Mange naturkonstanter ser i betenkelig grad ut til å være innrettet på menneskets eksistens.
I våre dager får det stadig flere forskere til å tro at det er en forbindelse mellom livet og universet.

Universet eller i det minste vår avkrok av det er et hyggelig sted å være.
Gravitasjonen er akkurat passe, det er ikke for mye stråling, ingen svarte hull truer med å sluke oss, og temperaturen er behagelig. Dette skyldes ene og alene en rekke naturkonstanter som har styrt selve oppbyggingen av universet. Hadde ikke disse konstantene vært nøyaktig slik de er, ville livet ikke ha oppstått. Hadde tiltrekningen i atomkjernene vært litt annerledes, ville vi ikke hatt karbon og uten karbon, heller ikke noe liv. At universet i stor grad ser ut til å ha innstilt seg på livet, blir tillagt stor betydning av mange forskere. De mener det er en sammenheng mellom vår fysiske virkelighet og oss mennesker som iakttar den. Den høyst respekterte fysikeren Freeman Dyson uttrykker det slik: Om vi betrakter universet og identifiserer de mange fysiske og astronomiske hendelsene som har samvirket til vår fordel, kan det nesten virke som om universet i en eller annen forstand må ha visst at vi kom. Denne måten å se tingene på, kalles det antropiske prinsipp.

Prinsippet var helt tabu
Andre vitenskapsfolk avviser det antropiske prinsippet som gedigent vås.
De hevder at forholdene nødvendigvis må være slik at de tillater mennesket å eksistere, da vi ellers ikke ville vært her for å iaktta dem. Kritikerne sier at prinsippet bare er en omstendelig uttrykksmåte for påstanden: Hvis tingene var annerledes, så var de det. Det antropiske prinsippet har derfor i mange år vært et tabu blant fysikerne.

Ifølge den meritterte russiskfødte kosmologen Andrei Linde ble det før i tiden ledd av stakkarne som våget å nevne det beryktede prinsippet hvis det da ikke ble kastet egg etter dem. Men i de siste årene har likevel det antropiske prinsippet i stigende grad blitt invitert inn i varmen. Stadig flere forskere, også Linde, mener at det kanskje kan ha noe for seg.

Om man gransker naturkonstantene som holder vårt univers sammen, er faktisk finjusteringen så bemerkelsesverdig at det nesten krever en forklaring. Hvis terningene som bestemte de fysiske lovene ble kastet bare én gang, skyldes det nesten ubeskrivelig flaks at lovene ble akkurat slik at liv kunne oppstå. Noen vitenskapsfolk påpeker da også at vi har vært usannsynlig heldige. Andre foretrekker derimot å forklare forholdene med den såkalte multiversteorien. Et multivers er en samling av et kanskje uendelig antall universer med forskjellige naturlover. I dette multiverset er det bare ganske få universer, deriblant vårt eget, der alle konstantene tilfeldigvis passer med utviklingen av liv.

Blant tilhengerne av denne teorien finner vi nettopp Andrei Linde.
Han mener at ulike universer dannes hele tiden som følge av kvantefluktuasjoner det vil si partikler som oppstår spontant ut av ingenting. I dette scenariet er de ekstremt usannsynlige tilfeldighetene eliminert. Og det skal faktisk være mulig å tenke seg universer der liv er mulig, og andre universer uten de nødvendige forutsetningene.

Det smaker religion
Multiversteorien er en av årsakene til at det antropiske prinsippet etter hvert blir tatt til nåde.
En annen er den kosmologiske konstanten som har ansvaret for at galaksene fjerner seg fra hverandre med økende hastighet. Problemet er at ut fra vår kunnskap om partikkelfysikk burde konstanten, som har sin rot i big bang, hatt en kraft tilsvarende en energidensitet på 10110 erg (energimål) per kubikkcentimeter. En slik kraft ville imidlertid spjæret hele universet. I virkeligheten er den kosmologiske konstanten uendelig mye svakere omkring 10-10 erg. Det tas som et tegn på at det er gjort grep slik at universet kan romme liv. Kritikerne avviser totalt argumentet; de mener at det ligger betenkelig nær religiøse funderinger. Hvis man først aksepterer et univers som er tilrettelagt for en type livsform, er ikke veien lang til å godta ideen om en skaper. Og det er noe de fleste vitenskapsfolk helst unngår, siden tro unndrar seg enhver vitenskapelig granskning.

Trærne duftet søtere
Likeledes mener kritikerne at det antropiske prinsippet ikke bringer forutsigelser som kan testes i forsøk slik det ellers kreves av fremlagte vitenskapelige teorier. Det finnes imidlertid minst ett eksempel på at prinsippet er blitt brukt til å forutsi et fysisk faktum. I 1953 var den berømte britiske astronomen Fred Hoyle i gang med et banebrytende arbeid om hvordan grunnstoffene blir dannet som følge av kjernereaksjoner i stjernene. Hoyles problem var at han ikke kunne forklare hvordan karbon (som livet er basert på) oppstår. Han mente at karbonet ble til ved at en kjerne av beryllium fanget en heliumkjerne. Men berylliumkjernen er så ustabil at den vil gå under lenge før den klarer å fange heliumkjernen. Men én utvei fantes: Hvis karbonatomet hadde en ukjent energitilstand som akselererte prosessen, ville det bli mulig å danne det avgjørende karbonet. Hoyle la tanken frem for sin kollega William Foyler som var skeptisk. Han mente at alle karbonatomets energitilstander var blitt kartlagt allerede. Men han gikk med på å gjennomføre de nødvendige målingene. Etter 10 dager viste det seg at det var et ekstra energinivå i karbon 12, akkurat slik Hoyle hadde forutsagt. Som Fred Hoyle selv forteller: Den dagen jeg fikk vite resultatet, duftet appelsintrærne søtere enn vanlig. Opplevelsen gjorde dypt inntrykk på Hoyle som senere skrev: ... det er som om kjernefysikkens lover er planlagt med tanke på konsekvensene de har i stjernenes indre. Den gangen ble han ikke tatt seriøst, men i våre dager nikker flere fysikere anerkjennende til hans betraktninger. Og hvem vet, kankje var Hoyle på sporet av en innsikt i universets natur som vi først nå begynner å forstå.