DYNAMITT

Naturforskeren og vitenskapsmannen Charles Darwin er for de fleste kjent som en fiende av kristendommen.

I professor Darwin har ateistene ment å ha en god støtte for sin gudløse forkynnelse.
Med pekefingeren rettet på Darwin og hans utviklingslære har store skarer av større og mindre profeter i de gudløses selskap følt seg helt overbevist om at Bibelens beretning om skapelsen er upålitelig.

Vi nevnte de gudløse.
Egentlig er det uttrykket misvisende.
De gudløse har også guder. En av dem er vitenskapen.
Mens de kristnes Gud er uforanderlig, så forandres den store og dyrkede vitenskapen fra år til år.

Darwin døde i året 1882. Han var da 73 år gammel.
Lady Hope fra Northfield som kjente professoren meget godt, forteller om hans siste leveår.
Av det hun forteller forstår vi at Darwins syn på kristendommen var blitt forandret.
Beretningen taler sitt mektige språk.

Hun forteller :
"Det var en av de herligste høstdagene som en bare sjelden opplever maken til i England, at jeg var invitert til å besøke professor Darwin. De siste årene han levde var han for det meste sengeliggende.
Det gled et gjenkjennende smil over ansiktet hans da jeg kom inn i rommet.
Han vinket med den ene hånden mot vinduet og vinket mot landskapet utenfor.
I den andre hånden holdt han en åpen Bibel.

Hva er det de leser? spurte jeg, i det jeg tok plass ved siden av sengen hans.
Hebreerbrevet, svarte han. Enda en gang Hebreerbrevet...
en kongelig bok kaller jeg det. Er det ikke storartet?
Og så pekte han på det avsnittet han nettopp hadde lest og forklarte det nærmere.
Jeg antydet til den omstridte oppfatningen angående skapelsesberetningen og de første kapitlene i første Mosebok.
Jeg kunne se at han følte seg ille berørt.

Han strøk seg flere ganger over ansiktet med hånden, og så sa han : "Jeg var svært ung den gang.
Og jeg hadde mange uferdige interesser og var forundret over både det ene og det andre.
Til min egen overraskelse ble menneskene fengslet av dem og gjorde en religion av dem."

Darwin tidde en stund.
Han lå stille og tenkte. Så fortsatte han stille og sa noen ord om Guds herlighet og "bokens" storhet.
Han pekte på Bibelen som han holdt i hånden hele tiden.
Så sa han plutselig : "Jeg har et lysthus nede i haven, det kan romme 30 personer.
Jeg vil gjerne at De skal holde et møte der.
Jeg vet at De pleier å lese fra Bibelen for folk rundt omkring i byene.
I morgen ettermiddag vil jeg samle tjenestefolkene til et møte i lysthuset sammen med noen av naboene, og da vil jeg at De skal tale til dem.
" Og hva skal jeg tale om" spurte jeg.
"Om Jesus Kristus," svarte Darwin med kraftig stemme,
"og hans frelse" føyde han til idet han senket stemmen.
"Er ikke det, det beste emnet De kan tale om.
Og så skal De synge noen åndelige sanger sammen med dem."
Jeg skal aldri glemme det strålende ansiktet hans da han sa dette, og føyde til:
"Om De vil holde møtet kl. 15:00 så skal De vite at jeg har åpnet vinduet her oppe, og jeg vil synge sammen med dere."

Jeg skulle ønske at jeg hadde et fotografi av den gamle mannen i de vakre omgivelsene denne minneverdige dagen,
slutter lady Hope sin interessante beretning som taler sitt mektige språk om hvordan til og med vitenskaps-mannens livsinnstilling og synsmåte kan forandres når livets sol begynner å gå ned og evighetens alvor kommer til en.

Det er vanskelig å finne et vakrere bilde av et menneske på dets siste dager.
Og på bildet møter vi Charles Darwin
- ateistens store trumfkort og "Kristendommens store fiende nr. 1"
nå forvandlet til en som tror Guds ord og elsker den Herre Jesus Kristus.

Kilde: Bladet "Krigsropet"