Hva kan påvirke atferden?

ERNÆRING

Blant veterinærer ble katten i mange år betraktet som en mindre utgave av hunden. Det er først nokså nylig at kattemedisin er blitt en egen og anerkjent disiplin. Vi har nå tilgang på en mengde informasjon om emnet, og vi innser at katten virkelig er en fascinerende og helt enestående dyreart.

Et av de områdene hvor forskjellen mellom katt og hund ses tydeligst, er ernæringen. Dyrematfabrikantene fremstiller utallige typer av ferdigfôr spesielt for katter, i tillegg til det som lages for hunder. Dette er ikke bare påfunn av markedskreftene, men et resultat av de to ulike dyreslagenes meget forskjellige næringsbehov. Likevel er det overraskende mange katteeiere som fôrer kattene sine med hundemat, fordi hundemat er billigere. Enten vet de ikke bedre, eller så bryr de seg ikke om at feilernæring kan være skadelig for katten. Både hunder og katter er kjøttetere, men katten mangler noen av de enzymene som hunden har i sin fordøyelseskanal. Kattekroppen er derfor ute av stand til å omdanne og nyttiggjøre seg visse næringsstoffer i maten . Eksempler på dette er vitamin A og et stoff som kalles taurin. Begge mangler i vegetabilske næringsemner (fra planterike). Det er derfor viktig at i det minste en del av kattens diett består av animalske næringsemner (fra dyreriket). Gjennomført vegetarkost passer ikke for en katt, og ferdiglaget hundemat som ikke har tilstrekkelig innhold av næringsstoffer tilpasset katt, er like unyttig.

I ekstreme tilfeller, når katter har levd på feil diett en viss tid, kan helsen lide under det. Det best kjente eksempelet på dette er antakelig den virkningen lang tids mangel på taurin har på øynene. Taurin er nødvendig for å holde retina (øyets netthinne) i orden. Uten taurin vil retina degenereres. En katt som fôres kun på kost som mangler taurin, vil etter hvert miste synet fullstendig, men det kan gå en viss tid før eieren oppdager at det er noe galt, siden innekatter tilpasser seg en slik lidelse ganske bra og dermed skjuler problemet. Av og til vil det første eieren oppdager, være at katten "oppfører seg så rart", og dette blir diagnostisert som et atferdsproblem.

MILJØMESSIGE PÅVIRKNINGER

Det er neppe noen tvil om at vår menneskelige livsstil har forandret seg ganske dramatisk i de senere årene. Til tross for en nedgangsperiode nylig, noen vil kanskje til og med kalle det en depresjonsperiode, lever vi i den veslige verden likevel i et overflodssamfunn. Denne velstansøkningen har gjort at vi har fjernet oss dramatisk fra det stille, landlige jorbruksmiljøet og i stedet beveget oss mot det ambisiøse, bymessige forretningslivet. Befolkningen øker raskt i antall, og verden blir et stadig mer upersonlig og ensomt sted å være, etter manges oppfatning.

Sammen med forandringene i vår livsstil har vi sett en merkbar ny motivasjon for å skaffe seg kjæledyr, noe som har bedratt til en dramatisk økning i popularitet for kattens vedkommende. Vi vet fra forskningen at det er bra for helsen å ha kjæledyr, både hjertefrekvensen og blodtrykket går ned når vi har et kjæledyr å klappe. Vi ser også at dyrehold medfører visse sosiale fordeler, selv om det i de senere årene dessverre også har oppstått en tendens - spesielt når det gjelder eiere av visse hunderaser - til at dyrene blir betraktet som et slags statussymbol. Hunden er tradisjonelt blitt sett på som " menneskets beste venn", og den har oppnådd denne stillingen ved sin evne til å slutte seg til menneskets sosiale grupper. I en ideell situasjon betrakter hunden sine flokkamerater som dominante ledere og aksepterer glad og fornøyd en underordnet rolle, mens den også er forberedt på å delta i beskyttelsen av hjemmet (reviret). De fleste som bestemmer seg for å ha hund, legger stor vekt på at den kan gi dem beskyttelse, og de fleste av oss oppmuntrer beskyttelestrangen hos våre hunder, iallfall til en viss grad. I vårt stadig mer voldspregede samfunn er den en ekstra beskyttelse for oss og våre hjem.

Men i de mer velstående lag av samfunnet er hunden blitt overflødiggjort ved hjelp av en eletronisk vakt- og bjeffeanordning, og intrikate alarmsystemer blir installert for å beskytte eiendommen.

Hunden er blitt manipulert av mennesket til og så å utføre alle slags andre oppgaver, og den enorme variasjonen i størrelse, fasong og temperament viser dette.Man trener hunder til jakt, gjeting av ulike husdyr, til å oppdage narkotika og bomber, til å bli førerhunder for blinde, til hjelp for vanføre og gamle osv. Alt dette hjelper til å øke folks aksept av hunder.

Baksiden av medaljen er imidlertid at færre mennesker kan ta seg råd til å holde hund bare som kjæledyr, og de som har anledning til det, finner vanligvis ut at deres hektiske sosiale liv og avtaleboken gir liten tid til overs til å ta seg av en hund. Folk ønsker seg et kjæledyrs hengivenhet uten de krav og anstrengelser som en hund kan medføre. Katten passer mye lettere inn i mønsteret med sene kvelder på kontoret og så rett til nattklubben. Mens den stakkars gamle hunden nok vil ha vondt for å holde seg uten en luftetur, greier den uanvhengige katten seg selv, og eieren kan komme hjem uten dårlig samvittighet og nyte sin katts selskap uten å få bebreidelser. Det samme forholdet ser vi når det gjelder boformen mange steder i landet. Mange flytter fra de store, gamle familiehusene og slår seg ned i leiligheter i byene. En slik omveltning i en hunds liv er ikke lett, mens katten ikke har så store krav på plass, sover hvor som helst, og gladelig deler vår lille leilighet med oss.

Samfunnet lærer oss at det å greie seg selv er noe av det viktigste her i verden, og at det å vise følelser avslører svakhet og mangel på besluttsomhet. Men sannheten er at vi alle behøver å bruke våre omsorgsinstinkter og evne til å bry oss om noen. Siden barna våre blir stadig tidligere voksne og uavhengige, vender vi oss mer og mer til kjæledyrene våre for å få uforbeholdne bevis på kjærlighet. Spesielt for de unge og relativt velstående medlemmene av samfunnet er katten det ideelle kjæledyr fordi de har en uregelmessig livsstil. Men for katten er denne deltakelsen i det moderne liv ikke alltid like tilfresstillende.

Det kan se ut som om unge par i dyre leiligheter ønsker å lære katten å leve på en liten, begrenset plass, slik som de selv gjør. Når du går på besøk til dem, kan du funne alt som tilhører katten - seng, matskål og naturligvis toalettkasse - alt pent satt ved siden av hverandre i et hjørne av det lille kjøkkenet. Det kan nok passe bra for eierne, og være et ekstra pluss for det ultra-organiserte og effektive bilde de ønsker å danne av seg selv ovenfor omverdenen, men fra kattens synspunkt er arrangementet håpløst. Hvor mange av oss ville like å spise middag på toalettet? Og hvordan kan vi da vente at katten vår skal like å spise rett ved siden av sitt toalett? For et dyr som er kjent for sin renslighet, synes det logisk at katten vil holde spising og toalettaktiviteter atskilt på den eneste måten som er mulig for den, nemlig ved å gå et annet sted og gjøre fra seg, og dermed oppstår et problem. Men dette problemet lar seg lett løse. Det kan høres selvsagt ut når man forklarer det på denne måten. Men en vanvittig opptatt forretningsmann som kommer hjem og oppdager kattebæsj på husets uvurderlige periske teppe, bryr seg kanskje ikke om å høre på logiske forklaringer.

Moderne byliv og økende velstand resulterer ikke bare i nye ideer om hvordan en katt bør leve i hjemmet, men også ideer om hvor mye kontakt en katt bør få ha med verden utenfor. Det viser seg at en større andel av katters atferdsproblemer blir behandlet hos dem som har rasekatter enn hos dem som har en god, gammeldags huskatt. Dette kommer for enstor del av at rasekattene ofte har vært svært dyre i innkjøp, og at en eier derfor nødig vil skille seg av med en slik katt og få den omplassert - noe som dessverre ofte hender med vanlige huskatter. En annen grunn til overvekten av atferdsforstyrrelser hos innekatter er også det endrede synet på kattehold, og den økende tendensen til å holde kattene, spesielt rasekatter, som innekatter hele livet. I områder hvor trafikken innebærer en alvorlig fare mener mange eiere at de ikke kan risikere å gi de verdifulle kjæledyrene fri adgang til å gå ut. Følgen er at stadig flere katter blir holdt kun som innekatter, og tilbringer et liv som om utenverdenen ikke skulle eksistere. De blir da berøvet muligheten til å praktisere sine fantastiske jaktinstinkter ute i det fri. Imidlertid lider slett ikke alle katter som holdes innendørs av atferdsvansker på grunn av dette: de fleste av dem som blir født inn i et slikt liv og aldri erfarer gleden ved å være utendørs, tilpasser seg innelivet meget bra. Vi kan vel innvende at eieren går glipp av mye ved aldri å få se katten utfolde seg under jakt, eller se dens elegante lek og hopp etter sommerfugler og gresstrå. Men å være avskåret fra muligheten til denne naturgitte atferden ser ikke ut til å plage kattene. Den dovne og isolerte livsstilen innendørs, som er alt de vet om, er helt akseptabel for dem.

For enkelte andre katter kan imidlertid undertrykkelsen av villdyrinstinktene koste for mye, og problematferd kan oppstå når de ikke får utløp for sin nedarvede kattenatur. Katter (spesielt enkelte raser, f.eks. burmesere) er rent generelt meget intelligente, og følgelig er de krevende skapninger.