Selektiv mutisme

Hva er selektiv mutisme

Selektiv mutisme er en diagnose som karakteriseres av en vedvarende manglende snakking I en eller flere sosiale situasjoner, inkludert skole, til tross for evne til � utrykke spr�k og til � snakke. Dette ble f�rst beskrevet i 1934, og det har v�rt mange case rapporter og sm� case serier publisert i psykiatrisk litteratur siden det. Forut for initiativet til et research program ledet av Dr. Bruce Black i 1990, har ikke problemet blitt systematisk studert. Barn som har denne diagnosen nekter eller er veldig uvillige til � snakke p� skolen eller til fremmede.
Alvorlighetsgraden av diagnosen varierer, fra barn som aldri har blitt h�rt snakke p� skolen, til de som snakker p� skolen men gj�r det motvillig. Termen �uvillighet til � snakke� har ogs� blitt brukt for � beskrive denne tilstanden. Alle barn som er p�virket av denne tilstanden snakker normalt med individer de er kjente og komfortable med, som venner eller familiemedlemmer. Noen barn snakker med fritt med venner enn med voksne. Selv om symptomene kan v�re tilstede fra barnehagen, blir den mest tydelig n�r barnet starter p� skolen. Det er ikke uvanlig med uvillighet til � snakke etter skolestart. Mer sjelden er vedvarende form av denne tilstanden.

Hva skyldes selektiv mutisme?

I dag kan vi ikke si for sikkert hva selektiv mutisme skyldes. Det kan v�re ulike �rsaker for ulike individer. V�re unders�kelser indikerer at de fleste barna med denne tilstanden er veldig sjenerte og anspente n�r de snakker med ukjente mennesker, eller I situasjoner der de f�ler de er sentrum for oppmerksomhet eller blir observert eller evaluert. Etter hvert som de blir mer komfortable med og vant til en spesiell sosial situasjon, er de mer villige til � snakke.
Det ser ut til at det er ekstrem sjenerthet eller selvbevissthet som er den sentrale �rsak til denne tilstanden. Faktisk er det mest sannsynlig i de fleste saker at selektiv mutisme er ekstrem sjenerthet eller en tidlig barne form for �redsel for � snakke I offentlighet.
Mange av disse barna vi har studert har foreldre eller s�sken som har lidt av selektiv mutisme eller ekstrem sjenerthet. Denne observasjonen, sammen med det vi vet om arvelig basis for ekstrem sjenerthet, leder til at en s�rbarhet eller tendens til � utvikle denne tilstanden blir overf�rt via gener, p� samme mate som en kan ha s�rbarhet for � utvikle diabetes eller hjertefeil.
Det er ingen viktige bevis for � st�tte en annen �rsak. For eksempel forklarte man tidligere fysisk eller seksuell mishandling, neglisering, andre typer av psykologiske trauma, eller dysfunksjonelle familie relasjoner kunne �rsake selektiv mutisme. V�re unders�kelser har ikke funnet bevis p� dette, og vi tror ikke at det er �rsaker til � mistenke eller se etter bevis for mishandling uten at det er andre �rsaker til � tro at dette har skjedd.
Foreldre eller l�rere uttrykker noenganger meninger om at: �Dette barnet m� bare v�re sta! Han kan snakke hvis han �nsker det.� Etter v�r erfaring er dette ikke en adekvat forklaring.
Faktisk er de fleste barn med selektiv mutisme ikke mer sta eller opposisjonelle eller andre barn.
I noen saker ser det imidlertid ut til at barnet og de rundt det ser ut til � v�re s� vant til at barnet ikke snakker, at det blir vanskelig for barnet � �bryte stillheten.� Som noen barn har fortalt: �Jeg kan ikke snakke n�. DA vil alle se p� meg og si: �han snakket! Han snakket!�� Selvf�lgelig er redselen for � snakke ikke det samme som bevisst stahet.

Hvordan og n�r b�r barn med selektiv mutisme behandles?

Mange barn ser ut til � komme seg med tiden uten spesiell behandling. Jo yngre barnet er og jo tidligere han ikke har snakket p� skolen, jo mer sannsynlig er det at han vil starte � snakke uten behandling. Allikevel vil noen barn fortsette � v�re tydelig sjenerte selv etter at de begynte � snakke p� skolen. Selv om individuell psykoterapi, leketerapi, psykoanalyse, og familieterapi har blitt hyppig brukt for barn med selektiv mutisme, er det ikke bevis p� at dette er noen viktig hjelp . V�r erfaring tilsier at denne behandlingen ikke hjelper I de fleste tilfeller, og noen ganger kan den v�re skadelig.
Behandling med visse typer medikasjon har vist seg � v�re sikker � god hjelp for noen barn. En spesiell form for terapi som kalles kognitiv atferdsteori hjelper ofte, brukt av en erfaren terapeut med erfaring i bruk av denne metoden. Denne terapeuten arbeider med barnet og l�reren eller foreldrene for � utvikle en plan for � assistere barnet i � veldig sakte �ke hans/hennes snakking, med hyppig st�tte og oppmuntring, og ved � arbeide i et tempo som barnet er komfortabelt med.
Prosessen med � bestemme seg for � behandle et barn med selektiv mutisme er vanskelig.
Flere faktorer m� overveies, som: Hvor alvorlig er den selektive mutisme, og hvordan virker den inn p� barnets faglige og sosiale utvikling? Virker det som barnet blir bedre uten behandling? Hva er riskene og sideeffektene ved behandling Har familien tilgang til en erfaren kognitiv atferds terapeut eller en barnelege med ekspertise p� behandling av barn? Hvordan f�ler foreldre og barn for behandling, inkludert medisiner?
For barn som har v�rt p� skolen mindre enn 3-4 m�neder, pleier vi vanligvis ikke � anbefale behandling, s� sant de ikke har andre tydelige problemer i tillegg. I disse tilfellene er det best � vente og se. Imidlertid kan vi noen ganger hjelpe foreldre og skole med � skaffe til veie anbefalinger i hvordan de best kan handskes med barnets uvilje mot � snakke.
For barn som har v�rt I skolen mer enn 3-4 m�neder, anbefaler vi forsook med kognitiv atferdsterapi med en erfaren terapeut. For mer alvorlige saker, anbefaler vi ogs� medisin.
Hvordan kan foreldre, l�rere og skole r�dgivere hjelpe barnet?
Det er viktig � forst� at barn med selektiv mutisme er genuint redd for eller ukomfortabel med � snakke p� skolen. Han eller henne er ikke bare stae. Forsiktige og vedvarende oppmuntring, st�tte og forsikringer vil mest sannsynlig v�re til hjelp.
Enhver utvikling I verbal eller non verbal kommunikasjon burde verdsettes og oppmuntres, selv om det bare er utvikling fra total stillhet til knapt h�rbar hvisken.
P� grunn av at mange barn med selektiv mutisme er ukomfortable med � v�re i sentrum av oppmerksomhet, er det noen ganger best � gi oppmuntringen privat, heller enn � gj�re det foran klassen eller en annen l�rer.
Kamper mellom barn og voksne, spesielt i forhold til snakking, b�r unng�s s� mye som mulig. Fors�k p� � presse, kreve eller tvinge barnet til � snakke, til � lure det til � snakke, eller til � straffe eller skjemme det ut for ikke � snakke, virker ikke.
Til slutt, hvis det ikke er andre spesielle indikasjoner, anbefaler vi at barnet forblir I vanlige klasser, heller enn i spesialklasser. Dette vil kreve fleksibilitet fra l�rer og skole administratorer. Vi tror at villighet til � finne m�ter � hjelpe barnet � kommunisere p� i vanlige klasserom er i barnets beste interesse.

Hosted by www.Geocities.ws