Historien bak vår moderne katt!

Katten har en lang, lang forhistorie sammen med mennesket, og gjennom denne tiden har vår oppfatning av katten beveger seg fra den ene ytterlighet til den andre. I det gamle Egypt ble den betraktet som et hellig dyr som måtte æres og tilbes, mens den i middelalderens Europa ble gjort til gjenstand for den ytterste avsky, da man mente den hadde en spesiell tilknytning til hekser og sågar til djevelen selv. I våre dager er katten en umålelig populær kjæledegge over hele verden, men den kan fremdeles vekke ekstreme følelser i retning av både kjærlighet og hat. Få mennesker er likegyldige overfor en katt.

I ordbøkene defineres "domestisering" som "å temme eller bringe under kontroll", men de fleste katter ville nok protestere heftig om noen påsto at de skulle være avhengig av mennesket for å overleve. De ser på seg selv som "frikarer under Guds himmel", og selv om de godtar at vi gir dem mat og husly, bevarer de sin uavhengighet. I de fleste tilfeller praktiserer de stadig sine fantastiske egenskaper som jegere når de får anledning til det. Der er sant at mennesket har manipulert katten til en viss grad og har avlet på egenskaper som toleranse, hengivenhet og tamhet. Men bare det faktum at så mange katter har ubegrenset adgang til å være ute, gjør det umulig å ha full kontroll over avlen, og katten har i stor grad klart å unnslippe selektiv avl. Vi finner meget liten variasjon i størrelse og kroppsbygning, og selv om persen kan variere mye når det gjelder farge og lengde, finner vi ikke de ekstreme raseforskjellene som hundeverdenen byr på.

Vi vet ikke akkurat hvor, når eller i det hele tatt hvordan prosessen med å gjøre katten til husdyr begynte, men tidlige opptegnelser av en forbindelse mellom menneske og katt i det gamle Egypt daterer seg til rundt år 2600 f.Kr. Selv om det er funnet levninger etter katter også andre steder, ser det ikke ut til å eksistere noe bevis for domestisering utenfor Egypt før denne tiden. Tidlige avbildninger av katter kan finnes på egyptiske veggmalerier i graver fra så langt tilbake som 2000 år f.Kr., der kunstnerens modell ser ut til å ha vært jungelkatten (Felis chaus). Det berømte maleriet av en katt i et papyruskratt, fra Nebamuns grav, skriver seg fra det 18. dynastiet, og det er alminnelig enighet om at det kan ha vært en villkatt. De tidligste referanser til katten i tydelig hjemlige omgivelser kan finnes på malerier i Mays grav, som dateres tilbake til ca. 1450 f.Kr., der vi ser en katt som er bundet til et stolben. Senere kunstverk, som veggmalerier fra gravene i Deir el Medina fra ca. 1275 f.Kr., viser katten sammen med familien.

Alt dette bevismaterialet fra veggmalerier ser ut til å utpeke begynnelsen av det 18. dynastiet som den tiden da katten ble domestisert. Men en slik konklusjon fører til debatt blant forskere, da dette var nettopp den tiden da katten ble etablert som et religiøst symbol i det gamle Egypt. Mange hevder at forbindelsen mellom katt og menneske måtte ha eksistert i lange tider for at katten akkurat på dette tidspunktet skulle oppnå status som hellig.

Det eksisterer også mange mysterier og livlig debatt rundt spørsmålet om det direkte opphavet til vår moderne katt. Den mest sannsynlige kandidat blant de 26 artene av små villkatter rundt i verden er trolig den afrikanske villkatten, eller Libya-katten, som den også kalles. En tid trodde man at denne tilhørte en annen art enn den europeiske villkatten, men til tross for deres ulike utseende mener man nå isteden at de er ekstreme varianter av en og samme art. Den afrikanske villkatten fra sydlige breddegrader er et relativt spedlaemmet dyr med lite hode og store ører, mens den europeiske villkatten fra nordlige breddegrader har en tyngre kroppsbygning med korte, kraftige ben og korte ører. Begge kattetyper har tabbystripet pels, men mønsteret er sterkere markert hos den nordlige varianten. Den afrikanske typen har et mer flekket utseende.

Bevis for en forbindelse mellom den moderne tamkatten og den afrikanske villkatten har fremkommet ved studier bade av anatomi og likheter i pelsfarger og -mønstre. Der er også påvist at tamkatteen og de relevante underarter av villkatten har felles kromosomer med 19 par i alt. De har også temmelig lik størrelse på hjernen ved måling av skallens kranieomfang. Det er et velkjent faktum at domestisering av alle slags dyr resulterer i forminsking av skjelettet, og anerkjente forskikgsresultater fra Hemmer i Vest-Tyskland viser at også hjernens størrelse blir mindre under domestiseringsprosessen. Det direkte opphav til enhver art vil også ha mindre hjerne enn de andre medlemmene av ville arter. Når det gjelder katten, er det den sydlige rasen som ved sammenlikning viser seg å ha en noe mindre størrelse på kraniet.

Sammenlikninger som har vært gjort mellom tamkatten og den afrikanske villkatten har også vært fremlagt som bevis for at det er den afrikanske villkatten og ikke dens europeiske fetter som er det virkelige opphav til vår venn foran peisilden. Forskning på den europeiske villkatten i Skottland har vist at disse kattene er praktisk talt umulige å domestisere: til tross for intens tidlig kontakt med villkattunger fant naturforskeren Frances Pitt at det beste hun kunne oppnå, var enslags ikke-angreps-avtale. Trass i store anstrengelser oppnådde hun ikke å gjøre noe fremskritt i forsøkene på å få et godt forhold til dem. Da hun oppnådde vellykede parringer mellom en spesiell villkatt og hennes egne tamkatter, beskrev hun avkommet som "nervøse og med et merkelig temperament". Hun medga at de ikke var til å stole på så snart de hadde nådd halvvoksen alder.

I motsetning til dette er den afrikanske villkatten kjent for å ha sterkere tilknytning til mennesker, og i de sydlige deler av Sudan lever den i umiddelbar nærhet av den lokale Azande-stammen. Det har ikke vært gjort forsøk på å domestisere katten i dette område, men bare det faktum at katten velger å leve nær menneskelige samfunn, står i skarp kontrast til den fluktbetonte og usosiale atferden vi ser hos den europeiske fetteren.

Skjønt alt tyder på at den afrikanske villkatten er opphavet til tamkatten, har nylig utført forskning trukket inn spørmålet om ikke jungelkatten også kan være involvert i saken. De gamle egypterne lager ganske visst mumier både av jungelkatter og afrikanske villkatter, og de som holder på at jungelkatten har bidratt til domestiserigsprosessen, hevder at parring mellom jungelkatt og tamkatt resulterer i avkom som er mer mennesvennlig - noe som kan ha vært betydningsfullt i de tidlige stadier av domestiseringen.

Det er fremdeles for mange ubesvarte spørsmål til at man kan trekke noen bestemt konklusjon. Det som er sikkert, er at akkurat når og hvordan katten ble domestisert fremdeles er et mysterium!

Der er blitt fremkastet en idé om at forbindelsen mellom menneske og katt oppsto fordi de store kornlagrene i det gamle Egypt trengte beskyttelse mot gnagere. Til gjengjeld for sin tolerante atferd vis-à-vis mennesket fikk katten store mengder med naturlige byttedyr i form av rottter og mus. På denne måten oppsto et forhold basert på felles interesser. Afrikanske villkatter som godtok mennesker til en viss grad har helt sikkert jaktet på rotter og fugler i og rundt bosetningene. De mest tillitsfulle individene fant sannsynligvis også mat i kjøkkenavfallet bak bygårdene. På denne måten vokste byens kattebestand stadig, godt hjulpet av bybeboernes matrester på søpledyngene, akkurat slik som de forvillede kattene i byene lever den dag i dag.

Hvordan, hvorfor og når katten fant veien inn i de tidlige egyptiske samfunn er uvisst, men det er et faktum at den gjorde det, og vi vet også at den i mer enn 1300 år ble betraktet av folket som en nasjonal guddom. Fruktbarhets- og kattegudinnen Bastet var opphavet til denne dyrkelsen, og Bastets tempel ved Bubastis i Nildeltaet var midtpunktet for kattetilbedelsen. Gudinnens årlige fest trakk hundretusener av troende til Bubastis, de kom i store flokker fra alle kanter av Egypt.

Bastet ble opprinnelig avbildet som en løvinne. Man tror at den første opptreden av tamkatten faller sammen med den tiden da Bastet begynte å bli avbildet i form av bronsestatuer av en katt, eller som en kvinne med kattehode. Disse statuene var utstyrt med et sistrum, enslags bråkete tempelrangle, som ellers ble benyttet under Isis-dyrkelsen og som ble brukt til å gjengi rytmen i kjærlighetsakten. Videre hadde Bastetfigurene et skjold og en kurv. Ved føttene hennes lekte fire kattunger, og inni ranglen var det fire små staver som laget den skarpe lyden, begge deler med referanse til det faktum at hunkatten som regel får fire unger i kullet. Det er sannsynlig at katter ble holdt i templene i det gamle Egypt som inkarnasjoner av fruktbarhetsgudinnen, og enkelte tror at den første tamkatten ikke stammet fra de freidige bykattene på søplehaugene, men snarere fra avkom etter tempelkattene. Den ærefrykten man hadde for katter var ikke begrenset bare til dem som bodde i tamplene: Huskatter hadde krav på nøyaktig samme grad av respekt, og når de døde, ble kroppene brakt til Bubatis, der de ble balsamert og begravet i hellige haller, mens eierne anla sorg og barberte vekk øyenbrynene for å vise sin sorg.

Forseggjorte lintøystrimler til kattemumier synes å ha vært anvendt kun til katter som hadde hatt rike og berømte eiere, men det er funnet kister for katter fra alle lag av det egypiske samfunn. Vi kunne uten tvil ha lært mye om kattens historie ved å studere disse mumiene, men dessverre - da en skipslast på 19 1/2 tonn med kattemumier ble losset i Liverpool i 1889, overså man fullstendig at de kunne være av historisk interesse, og de ble malt opp og solgt som kunstgjødning til ca. 4 pund pr. tonn! Fra hele denne skipslasten er det kun bevart en eneste liten katteskalle, som nå befinner seg på British Museum.

Som en følge av reisevirksomhet både blant handelsmenn og militære avdelinger ble tamkatten langsomt spredd fra Egypt og ut i verden. Slik kom den også til Europa. På denne tiden hadde katten fremdeles guddommelig status, og den ble forsatt avbildet med et sistrum. Dette er trolig opprinnelsen til at katter for noen hundre år siden og oppover ofte ble avbildet som felespillere - sistrumet var ukjent for europeerne og ble erstattet av en fiolin. Kanskje det er dette den kjente gamle engelske barnesangen "Hey, fiddle diddle" henspiller på.

Forbindelsen mellom katten og fruktbarhetsgudinnen var fremdeles åpenbar da katten kom til de britiske kyster omkring tiden rundt den romerske invasjonen(år 43 e.Kr. og ca. 400 år framover), og dens status som guddom gikk tapt først da kristendommen ble anerkjent som religion. Selv om katten ikke lenger krevde guddommelig respekt, trodde man i middelalderen at den hadde visse magiske egenskaper, og mange historier og fokeeventyr fra denne perioden handler om katter som brakte sine eiere lykke. Denne troen var dessverre også årsak til den praksisen som overlevde helt opp til slutten av 1800-tallet: man muret katter inne i veggene på hus for å beskytte beboerne mot onde makter.

Trass i disse positive oppfatningene av kattens magiske egenskaper fantes det også en dyster side ved saken: man assosierte katten med djevler og hekser. I den senere del av middelalderen var det er periode da det ble utført de forferdeligste grusomheter mot katter. Tusenvis av dem ble brent ihjel. Katten ble et symbol på djevelen selv, og ved å brenne dyrene levende trodde man at djevelen ble påført tilsvarende lidelser. Refleksene i katteøyene, som de gamle egyptere mente hadde noe av solen i seg og var et symbol på guddommelighet, ble nå et symbol på djevelsk makt. Da bølgen av hysterisk heksejakt gikk over Europa, ble "heksenes" katter ofre for samme forfølgelse som eieren.

En av grunnene til denne misforståelsen kom fra iakttakelser av kattene når de parret seg: hunnkatten skriker og freser mot hankatten idet han trekker seg ut. Øyenvitner trodde at hankattens sæd måtte brenne hunkatten, og de mente at dette måtte ha sammenheng med Satans ild. Det de i virkeligheten så, var virkningene av en biologisk mekanisme som skal sette i gang eggløsning hos hunkatten. Men dette ble ikke allmenn kunnskap før mye, mye senere. Uheldigvis for katten var man i den tiden så trangsynt og snerpet at dens seksuelle atferd, med flere gjentatte parringer og med forskjellige hankatter, var enda et tegn på ugudelighet, og dette økte det hysteriet som allerede eksisterte.

Til slutt ble katten sett på som kilden til alt ondt. Den ble regnet som heksenes beste venn, og enhver vanlig kvinne som hadde katter, ble mistenkt for å bruke dem til å utføre onde gjerninger. Bare det at en kvinne hadde en kattunge kunne være nok til å dømme henne som heks, og om hun i det hele tatt hadde vist vennlighet mot en katt, ville det øyeblikkelig svekke hennes sak i retten. Etter hvert som katten fikk dårligere og dårligere omdømme, ble tortur og forfølgelse av den, en del av hverdagen. Helt opp til det 18. århundre var ondskapsfull terging og mishandling av katter meger utbredt.

Gradvis gjennom 1750-årene og framover begynte synspunktene på katten å forandre seg, og den fikk en mer respertabel posisjon. Men misforståelser pga. manglende kunnskap hersket forsatt i lange tider. Som et resultat av dette oppsto det en stor bestand av forvillede katter ved siden av huskattene. De helt spesielle tingene som karakteriserer kattens atferd og som gjør den til et elsket kjæledyr i dag, ble tolket som tegn på upålitelighet og falskhet. Det skulle likevel ta mange år før heksetroen i forbindelse med katten forsvant helt. Kattens uavhengige natur sammen med dens av og til fjerne vesen gjorde at folk ikke ønsket en forbipasserende katt velkommen inn i huset. Siden folk ikke var i stand til helt ut å forstå og kontrollere katten på samme måte som en hund, holdt de trygg avstand til den: selv om katten ikke lenger ble forfulgt, levde den mer ved siden av menneskene enn sammen med dem.

Det var ikke før i 1871, da den første britiske katteutstillingen ble arrangert, at den offenlige meningen endelig snudde og katten ble anerkjent som et høyt skattet kjæledyr. Siden den tid har popularieten stadig økt, og i dag er katten trolig den tallrikeste arten av kjæledyr i de vestlige land. Vi ser nå på den som et dyr som heller bør beundres enn foraktes, og selv om vi ikke akkurat tilber den som en guddom, betrakter vi den med respekt for den skjønnhet og eleganse, myke kroppsbeherskelse og vennlige, men selvstendige vesen.