kilde:
Her har jeg oversatt fra:
HVORDAN MØTE DET TAUSE BARNET-
FORSLAG TIL LÆRERE
Typiske kjennetegn for selektiv mutisme:
Disse barna snakker ikke I mange sosiale settinger, spesielt på skolen, selv om de kan bruke normal stemme hjemme. De kan være tilbaketrukne og eksepsjonelt skye på skolen og snakker generelt ikek til lærere eller medelever. Selektivt mutiske barn vil eller vil ikke delta aktivt i nonverbale klasseromsaktiviteter, og kan virke anspente eller nervøse I ulike situasjoner. De er ofte aksepterte og vel likt av sine venner, som kan snakke for dem. Selektivt mutiske barn er mest vanlig i de første par år av skolen, sjeldnere etter det.
Tilnærminger til behandling:
Det er flere grunner til at barn ikke snakker, og det er derfor viktig å bestemme, hvis mulig, de spesifikke faktorer for hvert barn. Konsultasjoner med kommunikasjons eksperter og andre som kjenner barnet godt (For eksempel leger, lærere, skolestøtte personelle eller andre) er viktige kilder til informasjon for å skille mellom ekstrem sjenerthet, kognitive vansker, språkproblemer, emosjonelt stress, og så videre. Grunnene for mangel på snakking vil bestemme hvordan man skal intervenere. Det er viktig å intervenere med selektivt mutiske barn for i det minste to grunner: Å ikke gjøre det kan ha langvarige negativ effekt senere I barndommen, ungdommen og voksen alder. Skikkelig intervensjon er vanligvis suksesfull og resulterer i bedre sosiale og faglig fungering hos barnet.
Behandlings tilnærminger som er definert i dette dokumentet er psykologiske i sin natur, og antar at basisen for mutismen er anspenthet. Andre tilnærminger kan foreslå medisiner eller tale terapi. (for alvorlige uttale og stamme problemer.)
Psykologisk intervensjon viser at disse barna ikke er så stae eller non-compliant(?) men har en anspenthet forstyrrelse eller frykt, heller enn opposisjonell forstyrrelse.
Disse barna vet at de er redde, men kan vanligvis ikke forklare hvorfor.
Selektivt mutiske barn varierer veldig I personlighet, temperament, faglig kapasitet, og kommunikasjons stil. Derfor må behandlings tilnærminger variere. Endringer vil sannsynligvis opptre sakte, å være klar over dette kan redusere den voksnes frustrasjon og utålmodighet med barnet.
Generelle råd:
De fleste selektivt mutiske barn ønsker å snakke, men anspentheten deres hindrer dem. Det er viktig å gå fram sakte og gradvis hvis man skal oppnå fremgang.
Jeg foreslår å ta barnet tilside I et trygt, privat og komfortabelt miljø og gjøre det følgende:
1: Forklare at du forstår at å snakke på skolen kan væren en skremmende ting for noen barn. Forsøk å kommunisere med din empati om hvordan det er å være redd.
2: Spør barnet hvis hun ønsker å ha mulighet til å snakke på skolen I framtiden.
3. Når barnet indikerer at det gjør det, tilby at du ønsker å hjelpe henne å nå dette målet, at du vet at det vil ta litt tid, og at det kan være en vanskelig ting å gjøre. At du vil gå fram sakte og gradvis, og at du ikke vil presse ham/henne til å snakke før han/hun er rede for det. Og du vil heller ikke tillate noen andre å gjøre det, og at du er trygg på at barnet gradvis vil nå sitt mål.
4: Forsøk å avgjøre hvilke settinger eller situasjoner som er de vanskeligste for barnet, og hvilke som er de enkleste. Det vil være hjelpsomt i forsøket på å snakke.
For eksempel kan barnet være mindre anspent når det sitter I en spesiell stol (f.eks sacco-sekk) og det blir spilt musikk. Eller hvis en spesiell voksen er tilstede.
Det vanskeligste kan være et bråkete klasserom sammen med alle de andre elevene. Dette ”anspenthets hierarkiet” varierer veldig, og du bør aldri anta at en situasjon er mer eller mindre anspent-skapende eller vanskelig. Hvis barnet har beskrevet situasjoner til en foreldre eler søsken, kan du få denne informasjonen. Dette er vanskelig å gjøre for yngre barn.
Du behøver å etablere et “trygt” miljø for barnet: Dine uttrykk for varme, støtte og oppmuntring vil komme langt ved å skaffe dette til veie. Når barnet stoler på deg, kan du begynne prosessen med å oppmuntre til å snakke på skolen.
Arbeid fra det identifiserte ”anspenthets-hierarkiet”, og begynn med de situasjonene som er minst fryktet av barnet. Veldig sakte, når det snakker i disse situasjonene, begynn å forvente det i settinger som er mer anspent-skapende.
For eksempel kan du bestemme hvilke settinger barnet vil snakke I (For eksempel til læreren alene i gangen med ingen andre barn tilstede.) Så kan du gradvis
Øke dine forventninger at barnet skal snakke I lignende “trygge” situasjoner, for eksempel i gangen ved klasseromdøra, i stedet for 20 meter unna.
Spesielle teknikker:
Oppmuntre til nonverbale aktiviteter sammen med voksne: Skaff til veie muligheter for å snakke men ikke press det. (puslespill, tavleleker, etc.) Involver barnet i alle vanlige gruppe aktiviteter. Støtt alle forsøk på verbal deltakelse, men i begynnelsen aksepterer du ikke verbal kommunikasjon (peking, nikking, skrevne notater, mimikk)
Gradvis kan du øke forventingene til verbal kommunikasjon, (ja eller nei svar, hvisking, etc) Over tid kan du begynne å ignorere de ikke verbale interaksjonene, og svar bare positivt på verbal tale. Det å ignorere ikke-verbale signaler bør bare skje når barnet har snakket til deg flere ganger over en periode på minst en uke. Dette for å forsikre deg om at barnet føler seg trygg på å snakke til deg, selv i situasjoner som er begrensede.
Gradvis toner du ned din respons på ikke verbale tegn. Ikke stopp helt eller plutselig, men være selektiv over de anledninger du vil svare.
Fortsett å tillate barnet å svare verbalt til deg I trygge settinger (som ute I gangen). Tillat barnet å snakke til deg eller andre fra bak en dør. Ikke insister på øyenkontakt.
Vær varsom med hvordan du roser barnet for å snakke: Du ønsker ikke å øke barnets anspenthet ved å gjøre stort nummer av det når han snakker. Ros ham privat men inderlig.
Det du ønsker å vise er at å snakke er normalt og forventet, du ønsker ikke å vil ikke gi mye ros offentlig til andre barn som snakker, så gjør heller ikke det med selektivt mutiske barn!
Barnet kan være mer villig til å synge enn å snakke. (f eks sanger sammen med resten av klassen, gruppesanger med bevegelser, etc.)
Ikke straff eller bestikk barnet for å få det til å snakke. Dette vil vanligvis øke anspenthets nivået, underminere følelsen av trygghet, og øke motstanden mot å snakke ved fravær av bestikkelser.
Belønninger virker sjelden for å få et ikke snakkende barn til å snakke. Barnet snakker allerede i noen settinger, og belønninger kan brukes til å øke antall ord.
I settinger hvor barnet virker avslappet bør det oppmuntres til å snakke gjennom oppgaver som å lese eller forteller historier. Overvei å bruke eldre elever som par sammen med det selektivt mutiske barnet som en ”lese-kamerat.”
Overvei broken av hånd dukker, spesielt hvis barnet kan være ute av syne for andre. På den måten er det dukken som snakker og ikke barnet.
Forming av vokal respons:
Aksepter suksessfulle tilnærmelser til den ønskede respons. ”Form” atferden du ønsker ved gradvis å øke tilskaffelsene. For eksempel ved læreren alene:
1: Barnet former ordet “bok” med munnen.
2: Barnet hvisker ordet “bok”.
3: Barnet hvisker ”Jeg trenger en stave-bok.”
3: Barnet sier hele setningen.
Deretter I klasserommet sammen med andre: Samme sekvens som over.
Når barnet har demonstrert noe villighet til å snakke I klasserommet, utvid gradvis de settingene der snakking foregår. (For eksempel i gangen, i gymnastikksalen, lunsjrommet, i skolegården.)
Dette innebærer å skaffe til veie ”vinduer av muligheter” for å snakke. Overvei å sende barnet ærend inn på skolen (for eksempel på kontoret) hvor det er mulighet for å snakke.
Avspilling på bånd:
Overvei å tillate barnet å ta opp seg selv på video eller kassett hjemme. (For eksempel ved å lese høyt eller snakke med familiemedlemmer) Hør på båndet og gi respons med ros og kommentarer.
Ikke spill båndet for resten av klassen uten at du har barnets og foreldrenes tillatelse til å gjøre det. Noen ganger kan det å spille et bånd være en effektiv måte å la de barna i klassen vite at det selektivt mutiske barnet kan snakke, at det er ”oppvakt og normalt”, etc.
Barnet kan være villig til å lage opptak på skolen, for eksempel i et privat rom. La ham/henne gjøre dette alene først, og gradvis få barnets tillatelse til å la læreren eller en voksen det stoler på komme nærmere når opptaket starter. (For eksempel ved å vente utenfor rommet, så ha døren åpent, så være i samme rommet, så sitte ved siden av barnet.)
Å planlegge for neste år:
Det er viktig at det blir en link til neste års lærer. Han eller hun bør bringes om bord så fort som mluig, og ideelt burde han være fleksibel og ikke se barnet atferd som opposisjonelle eller personlig ” Barnet burde ha muligheten for å bli kjent med neste års lærer og klasserom før skolen starter opp på høsten. Dette kan oppnås ved å la barnet og foreldrene besøke klasserommet på sensommeren. Læreren burde møte barnet utenfor bygningen, kanskje på lekeplassen utenfor.
Støtte hjemme:
Mens de fleste selektivt mutiske barn snakker hjemme, bør foreldrene være forsiktige med å ikke øke barnets anspenthet ved å spørre: ”Snakket du på skolen i dag?” Ikke gjør et stort poeng av det. Når barnet forteller at det snakket på skolen, bør foreldre svare på dette med tilfredshet og forsikringer om å stole på barnets mulighet til å gjøre dette. Behandle dette som en forventet og normal ting. Igjen: Unngå straff eller belønning som teknikker for å snakke på skolen.
Noen barn vil snakke lett I nærvær av foreldre og søsken, men ikke når det er fremmede tilstede i hjemmet. Derfor kan foreldre hjelpe med å ha kjente gjester hjemme for å hjelpe barnet å snakke med andre i ikke truende settinger.
En av disse gjestene kunne være barnets lærer. I tillegg- overvei å la barnets foreldre være med på skolen/i klasserommet, for eksempel som en frivillig i noen uker, for gradvis å øke tiden som blir brukt i rommet.
Generelle teknikker for å redusere anspenthet:
i. Undervis dyp pusting, muskel avslapning, strekking, mentale bilder, problem løsnings teknikker, hvordan klare press fra kamerater, positivt selvsnakking.
ii. Skaff til veie forsikringer og oppmuntringer.
iii. Søk kreative løsninger som musikk, kunst eller idrett.
iv. Øk elevens nivå av fysisk aktivitet.
v. Være en aktiv og forståelsesfull lytter.
vi. Ikke dvel ved feil.
vii. Unngå (derogatory?) merkelapper.
viii. Oppmuntre til social interaksjon.
ix. Tilkjennegi anspentheten og omgås den, heller enn å benekte den
x. Unngå negativt selv-snakking (jeg kjenner ikke til dette. Jeg tror hjernen min blir tom. Jeg kommer ikke til å klare det. Etc)
xi. Tilkjennegi på forhånd problemet med å føle seg anspent , så eleven ikke blir overgitt eller skremt når det skjer. Skaff til veie øvelses muligheter.
xii. Øv på å avbryte negative tanker og plasser inne positive tanker
xiii. Undervis eleven I selv instruksjon (å snakke seg gjennom en oppgave)
Viktig:
I de fleste tilfeller vil bruk av teknikkene overfor lose problemet hos selektivt mutiske barns unngåelse av snakking. Hvis problemet vedvarer, kan det være noe som trenger annen behandling og en må konsultere det..
Det er også viktig å undersøke muligheten av talefeil. Dette kan bli testet av en logoped, etc
Contributed by Dr. Ian Brown
Kilde: