikk bra.
Men plutselig brøt en kraftig storm løs.
Hovedroret gikk i stykker, luft-skipet ble som en spilleball
for stormen, og drev uten styring mot Alpene.
Kapteinen kalte sine folk sammen, og meddelte dem at skipet
antagelig snart ville smelle i stykker mot fjellene,
og at de måtte regne med at de bare hadde en ganske kort
stund igjen å leve.
Men han tilføyde :
- Der er en levende Gud, som har sagt i siitt ord :
"Kall på meg på nødens dag, så vil jeg utfri deg,
og du skal prise meg."
Så handlet kapteinen etter dette Guds ord for alles øyne.
Deretter gikk hver stille til sin plass igjen.
Da skjedde et under.
Like foran Alpene sprang vinden om i motsatt retning,
og drev skipet tilbake til Bodensjøen.
Men hvordan skulle de nå lande? Man kunne jo ikke
bare trekke i en snor slik som man gjorde med en ballong.
Likevel ble skipet trykket ned av vinden, og senket seg like
i nærheten av hallen, hvor bakkepersonalet ventet.
De grep landingstauene, og luftskipet ble uten vanskelighet
trukket inn i hallen, så lettvint som dette hadde det visst aldri
skjedd tidligere.
Bakkemannskapet trodde naturligvis at skipet var styrt av
et dyktig mannskap.
Hvor forbauset ble de ikke da de 32 som hadde vært ombord
fortalte at landingen var utført av en usynlig hånd
som svar på en troendes bønn!
De kunne jo også selv se at roret var brukket i stykker,
og at luftskipet derfor ikke kunne styres av menneskehånd.
Etter Salme 104 gjorde Gud vinder til engler.
Guds usynlige budbærere hadde berget skipet,
og på en troendes bønn reddet 32 menneskeliv.