Darwin

Darwins lotteri
av John Dunn

Gjennom hele vår skolegang har vi og barna våre blitt opplært i utviklingslæren.
Fordi den stort sett er betraktet som et uomtvistlig faktum, aksepterer mange av oss teorien som sann og den er blitt en del av tenkemåten vår. Men burde den være det? Kan livet ha oppstått og så utviklet seg i all dets kompleksitet ved tilfeldigheter og naturlig utvelgelse? Hvor sannsynlig er det? Stopper vi opp noen gang og spør oss selv om det fins en annen forklaring på tilblivelsen av alt det vi ser omkring oss?

Selv de enkleste livsformene er en utrolig kompleks samling av gjensidig avhengige deler.
For at en skapning skal forandre sin fysiske egenart på noen måte, må det skje en forandring i dens genetiske sammensetning. DNA-strengene, som avgjør hvilken skapning det er, inneholder et nesten ufattelig antall mulige kombinasjoner og permutasjoner.

For at livet skulle oppstå Å la Darwin, måtte de riktige kombinasjonene finne hverandre ved ren tilfeldighet, og så utvikle seg gjennom en prosess av naturlig utvelgelse.

Hvilke sjanser er det for at dette kunne skje?
Husk at før noe plante- og dyreliv kunne eksistere, måtte det allerede finnes et livsmiljø, og da et vennlig miljø, ikke livsfiendtlig. Vann, visse gasser, næring og solskinn måtte også være til stede i rett, presist forhold for at liv skal kunne opprettholdes. Likeså måtte visse uforanderlige lover fungere, slike som tyngdekraft, treghet og magnetisme.
Kunne alt dette bare ha "blitt sånn"?

Hvor store er mulighetene?
Millioner av mennesker spiller engelsk lotto hver uke - og hver uke blir millioner skuffet.
Sjansene for å treffe 6 rette av de 49 tilgjengelige tallene er ifølge Camelots utregninger nesten fjorten millioner til en! Med andre ord, om du kjøpte en lottorekke i uken, hver uke, ville du statistisk sett ha god sjanse for å vinne en gang hvert 269 tusende år omtrent!

Så kan du ta dette sjansekonseptet og sammenlikne det med det genetiske oppsettet i et levende vesen.
Enhver skapning har sin egenart bestemt av genene, arveegenskapene, som er i den. Og i hvert gen er det en streng av DNA. Dette DNA-molekylet er kodet ved en rekke på fire forskjellige kjemikalier, såkalte nukleiner. Hver DNA-streng er lenket til en annen streng som inneholder den samme informasjonen, men den er kodet på en annen måte.

DNA-molekylet i et menneskekromosom inneholder omtrent 285 millioner nukleinpar.
Hvor mange kombinasjonsmuligheter gir det?

Sett at det fantes et DNA-molekyl med bare 100 (ja, bare hundre) nukleinpar så ville det likevel ha omtrent 1,6 x 1060 kombinasjonsmuligheter. Det ser kanskje ikke så imponerende ut når det skrives på denne måten, men det er et tall så stort at det overgår menneskelig fatteevne (de fleste av oss kan ikke engang forestille oss en trillion, og det er, skrevet på samme måte, bare 1012)!

Nå er det slik at menneskets DNA ikke inneholder bare 100 par - men 285 000 000!

Jeg sier ikke at utviklingsteorien er umulig - jeg ber deg bare å om å tenke etter om sjansene for at den ville fungere. Hvis sjansene for å få 6 rette i lotto er så små, hvor store sjanser er det da for at en egnet del av en DNA-kjede skal kunne endre seg og føre til en meningsfull forbedring i organismen den tilhører?

Levende skapninger er sammensatt av mange gjensidig avhengige deler.
De må alle fungere, ellers vil skapningen ikke eksistere.
Hvordan overlevde da de forskjellige livsformene mens de utviklet seg?

La deg ikke forvirre av vitenskapens høylytte påstander på dette området. Spørsmålet forsvinner ikke.
Bevismaterialet hoper seg opp, og stadig flere forskere - som ikke har noe religiøst standpunkt å fforsvare - retter gjennomtenkt kritikk mot Charles DDarwins teori. De spør seg om tiden kanskje er inne til å vurdere andre mulige årsaker til livets opprinnelse og utviklingen av det.

Men man behøver ikke være forsker for å tenke slik.
Tar man en tur i skogen, gir det nok av føde for tankene.

Skapelsens knock-out suksess
Tre hakkespettarter er vanlige i England. Det er flaggspetten, dvergspetten og grønnspetten.
Grønnspetten er den største - omtrent så stor som en kaie, mens flaggspetten er på størrelse med en svarttrost. Smågutten blant de tre er dvergspetten; den er neppe større enn en spurv.

Jeg husker at jeg i barneårene lyttet til trommingen fra en hakkespett som holdt leven på en hul eikegren. Hamringen ga melodisk gjenlyd i småskogen over hele Surrey. Hvis en annen fugleart hadde prøvd å bore seg inn i trærne på leting etter insekter på samme måte som hakkespettene, ville den komme sørgelig til kort. Den ville rett og slett slå seg selv bevisstløs! Antagelig ville den også brekke nebbet. Uansett ville den ikke klare å klamre seg så godt fast i treet at den kunne levere et skikkelig kraftig hakk.

Hvordan klarer så hakkespettene det?
Hva ville forresten skje om en av dens unike egenskaper ikke hadde vært helt perfekt skreddersydd?

Midt på natten for noen uker siden våknet en god venn av meg av et svært smertefullt krampeanfall.
Han bykset ut av sengen, med hodet først og rett i veggen hvor han ble liggende i svime. For å gjøre det hele enda verre holdt han på å bli kvalt av tungen. Hadde ikke kona hans vært så snartenkt og rask til å frigjøre luftveien hans, ville det hele endt med en tragedie. Hakkespetten kan derimot ganske så lykkelig tilbringe hele dagen med å dundre hodet mot forskjellige trestykker med fantastisk kraft, uten å få den minste antydning til hodepine.

Når mennesker - eller andre fuglearter, for den del - får brått stopp på hodets mosjon, kommer hjernen brått i kontakt med innsiden av skallen. Resultatet kan bli blødning, oppsvulming og hjerneskade. Dette er det farligste en bokser kan oppleve i sin sportsgren. Jeg har sett andre fuglearter (spesielt rovfugler) slå seg selv i svime ved å fly mot et vindu.

Men hakkespettens hjerne er montert på en spesiell måte som gjør at den pågående hamringen absorberes. Nebbet er helt spesielt i fugleverdenen ved at det har et fjærende, støtabsorberende ben ved nebbroten, samtidig som det har sterk nok spiss til å bore seg gjennom hårdt treverk. Muskel- og benbygningen på spetten er perfekt konstruert, slik at den kan levere raske, kraftige slag med nebbet.

Alt dette ville likevel være nyttesløst hvis fuglen ikke var i stand til å forankre seg i trestammen, slik at denne fungerer som en solid arbeidsplattform. Føttene og klørne er formet annerledes enn på andre fugler. På hver fot peker to klør framover og to bakover. Dermed fungerer de som en sterk tvinge. Det er vanskelig å se hvordan denne konstruksjonen kan ha utviklet seg gradvis - for om dette ikke fungerte 100 prosent effektivt fra første stund, ville fuglen slått seg selv av stammen for hvert hakk den foretok.

Konstruksjonen av halefjærene på hakkespetten er også helt særegen.
De er spesielt stive og sammen med de sterke føttene gir de en god støtte.
Disse fjærene blir skiftet ut i en slik rekkefølge at fuglen aldri blir plaget av dårlig støtte der bak! Hadde det ikke vært slik, ville ikke hakkespetten ha klart å skaffe seg nok mat i fjærskifteperioden. Hvordan overlevde disse merkelige fuglene før de fikk denne egenskapen?

For at hakkespettene skal kunne nå dypt inn i treet og hente ut insekter til mat, har de en tunge som er mye lenger enn nebbet. (Tungen til grønnspetten er faktisk mer enn 10 cm lang.) Denne tungen som enten kan ha mothaker eller være klebrig på spissen, er slik laget at den slynger seg pent inn i hodet når den ikke er i bruk.

Når vi tenker over hvilke sjanser det er for at alle disse spesielle tilpasningene bare har blitt til, er det logisk å tro at dette er lite sannsynlig. Legg så til alle de andre utrolige konstruksjonsløsningene som må fungere for å "få til" det som kjennetegner en fugl. Se for eksempel på den porøse benbygningen. Den gjør fuglen både lett og sterk nok til å fly. Eller studer den forunderlige og solide låsningen av fibrene i fjæren. Hva med formen og konstruksjonen av fugleegget?

Det er svært lite sannsynlig at selv en vanlig fugl skulle ha utviklet seg av seg selv.
Enda mindre rimelig er det at en som er spesielt utrustet til å dundre hodet mot et tre skulle ha gjort det.

I de fleste fugler er tungen festet nær strupen.
Men hakkespetten har et innviklet system inne i skallen som gir plass for den lange tungen.
Kan en slik perfekt løsning ha blitt til ved en plutselig mutasjon
- eller er den et produkt av lang utviklingg?
Ville et mellomstadium ha fungert effektivt?
Eller er det mer sannsynlig at det hele er skapt?