Jeg nevner på forsida at jeg skriver en del. Dette har faktisk blitt en til tider ganske morsom hobby. Men hva er det jeg skribler av gårde på?
Jo. For det meste går det i tekster i bunden form, dvs. med en ganske fast rytme/versefot, og enderim. Altså tekster som det kan egne seg å lage sanger av. Dette har jeg holdt på med siden jeg var 16 - da skreiv jeg min første tekst, den var sjølsagt på engelsk. Jeg skreiv en del ting på engelsk helt fram til jeg var godt inne i lærerstudiene. Det ble ikke BRUKT til noen ting, men jeg og noen kompiser fabulerte om å danne et heavy-rockband og lage musikk sjøl. Det ble det jo aldri noe av, sjøl om et par av tekstene har tålt tidens tann, og er fremdeles i en perm et sted.
På lærerskolen ble det stadig bruk for "leilighetsviser", som Petter Dass ville kalt det, det være seg klassefestsanger, bursdagssanger, kampsanger for volleyballaget osv. Disse ble naturlig nok på norsk (med ett hederlig unntak: The sex-song, en meget fri oversettelse av Kjærlighetsvisa, som jeg tror lever sitt eget liv på Nesna ennå). Da fikk jeg smaken på å skrive norske tekster med litt sting og snert i, og så det utfordrende i å ikke ende opp med plattheter og klisjeer.
Da vi så skulle sette opp revy høsten 1992, gikk jeg for alvor i skrivestua, og skreiv mye av materialet, mest viser, men også en og annen sketsj. Jeg var og er mest fornøyd med visene. Sketsjer har jeg aldri helt fått grepet på, sjøl om jeg til og med var på et sketsjskrivekurs med Stig Bang, som da jobba for Nordland Teater. Dusfestrevyen ble lang, men ganske god - vi fikk mye skryt.
Men jeg gikk med overskuddskreativitet i hodet, og utover vinteren og våren satt jeg og min gode compadre Morten hver for oss og skreiv litt mer ville og ablegøyale ting, som vi hadde store planer om å sette opp som 2-mannsrevy. Dette ble det pga vannkopper og noe annen faenskap ikke noe av. DET er noe av det jeg synes er tristest med det året. Av og til ser jeg over materialet, og ser at forsvinnende lite av det har gått ut på dato - det aller meste har tålt 12 år med tidens tyggende tenner.
Så ble det militærliv, og der skreiv jeg fint lite som er verd å ta vare på, men "Morratryne" er en skeiv og sær blues om å stå tidlig opp som jeg gjerne kan spille for folk den dag i dag. Jeg skal med tida legge ut noe av dette gamle materialet.
De to åra jeg bodde i Harangsfjorden skreiv jeg heller ikke så mye - jeg gjendikta noen småting til norsk, litt Hendrix, Dylan m.m. Men "Sommerfuggel" er ei fin lita vise om det å få seg kjæreste.
I Beiarn ble jeg kjent med noen utrolig talentfulle ungdommer som jeg ble vokalist og andregitarist for i bandet Noise Farm. Der måtte jeg skrive tekster, og gikk igjen tilbake til engelsk, og produserte et par gullkorn og noen ting som kan få langtidsnarkose. Men "Upstream" digger jeg ennå, og "Showtime" som jeg laga ved å koble en av mine tekster med en av Mortens, og synge annethvert vers, er bare kanon - sjøl om vi skreiv om VIDT forskjellige ting....Spooky.
Noise Farm ble dessverre splittet før vi helt hadde fått ting til å løsne. De andre medlemmene var noe yngre enn meg, og kanskje følte de at jeg var litt for satt og gammel. I hvert fall ble det vanskelig å holde kontakten da de begynte å studere. Det syns jeg ennå er litt trist - vi hadde låtemner som få andre norske band jeg har hørt siden, og jobbet hardt og hadde talent - og faktisk spillejobber. Men jeg flytta og etter hvert tilbake til Helgeland, og begynte å skrive mer på norsk.
Jeg ble mer og mer klar over at skriving ikke bare baserer seg på rein inspirasjon, men hard jobbing med en del redskaper andre vil si hører heime i norsktimer med diktanalyse. Det kan høres kjedelig ut, men slik er det. De seinere årene har jeg begynt å notere ideer som jeg utarbeider på seinere tidspunkter. Hvis ideen er god, kan jeg gå og tenke litt over den og tulle med ord i hodet mitt noen dager, før jeg setter meg ned og skriver. Og da stryker jeg ikke mye over - det er lite kluss på kladdene mine. Da er mye klart, og redigering foregår dagen etterpå, da jeg skriver teksten inn på PC. Jeg er nemlig litt overtroisk på det med penn/blyant og papir: Et åndsverk skal være organisk og analogt produsert - både det skriftlige og evt. det musikalske (jeg får ofte en slags melodi i hodet mens jeg skriver, og dette hjelper meg å holde rytmen stø og versefoten fast).
Så nå kan jeg nesten bestemme meg for hva slags vise det skal være jeg skal produsere, eller få gitt ett eneste ord, så kan jeg lage en tekst rundt temaet (sjølsagt vil kvaliteten variere ut fra interesse og tid, bl.a.). Det høres blærete ut, men det er tilfelle. Jeg tror nok det kan skyldes den utstrakte leilighetsdiktinga jeg har bedrevet innimellom. Det har blitt en del dikt og sanger til bursdager og andre anledninger, både for kjente og ukjente. Det siste er oppdrag jeg ikke helt liker å påta meg, men det er god trening å se om man kan "treffe" med det man gjør når man skriver for andre.
Dette siste er jo viktig i det jeg holder på med nå, nemlig å skrive tekster for Skagerevyen 2004. Jeg og Randi heiv oss med i fjor, og jeg skreiv de fleste visene og et par sketsjer som holdt bra standard, og fikk skryt i lokal presse.
Men har det ikke blitt noe ære og berømmelse utover dette? Nja. Et lokalt danseband, "Swingers", med min gode venn Stig Hollup på gitar, var med i NM i danseband for et par år siden, med låta "Det e så greit med alt som funke". Den hadde jeg skrevet teksten til, og de kom på 4. plass. Den har fått 2 TV-spillinger og 5-6 radiospillinger, og har innbrakt over 2400 kroner. Den som kunne skape en stor hit en gang du... Men sjøl om låta nå er tittelkuttet på Swingers' nye skive, ser det ikke ut til at kontoen renner over.
Det er jo et håp at jeg en gang kanskje kan få til akkurat det - å skrive en stor hit. Jeg har et prosjekt på gang i så måte, men foreløpig kan jeg ikke si noe om det, for fallhøyden er stor og det må forbli hemmelig. I mellomtida er det bare å ta kontakt hvis du har et musikkprosjekt som trenger tekster - noe kan jeg allerede ha, og noe kan jeg kanskje hjelpe med.