En mammas historie.

Det var en skyet høstkveld i oktober,og vi foreldre satt på et møte med læreren for vår datters klasse. Hun gikk gjennom arket med oversikt over fag slik hun pleide. Plutselig bøyde hun seg mot oss og sa: Det er så ille med datteren deres nå, at jeg må melde i fra til spesialpedagogisk team på skolen. Vi satt stive på stolen og stirret på henne, den læreren som datteren vår hadde hatt i fem år. Datteren vår som hver dag kom hjem fra skolen med et smil og glad fortalte om alt hun hadde opplevd den dagen. Ille med henne? Hva er det som er ille? Læreren lukket sammen bøkene og sa med kjølig stemme:" Hun snakker ikke. Hun er alene i friminuttene. Og nå har det blitt verre enn før, dermed må jeg melde fra." Dermed reiste læreren seg fra stolen og gikk. De 20 minuttene med konferansetime var slutt og vi stod ute på gangen.

Jeg laget et dikt til vår datters frøken denne julen. Et dikt som frøken aldri fikk:

GOD JUL, FRØKEN.

Du sitter vel der med avisa og morgen kaffen nå,
etter at nok et skolehalvår er slutt og det er juleferie.
Kanskje du nyter stillheten og freden som har senket seg,
etter å ha hørt barnestemmer fylle klasserommet et halvt år?

Her har også freden senket seg, men jeg nyter den ikke.
Her er det heller ikke mange barnestemmer nå,
men jeg nyter ikke akkurat det.

Det er rart med det, frøken. Man har liksom noen
forventninger til en frøken, det er noe med det.
Fra den dagen du møter opp på første skoledag,
og ser barnet ditt møte opp med strålende blå øyne.
Så tenker man liksom ” Der er frøken, barnet mitt
Hun vil ta vare på deg nå når jeg ikke er der med deg.”
Og stoler på det. At frøken vil si fra.
Helt til det er nesten juleferie det femte året,
og frøken vil snakke med mor alene.

Jul det femte skoleåret, det er ca 169 skoleuker det frøken.
Eller omtrent 845 skoledager, som rundt regnet blir
Omtrent 2.535 friminutt fram til nå.
2.535 friminutt, frøken, det var de du ville fortelle om
når du ville snakke med meg alene.
Alene. I flesteparten av de 2.535 friminuttene.
Det var det du fortalte meg. Du har ikke sagt noe før.
Du trodde vel det ville gå over.
Eller kanskje du ikke ville bry meg.
Det er bare det, skjønner du frøken,
At jeg bryr meg.
Jeg bryr meg veldig, veldig, veldig mye
Om akkurat det.

Fikk du kaffen i halsen nå, frøken?
Nei, du gjorde vel ikke det.
Det går vel over, tenker du vel.
Nå skal du jo ha juleferie.

Og freden og stillheten har senket seg
Hos deg, og hos meg.
En god stillhet
Og en vond.

God jul, frøken.