Hva er en katt?

DREPING AV BYTTE

Som jeg allerede har nevnt, er jakt et hovedpunkt i kattens atferd, og jaktens formål er absolutt å drepe. Stort sett blir små byttedyr drept ved et bitt i nakken. Dette fungerer slik at ryggvirvlene på byttedyret bringes ut av stilling, og man antar at nervereseptorer ved hjørnetennene leder til riktig posisjon for en rask og effektiv avlivning. Når det gjelder større byttedyr, blir bitt i strupen vanligvis brukt. Dette fungerer slik at luftrøret blokkeres, slik at offeret dør ved kvelning. Denne drapsmetoden ses vanligvis kun hos de store kattedyrene, siden disse pleier å jakte på de større typene av byttedyr. Den metoden som brukes til å drepe byttet på er for en stor del bestemt ut fra hva slags kattedyr og hva slags byttedyr det dreier seg om, men individuelle forkjærlighet er også en faktor. Det er også mulig at drapsteknikken kan forandres hvis byttedyret viser seg vanskelig å drepe.

For tamkatten er nakkebittet høydepunktet i jakten og den eneste øvelsen kattungen ikke har anledning til å perfeksjonere seg i gjennom lek. Praksis med byttedyr er viktig, og kattungene vil følge med moren på jaktturer for å trene opp sine ferdigheter. Uerfarne kattunger mislykkes ofte i å drepe sitt offer fordi de ikke bruker nok styrke, men konkurranse mellom kullsøsken øker graden av opphisselse, og med stadig øvelse mestrer de snart teknikken. Av og til er bittet ikke presist nok plassert: kattungen holder byttet sitt fast i feil kroppsdel, og dyret kan hive seg rundt og bite kattungen. Den første gangen en kattunge dreper et bytte er det gjerne rent tilfeldig, men først når den har hatt flaks og har drept flere ganger, vil den lære å forbinde nakkebittet med en heldig utgang på jakten.

DREPING AV KATTUNGER

(INFANTISID, KANNIBALISME)

Visse kretser innen katteverdenen hevder at hankatter alltid bør holdes atskilt fra kattemødre og deres små unger. Grunnlaget for denne oppfatningen er frykten for at hankatten kan angripe og faktisk drepe avkommet. Denne troen har eksistert i årtusener, og det fins flere forskjellige henvisninger til den i litteraturen. For over 2500 år siden besøkte den greske historikeren Herodot det gamle Egypt, på den tiden da katten ble tilbedt som en guddom. Han gjorde vesentlige observasjoner angående kattens atferd, inkludert hankattens tendens til å drepe avkommet. Han konkluderte med at det var et resultat av at hankatten led av seksuell besettelse, og at ved å drepe avkommet, prøvde den å bringe hunkatten raskt tilbake i løpetid igjen. Dette syspunktet ble langt senere brakt videre av briten Edward Topsell i hans History of Four-footed Beasts.

Det er et faktum at dreping av avkom er iakttat hos hanner tilhørende de større ville kattedyrene, inkludert løver, tigere, pumaer og ozeloter. Det er også rapportert tilfeller som inkluderer tamkatter, selv om der er sjeldne, men de tjener likefullt til å opprettholde myten om "barnemorderen". Når det gjelder løver, stemmer det at en hanløve som har overtatt et revir der det fins en løvinne med unger, uten nåde har drept dem. Man tenker seg at en slik atferd skyldes både ønsket om å redusere rivalens (den tidligere besitteren av reviret) fortsettelse av slekten, og ønsket om å bidra til sine egne arvestoffers overlevelse og utbredelse ved å sørge for at løvinnen kommer i løpetid igjen snarest mulig, slik at hun kan bli mor til hans unger. Dette kan være et eksempel på en potensiell biologisk fordel, men hva kan fordelene være (hvis det fins noen?) når en tam hankatt dreper sine egne unger, og dermed svekker videreføringen av sine egne gener?

Det ser ikke ut til å være noe svar på dette spørmålet, men ifølge den tyske etologen Paul Leyhausen er tamkattens drap av egne unger ikke et bevisst mord, men mer et resultat av en misforståelse. Noen få uker etter fødselen utvikler moren av og til en falsk løpetid, og hankatten tolker denne atferden som en invitasjon til parring. Men hunkatten er ikke mottakelig og motsetter seg rasende hankattens tilnærmelser. Hankatten, som nå er seksuelt opphisset, misforstår den lave, sammenkrøpene kroppstillingen hos kattungene. Han tar den for å være samme stilling som en hunkatt i løpetiden inntar før parring. Misforståelsen blir enda sterkere idet kattungene ikke er i stand til å flykte og ikke yter motstand. Når hankatten bestiger kattungen holder han den fast ved å bruke nakkebittet, slik han gjør under en normal parring, og kattungen reagerer ved å være helt urørlig, muligens fordi den forveksler hankattens nakkegrep med morens. Men når hankatten ikke får til en parring med kattungen fordi den er for liten, blir reaksjonen hans den samme som når han har å gjøre med en uvillig hunkatt: grepet om nakken blir hårdere og hårdere, inntil kattungen til slutt dør.

Enkelte rapporter hevder at kattungen deretter vil bli spist opp, men en slik atferd kan bli fremkalt ved en annen mekanisme. Dødt avkom blir ofte spist av foreldrene for å holde liggeplassen ren og beskytte de gjenværende ungene, og derfor har denne siste handlingen kanskje ikke noe å gjøre med det som har skjedd i forveien. Til tross for det faktum at ungedrap kan forekomme blant katter, kan dette ikke med krav på troverdighet beskrives som vanlig. Det fins tallrike rapporterte tilfeller av at hankatter har oppført seg som kjærlige fedre overfor ungene sine. Som med så mange ting er det de sjeldne tilfellene man har merket seg og gjort en sensasjon ut av, og som har gitt hankatter et hårdnakket rykte som kannibaler.