En barnehagetante forteller dette:
Et barn som ble overkjørt av en bil, kom fra det med skrekken.
Han sa til tanten: "Så du ikke hvordan han (engelen) løftet hjulet?"
Paula Ratcliff, som nå bor i staten Washington sammen med sin mann,
forteller denne historien:
"For cirka fire år siden fikk vi et varmeteppe av bestemoren
til mannen min.
Hun brukte det ikke lenger selv.
Vi var ivrige etter å se hvordan det virket,
og plugget det inn da det var på tide å legge seg.
Den natten hørte jeg navnet mitt gang på gang,
men det var ikke noe skremmende ved det.
Da jeg endelig våknet, så jeg at det stod en hvit skikkelse
ved fotenden av sengen.
Det var kortslutning, og teppet holdt på å ta fyr.
Jeg vekket mannen min. Da han satte seg opp i sengen,
så vi begge at engelen steg opp over oss og rett gjennom veggen.
Englebesøket står like klart for oss i dag som den natten
det skjedde."
Kari Emang fra Oslo var på jobb da postbilen hennes
plutselig skled av veien langt fra folk.
Ikke lenge etter kom en kranbil og trakk henne opp.
Kari er sikker på at de som hjalp henne, var engler.
For da hun skulle snu seg og se etter bilen, var den
plutselig borte.
I 1983 jobbet jeg som postbud ved Kolbotn Postkontor.
En lørdag jeg skulle dele ut post, var det skikkelig råtten snø.
På vei til et hus som lå ganske for seg selv, skled jeg plutselig
av veien.
Bilen blir stående og vippe på kanten av en skråning,
akkurat som en dumphuske.
Hadde jeg sittet i det andre setet ville bilen veltet.
- Kjære Gud, ba jeg, - nå må du hjelpe megg.
Ikke lenge etter kom det en kranbil kjørende.
-Merkelig, tenkte jeg, - en kranbil på dennne øde veien.
Akkurat da jeg trengte det!
- Posten må jo frem, smilte karene i kranbbilen.
- Ja, sa jeg. Og så heiste de meg opp på vveien igjen.
Da jeg snudde meg for å rygge, var kranbilen plutselig forsvunnet.
Billy Graham forteller om sin mormors død.
Rommet syntes å være fylt av et himmelsk lys.
Hun satte seg opp i sengen, og nesten leende sa hun: Jeg ser Jesus.
Han strekker armene ut mot meg.
Jeg ser Ben (mannen som hadde dødd noen år tidligere),
og jeg ser englene."
Så forlot hun dette livet, var borte fra legemet,
men hjemme hos Herren.
Dette er ikke uvanlig.
Mange mennesker har fortalt om møter med engler når
deres kjære lå for døden.
Iblant er det bare den døende som ser Guds engler.
Men i enkelte tilfeller har også de andre som er der, sett dem.
Ofte fyller et klart lys rommet.
Andre ganger skinner det på et sted, og når lyset beveger seg,
synes det å være en engel.
Det var en kald vårdag i 1992 på et ødelig presteseminar i utkanten av Dublin. Jeg satt i en teologisk kommisjon som strevde med å forberede en verdenskonferanse om veien videre mot synlig enhet mellom kristne. Gleden hadde gått seg kald, og vi så mer bakover enn framover. Var vi for selvhøytidelige og programmatiske drevet mer av plikt enn av tro og håp? Hvor gikk veien videre?
Plutselig satt det ved bordet en litt rufsete mann i en slitt ullgenser. Ingen hadde lagt merke til at han kom. Da han overraskende ba om ordet, ble møteleder rådvill men fant det klokest å la ham tale. Han kom sa han, fra et område av Dublin der fattigdom og arbeidsløshet skapte forfall, fornedrelse og konflikt. Men han refset oss ikke for å holde på med uvesentlig teologi i en verden som ropte etter sosial rettferdighet. I stedet ble vårt eget for slitte arbeid for enhet om formulert med enkle, konkrete ord til noe som kunne gi håp for menneskers liv. Mannen satt en stund til, og så var han plutselig borte, like umerkelig og navnløs som han var kommet. Ingen fant noen gang ut hvem han var eller hvordan han visste at vi var der. Denne opplevelsen overbeviste meg om at Gud sender budbærere, og at det kan skje i all allminnelighet når mennesker som stoler for mye på egne ferdigheter, trenger trøst og tydelig tiltale. Det plagsomme spørsmålet har siden alltid vært om vi virkelig lyttet.
På en reise gikk min vei sent en vinterkveld gjennom en skog. På den andre siden av skogen var det en landsby hvor jeg skulle holde bibeltime klokken åtte. Jeg kom lykkelig forbi de mange kryss- og tverrveier og ut av skogen igjen. Nå gikk veien et stykke over et høydedrag, og bakom dette lå landsbyen, hvor jeg skulle holde møtet i en bondestue. Jeg løp og løp, men kom ikke til det sted hvor jeg skulle stige ned til landsbyen. Da forstod jeg at jeg hadde gått meg vill. Men hvor var jeg? Jeg løp videre på må få. Plutselig hørte jeg at det ropte: - Holdt! Men jeg kunne ikke se noen noe sted. Jeg ble da stående og tok fram lommelykten. Batteriet i den var nesten utbrent. Men hva så jeg? Jeg stod like oppfor et dypt steinbrudd. Et skritt til, og jeg hadde styrtet ned. Guds bevarende nåde! Jeg tok noen skritt bakover, og så måtte jeg på kne. Jeg takket Herren fordi jeg var reddet. Så bad jeg om at det måtte bli litt lyst i den retning jeg skulle gå, så jeg kunne komme tidsnok til møtet. Idet jeg reiste meg igjen, så jeg en liten lysning i den stikk motsatte retning av den jeg hadde gått. Lysningen forsvant snart igjen, men jeg gikk i den anviste retning. Til slutt kom jeg til landsbyen, men fra motsatt side av den jeg sknlle ha kommet. Jeg kom akkurat tidsnok. Det var Herren som hadde hjulpet meg ved sin engletjeneste. Ham være æren!
I 1942 var Signe Vavik (84) fra Sandnes ung løytnant i Frelsesarmeen. Jeg var ung løytnant i Frelsesarmeen i Løkken i Trøndelag. Vinteren 1942 var jeg ute på innsamling i Oppdal, et stort distrikt. Jeg hadde vært der i flere dager, og gikk fra gård til gård i ulendt terreng. En dag ble jeg overrasket av en snøstorm. Den kom så plutselig. Jeg gikk og gikk, det tok ikke lang tid før jeg var våt helt til skinnet. Vinden pisket snøen rett i ansiktet på meg, det var umulig å se noe. Til slutt orket jeg ikke gå lenger, men satte meg på en stein. Mens jeg satt der, ba jeg til Gud om hjelp. Plutselig kjente jeg noen som tok meg i armen. - Gå! sa en stemme. Mens jeg gikk kjente jeg hele tiden noen som holdt meg i armen og førte meg av sted. Etter å ha gått ganske langt, så jeg endelig et lys langt borte. Da jeg kom frem, så jeg at det var et hus. Jeg banket på døra. De som åpnet, ble helt forskrekket. - Hvor kommer du fra? spurte de. Da jeg koom inn, var jeg så sliten at jeg bare segnet om.
Da jeg var ca.25 år, fikk jeg jobb som avdelingshjelp ved et nytt sykehus. Vi var tre jenter som bodde sammen. Min seng sto ved radiatoren. En kveld la vi merke til at det var en brist i sementpussen i taket over hodeputen min. Da andre sa at jeg burde flytte sengen min. Men trett som jeg var tok jeg ikke notis av det, og bare la meg. Vi skulle jo opp halv seks. Utpå morgenkvisten hørte jeg noen rope fornavnet mitt. Jeg spurte da mine venniner om de hadde ropt på meg. Men nei, de hadde ikke ropt, og ikke hadde de hørt noe heller. Så jeg måtte bare legge meg igjen, sa de. Men snart etter hørte jeg stemmen igjen rope på meg, og enda tydligere! Men de andre hadde ikke hørt noe, og jeg lurte på om det var et hørselsbedrag. Men den 3. gang navnet mitt ble ropt, da stod jeg straks opp. Det må være en sykepleier som trenger hjelp tenkte jeg. Jeg kledde på meg og gikk ut. Kort etter kommer mine romvenniner opprørt etter meg og sier: "Kom å se sengen din!" Det viste seg at et stykke av taket hadde rast ned. En stor sementblokk, stor som omtrent en bøtte, lå på hodeputen min! Da takket jeg Gud, at jeg levde.
En søndag 1992 var Wiggo og Hilde Nordheim med foreldrene på
møtet i Tveit Frikirke i Kristiansand.
Tony Estaidi var kveldens taler. Han er opprinnelig fra Iran,
men bodde noen år i Tveit.
Tony arbeider med kristne radioprogrammer, som blir sendt til Iran.
Det Hilde og Wiggo ikke visste, var at Tony følte at han ble
skygget og forfulgt.
Tony talte, samtidig som han fortalte om radiomisjonsarbeidet.
For Hilde og Wiggo ble imidlertid møtet spesielt.
De satt på hver sin plass i salen - Hilde, som da var 11 år,
sammen med noen venninner og 8 åringen Wiggo ved siden
av foreldrene.
Mens Tony stod på talerstolen var det liksom det kom et
lys bak ham.
Dette lyset formet seg etterhvert som en skikkelse - en engel.
Engelen stod med hendene ut, slik at han på en måte beskyttet Tony.
Hilde var ikke den eneste som så engelen.
Også Wiggo husker at en beskyttende skikkelse stod bak taleren
fra Iran.
Engelen var mye større enn Tony. Han så rolig ut i ansiktet.
Det så ut som om hans jobb var å passe på taleren.
Fra misjonsfeltet får vi høre:
"En kristen opplevde en episode der det var tydelig
at Gud grep inn.
Hans lille datter falt i mølledammen og skovelen grep fatt i henne.
Da faren ilte til i redsel, så han at den lille stod
dryppende våt ved elvebredden.
Hun sa: "En stor bror med hvite klær drog meg ut.
Gud sendte sin engel".
En natt i 1993 ble profeten Roger Larsson fra Sverige vekket
av Herren.
Jeg gikk ned i kjøkkenet og tente min gamle fotogenlampe.
Da kom en Herrens engel på besøk.
Denne engelen hadde en stor basun.
Han holdt den i hånden og sa :
"Jeg skal sende basun lyd over landet og nasjonen.
Den første basun skal lyde med kraft.
Det er en domsbasun som kommer til å skake Sverige og Skandinavia".
Engelen sa at det ville bli et basunstøt for hvert år,
i syv år fremover.
Så fikk jeg høre basunen,
og det var som når en båt går inn i en havn.
Engelen sa : "Advar folket og si, at nå er det jeg som kommer
til å skake nasjon etter nasjon.
Jeg vil åpne deres øre og øyne, så de ser at jeg kommer"
40 personer påstår i følge opplysninger fra Helsingfors til
Stockholm,
å ha sett en engel ta plass i en buss fra Kuopio
til Nyslott.
Bussen stanset ved en bakke for å ta opp en gammel kvinne.
Da hun steg inn, oppdaget passasjerene at hun
ble fulgt av en engel,
som stilte seg bak kvinnen,
etter at hun hadde satt seg.
Da kvinnen forlot bussen, fulgte engelen med henne.
Kvinnen ble en stund stående ved bussdøren,
hun vendte seg til passasjerene og sa:
"Skynd dere! Jesus kommer snart!"
Busspassasjerene ble sterkt oppskaket.
Denne hendelsen har nå spredt seg over hele stedet Savolaks.
Tilbake til hovedside - i de siste dager - Oppdatert 06.10.04