I Europa skjedde koblingen mellom vampyrer og flaggermus først da biologen Carl von Linné på 1700-tallet beskrev en av de store søramerikanske flaggermusene som Vampyrum Spectrum, som faktisk ikke er blodsugende i det hele tatt.
Naturens motstykke til folketroens blodsugende monster er den lille vampyrflaggermusen som lever i Mellom- og Sør-Amerika. Som sin overnaturlige slektning våger den seg frem i ly av mørket, der den velger sine ofre som ytterst sjelden er mennesker. Sovende kuer og høns er favorittbyttet. Med sine sylspisse fortenner biter den hull hvor huden er tynnest, og drikker deretter blodet.
Flaggermusens spytt inneholder et spesielt enzym, desmoteplase, som hindrer blodet i å størkne, slik at såret fortsetter å blø. Selve blødningen er ikke livstruende. Men flaggermusen kan overføre flere sykdommer, blant annet rabies, hundegalskap, når den biter.Nettopp det enzymet som sikrer flaggermusen et frittflytende måltid, er interessant for forskerne. Forsøk med mus har nemlig vist at det kan løse opp blodpropp.
Det finnes mer enn 900 flaggermusarter på kloden. I Norge er det minst 11.
Vampyrflaggermusene, Desmodus Rutundus, lever i flokk. De dreper ikke byttet sitt, men forsyner seg med litt blod. Vampyrflaggermusen kan drikke blod i minst to timer.
En vampyrflaggermus med en kroppslengde på bare 6-9 centimeter og en vekt på 40 gram må drikke minst 20 gram blod om dagen – eller tilsvarende minst halvparten av sin egen kroppsvekt- for å overleve.
De nærmeste konkurrentene om maten er små insekter
Flaggermusen er det eneste pattedyret som kan fly
Små flaggermus i Vest-Afrika bygger og bor gjerne i forlatte edderkoppspinn.
Det antikoagulerende middelet i vampyrflaggermusens spytt heter faktisk Draculin.
Noen flaggermus kan spise opptil 600 mygg i løpet av en times tid.
Flaggermus får kun en unge i året.
Flaggermus i kjølige klimaer går i dvale om vinteren.
