|
|
||||
Karin Sundli fra NKU holder talen. Karin Sundli. 1. mai tale i Trondheim 2002. Kjære alle frammøtte - Gratulerer med dagen, arbeiderbevegelsens dag, dagen vår! Dette er en dag vi skal feire, en dag der vi markerer våre meninger, vårt samhold og fellesskap og våre krav. Men det er også en dag for ettertanke. Vi er alle tilstede ved Domkirka denne 1. mai i 2002 for å minnes de som gav sine liv, slik at vi kunne få leve våre - i et fritt land. Disse kvinner og menn ofret alt, de gav bort det mest dyrebare de hadde å gi, og derfor er det vår plikt å aldri glemme dem og det de gjorde.Like viktig er det å aldri glemme hvorfor. 9.april 1940 var datoen da nazistenes krigsmaskineri trengte seg inn i våre fjorder og inn over vårt luftrom. De kom for å “frigjøre” oss, sa de, og Quislings 5. kolonister oppfordret folket til å ta dem vel i mot. Tapre norske soldater ytte den motstand de kunne. Men forvirring, dårlig lederskap og utrustning og selvfølgelig total underlegenhet i antall og utrustning dømte dem til å tape.Allikevel var kampen ikke forgjeves. Konge og regjering kom seg ut av landet, og okkupantene fikk tydelig se at her var de ikke velkomne. Mens vårt konstitusjonelle og folkevalgtet lederskap rømte over Nordsjøen til tryggheten, var det opp til de gjenværende å ta opp kampen mot de ubudne germanske gjestene. Og mens borgerskapet og overklassen svek, og satte sine krefter inn på samarbeid, handel og profittjakt, var det blant arbeiderbevegelsen de virkelig gode nordmenn skulle vise seg å være. De brukte de våpen de hadde, og alle var like viktige. Kampen mot en felles fiende virket samlende, og som regel ble denne kampen viktigere enn de ulikhetene man kunne finne i arbeiderpartienes prinsipprogrammer. Fremst i denne kampen stod selvfølgelig også Fagbevegelsen. Våre kamerater kjempet med livet som innsats hver eneste dag. Det var ekstreme tider, og ekstreme ofre- de som kom i tyskernes hender gikk en grusom skjebne i møte. Vi i Trøndelag har spesielt god grunn til å være stolte av våre kameraters innsats. Mange av dem måtte dessverre ende sine liv, blant annet oppe på festningen og på Falstad. Det kan være vanskelig for de oppvoksende generasjoner å forestille seg hvordan det var mulig å legge ned så store ofre- hvilken sak kan være så edel og betydningsfull? Jeg skal lese et brev, et vakkert brev, som kan gi oss et innblikk i tankene til en av de mange som kjempet og falt. Det er skrevet av ungkommunisten Asle Grepp, sønn av den kjente Kyrre Grepp, dagen før han skulle føres til Kristiansten festning og skytes for sin ulovlige virksomhet: Brev fra “Død over de tyske okkupanter....” Opplesning av brev. De som kjempet og falt, de falt for en sak de trodde på, en visjon om en bedre verden med fred, frihet, rettferdighet og toleranse. Ved å føre denne kampen videre, hedrer vi deres minne, samtidig som vi legger grunnlaget for et bedre samfunn å leve i for de som kommer etter oss. Vi må lære av historien. Derfor må vi aldri glemme. Men vi skal ikke ramse opp fortidens feil gang på gang, for å holde folk nede, eller for å holde fordommer ved like. Ved å studere historien, studerer vi oss selv. På denne måten unngår vi å gjøre de samme feilene om igjen. Krig og vold, okkupasjon og terror- hat mellom mennesker på grunn av religion og etnisk tilhørighet. Krig for krigens egen skyld, eller for profittens- og markedets skyld. Det er like aktuelt i dag som det var for 60 år siden. Forskjellen er bare at det ikke direkte rammer oss. Det betyr ikke at vi må godta det. Vi må protestere mot all urett, og ikke bare den som rammer oss selv! Vi skal ikke godta at okkupasjon, drap, terror og gammelt hat får sette dagsorden og true verden med krig. Vi kan ikke godta at de som allerede sitter på all velstand og makt forgriper seg på de svakeste, med vekslende og vikarierende motiver, samtidig som de messer skinnhellig og dobbeltmoralskt om fred og demokrati. Norge har de siste tre år deltatt aktivt i offensiv krigføring i fremmede land ved to anledninger. Vi baserer vårt framtidige forsvar på internasjonale operasjoner utenfor norsk jord. Skal vi la en slik utvikling fortsette? Skal arbeiderklassens uniformerte kvinner og menn ende sine liv tusenvis av mil fra det landet de var ment til å forsvare? Arbeiderbevegelsen er en fredselskende bevegelse. Vi må vise solidaritet med ofrene, ikke overgriperne. Nazismen, facismens værste art, lever fremdeles inni hodene på kyniske lederskikkelser og deres villfarne disipler- også i Norge. Ny-nazismen må bekjempes, og vi skal stå i første rekke nå som før. Den er ikke stor og sterk idag, men den kan vokse om vi tillater den det. Hele Norge ble på brutalt vis vitne til dens ytterste konsekvens, da Benjamin Hermansen ble funnet stukket i hjel på Holmlia i Oslo. For å bekjempe facisme og nazisme, må vi bygge et samfunn der den slags onder ikke finner grobunn. Et rettferdig og trygt samfunn, med plass til alle. Slik samfunnet vårt fungerer i dag, er noen alltid dømt til å tape. Mangel på tilhørighet og verdifellesskap skaper frustrasjon og hevnlyst. Derfor må vi også bekjempe hverdagsrasismen. Den er ikke så uskyldig som mange tror, og gamle fordommer må avsløres og fjernes. Språk- og kulturbarrierer hindrer mange i å se at vi er like, vi er i samme båt. Våre virkelige fiender er ikke flyktninger eller innvandrere fra fremmede land, men de som sitter på toppen, med sin makt og rikdom, de som setter oss opp mot hverandre. Folk og fe har gjennom tidene erklært ideologienes død og klassekampens død. Arbeiderklassen har gjennom reformer og propaganda blitt forsøkt borgerliggjordt av de som har hatt alt å tjene på det. Vi i Norge lever på solida- vi lever i et rikt land. Ikke alle gjør det, og selv om den borgerlige pressa prøver å skjule det, er sosialismen og opprøret mot kapitalismen i vekst både i Europa og resten av verden. Selv her til lands synes det for meg åpenbart at det kapitalistiske systemet ikke er tilstrekkelig for å gi alle den velstand og velferd de trenger for å leve et verdig liv i vår målestokk. Selv om vi gjennom mange års kamp har greid å karre til oss en rekke goder, er konfliktforholdet det samme: Vi, de eiendomsløse, vanlige arbeidsfolk må fortsatt selge vår arbeidskraft til de som eier for å overleve. Vi skaper fremdeles de verdiene som profittjegerne tjener seg rike på. Og de rettighetene og godene vi har tilkjempet oss, er nå, også i det øyeblikk vi står her, i ferd med å bli tatt fra oss igjen. Profitthensyn og markedstilpasning er i vinden som aldri før, og arbeidslivet brutaliseres. Alle markeder slippes fri, og priser og rentenivå tvinger vanlige folk i kne. Vi er pr. i dag prisgitt våre kapitalistiske “velgjørere” fra fødsel til død. Derfor må kampen fortsette. Vi må holde stand, selv om alle er i mot oss. Det er vår plikt, som bevisste, framsynte kvinner og menn på arbeidernes side, å holde våre apparater og organisasjoner ved like, slik at vi kan være der den dagen massene trenger oss. Den dagen vil komme, da urettferdigheta og råttenskapen vil bli synlig for alle, og det er da vi skal gjøre oss nyttige. Jan Wilsberg skal senere i dag lese “den tyske arbeider” av kommunisten, frihetskjemperen og forfatteren Nordahl Grieg. Dette er et inspirerende dikt, som forteller om hvor frustrerende det kan være når de ideene du tror på taper på alle fronter, når alle er i mot deg. Grieg utrykker samtidig hvor viktig det er å føre kampen videre, om 99 er døde og en står alene igjen! Talen ble etterfulgt av kransenedleggelse. 
|
||||