Folk som ble begravd levende var med på å holde vampyrmyten i live.
Det er ikke rart at folk trodde at døde mennesker som kravlet ut av gravene sine var vampyrer. Folk visste ikke om de skulle sjekke om personen hadde puls. Det beste de kunne prestere var å holde øret mot brystet til personen og høre om hjertet slo. Dersom de ikke hørte hjertebank, ble personen deklarert død. Personen fikk ca. 24 timer til å forbedre seg eller å dø. Begravelser som ble holdt i sommervarmen var veldig korte. De ville ikke la liket ligge ute så lenge at det begynte å lukte. Mange mennesker ble levende begravd. Når folk ble levende begravd, kan man lett se hvor vampyrmytene kom fra. Skrapelyder og stemmer fra graven på mørke netter kunne ha vært lyder fra mennesker som prøvde å komme seg ut. Mange ble redd for å bli begravd levende. Noen skrev i testamentet sitt at de ville bli lagt på et rom i tre dager for å forsikre seg om at de virkelig var døde.
Sent på 1500-tallet ble Matthew Wall på vei til å bli begravd i Braughing i England. En av kistebærerne snublet og lokket på kisten falt av og de så at mannen faktisk var i live. Wall levde i mange år. Han døde til slutt i 1595. Han feiret sin oppstandelse fra graven hvert år.
Anne Greene ble hengt 14 desember 1650 og våknet opp da hun skulle bli obdusert. Hun våknet opp og levde i mange år.
Majorie Halcrow Erskine fra Chirnside i Skottland døde i 1674 og ble begravd i en grav som ikke var så veldig dyp. En tyv kom for å stjele smykkene hennes. Majorie våknet da tyven prøvde å skjære av henne fingeren for å få tak i ringen hun hadde på seg. Tidlig på 1700-tallet døde Majorie Elphinstone og ble begravd i Ardtannies i Skottland. Da gravrobbere prøvde å stjele smykker, overrasket den døde jenta dem med å lage lyder. Gravrobberne sprang livredde av gårde. Elphinstone klatret ut av kisten og gikk hjem.
På 1700-tallet var det mange mennesker som ble levende begravd. En mann ved navn William Tepp undersøkte dette og fant ut at 219 personer hadde rømt fra graven. 149 rapporter om for tidlig begravelser. I 10 tilfeller ble likene obdusert før de døde og i to tilfeller ble balsamering startet på mennesker som ikke var døde.
En morder ved navn William Duell ble hengt i Tyburn i november 1740 og skulle obduseres. Legene merket at han pustet og hadde puls. Han hadde store smerter, men to timer senere satt han i en stol og drakk vin. Han ble sendt til fengsel og senere landsforvist.
I 1850 døde en ung pike som hadde difteri da hun besøkte Edisto øyen i South Carolina. Hun ble raskt tatt med til familiens mausoleum fordi de fryktet at sykdommen kunne spre deg. Da en av sønnene i familien døde i krigen, ble mausoleet åpnet. Et lite skjelett ble funnet på gulvet rett bak døren…
I Naples i 1877 var det en sak som ikke inspirerte de som var redde for å bli begravet levende. En kvinne hadde blitt begravd mens hun var i transe. Noen dager senere da graven ble åpnet for å begrave et annet lik, så folk at klærne til kvinnen var revet I filler og at mange ev benene hennes var brukket i et forsøk på å komme seg ut av graven. Legen som hadde deklarert henne for død ble dømt til 3 måneders fengsel.
I 1896 fortalte T.M Montgomery, som jobbet på gravstedet ved Fort Randall, at nesten 2% av de som ble begravd var levende
Evangelisten Mary Baker Eddy døde I Boston I desember 1910. Liket hennes ble holdt i nærheten av Cambridge i mange måneder mens et mausoleum ble bygd. Det gikk rykter om at det hadde blitt installert en telefon i mausoleet i tilfelle hun skulle våke opp.
Noen ganger blir det oppdaget at en person faktisk lever når det skal utføres post- mortem. I 1984 ble en post- mortem undersøkelse utført i New York. Patologen skulle utføre det første kuttet på liket da liket hoppet opp og holdt et fast grep om strupen hans. Patologen døde av sjokk.
I 1993 ble Sipho William Mdletshe, 24, fra Johannesburg i Sør Afrika deklarert død på grunn av en bilulykke. Han tilbrakte to dager I en metallboks i en likkjeller før ropene hans nådde arbeiderne på stedet, som reddet ham. Hans forlovede, som også ble skadet i trafikkulykken, ville ikke tro på historien hans og nektet å møte ham igjen. Hun trodde at han var en zombie som hadde returnert fra døden for å hjemsøke henne.
I 1994 tilbrakte 86 år gamle Mildred C. Clarke 90 minutter i en likpose i likkjelleren i Albany før en lege oppdaget at posen ”pustet”. Hun hadde blitt funnet på gulvet på stuen i huset sitt. Hun var kald og urørlig uten noe hjerteslag. Hun var så stiv som en planke. Personen som deklarerte henne død trengte ikke å tenke seg om to ganger når det gjaldt denne bestemmelsen. Mildred var tydeligvis ikke enig og levde en uke lenger.
Daphne Banks ble deklarert død på nyttårsaften I 1995 men viste tegn på liv da hun kom til likhuset.
I disse dager er det nesten umulig å bli levende begravd. De som blir balsamert blir i hvert fall drept i prosessen. Det har vært mennesker som har blitt drept av balsamering. I 1837 ble Kardinal Somaglia syk, besvimte og ble deklarert død. Liket ble balsamert nesten med det samme. Da kirurgen kuttet han opp, kunne han se at kardinalens hjerte fortsatt slo. Verre ble det da kardinalen våknet og dyttet kniven høflig bort fra brystet sitt. Forsøket var forgjeves og kuttet drepte ham.
Presten Schwarts ble brakt til live da han hørte favorittsalmen sin i begravelsen sin. De sørgende ble overrasket da de hørte stemmen hans komme fra kisten da han sang.
Nicephorus Glycas, en gresk ortodoks biskop fra Lebos, lå i kirken i to dager da de sørgende gikk forbi kisten hans. Plutselig satt han seg opp og forlangte å få vite hvorfor alle så på ham.
Noen ville gå så langt som å spesifisere i testamentet sitt at det skulle utføres tester på dem før de ble begravd slik at det ikke skulle være noen tvil om at de faktisk var døde. Kirurgiske inngrep, berøring av glovarme jernstenger, staking gjennom hjertet og avhugging av hodet. Dette var for å forsikre at de døde. Noen ville ha pistoler, kniver eller gift i kisten slik at de kunne ta selvmord hvis de skulle være så uheldig å våkne.
Skriket fra en ung belgisk jente som kom ut av en transeaktig tilværelse da jorden falt på kistelokket skremte nesten livet av doktoren ved universitetet i Louvain. Han bestemte seg for å lage en kiste som gjorde at en person som ble begravd levende kunne få hjelp av en bjelle og fikk et flagg til å vifte. Han fikk patent på denne oppfinnelsen i 1897. Det var en hermetisk kiste som hadde et rør som gikk fra kisten og til en boks på overflaten. Røret ble festet til en ball som lå på likets bryst. En hver bevehelse ville utløse mekanismen slik at boksen ble åpnet og lot det komme luft inn i kisten. For å signalisere om hjelp, ville et flagg reise seg, en bjelle ville ringe i en halvtime og en lampe vill brenne etter solnedgang.
I 1995 ble en italiensk kiste solgt for 5000 $. Denne kisten ble utstyrt med telefon, lydsignal utstyr, lys, en liten oksygentank, en sensor for å overvåke hjerteslag og en hjertestimulator.