Okkultisme (fra latin occultus, skjult) er et navn brukt på et bredt spekter av teknikker og forestillingsverdener som har det til felles at de forutsetter at det finnes skjulte dimensjoner av virkelighet og usynlige krefter som styrer verden, og man kan kontakte og manipulere disse krefter og dimensjoner, og slik påvirke verden på en skjult, altså "okkult", måte.
Det mer nøytrale "okkult" kan benyttes mer globalt, mens "okkultisme" er nært knyttet til en vestlig kontekst. "Okkultisme" benyttes også best om teknikker utenfor de store religioner; kristendom, islam osv. Okkultisme kan i en vestlig kontekst benyttes som en underkategori for det bredere esoterisme. En mulig måte å skille disse to kategorier på er at en esoteriker forholder seg til de usynlige krefter analogisk, dvs at det finnes et korrespondanseforhold mellom det usynlige og det synlige, mens okkultisten forholder seg til de samme krefter mer kausalt, dvs at det finnes et direkte årsak-virkningsforhold mellom det skjulte og det synlige.
Esoterikeren er mer opptatt av å avsløre, gjennomskue, harmonere med og forutse de indre, skjulte sammenhenger i verden. Okkultisten er nærmere knyttet til magi, til kunsten å forårsake endringer kausalt ved hjelp av ulike teknikker, overnaturlige krefter, og endrede bevissthetstilstander.
"Usynlige, overnaturlige, krefter" kan være ånder, demoner, guder, engler, naturvesener, vesener fra andre dimensjoner og planeter, avdøde, eller mer upersonlige krefter. I et psykologisk forklaringsperspektiv kan alle disse anses som symboliseringer som får sin imaginære form preget av de tradisjoner og symbolsystemer som finnes i den aktuelle sammenheng. Deres primære ontologiske status forblir ukjent, i hvert fall for religionshistorikeren. Begrepet "okkult" ble brukt i Europa i økende grad i middelalderen, i takt med økende bevissthet omkring gamle disipliner fra antikken og hellenismen, som nyplatonisme, gnostisisme, og hermetisme, disipliner som pekte hen på en skjult virkelighet, men som falt utenfor de ortodokse religioner; kristendom, jødedom, og islam. Nydannelser innen også andre alternative disipliner som astrologi, magi, kabbalah, alkymi, tempelordener og broderskap førte til kategoridannelser omkring det "indre" og det "skjulte", eks det franske occulte fra ca 1120. Begrepene ble brukt lite systematisk og om hverandre. Med renessansen og utover på 1500-tallet forandret dette seg.
Det engelske occult finnes fra ca 1545, det italienske occolto fra flere renessanseforfattere. De okkulte disipliner ble forsøkt systematisert utover 1600 og 1700-tallet. Strømmer av "det okkulte" florerte nå hyppig også i litteratur, poesi, musikk og billedkunst. På 1800-tallet preget historie- og evolusjonstenkning også de okkulte disipliner. Grandiose systemer der kosmologi spiller en fremtredende rolle, ved siden av detaljerte korrespondansetabeller og oversikter over de ulike skjulte krefter, har siden vært sentralt for mange grener innen okkultismen.