I Arbeideravisen den 31 Mai 1945 forteller H�kon Johnsen, nylig ankommet fra tukthus i Brandenburg, om rettsaken h�sten 1943 som frar�vet mange tr�nderungdommer livet. H�kon Johnsen ble tatt av Gestapo den 17. oktober 1943 sammen med en rekke andre kjente ungdommer fra arbeiderbevegelsen i Tr�ndelag, blant annet br�drene W�rdahl, Arvid Austad og flere.
Om rettsaken fortalte H�kon Johnsen:
Hele rettsaken var en tragisk parodi. Men for � ta begynnelsen f�rst, s� ble vi etter tur brakt opp til Rinnans torturkamre, hvor Rinnan selv, Grande, Hoff og ti - femten andre utfoldet alle sine anlegg.
Personlig var jeg til behandling sammenhengende i to d�gn. F�rst var det sp�rsm�l om jeg hadde noen forbindelse med med en Odd S�rli. Tross all torturen kunne jeg ikke annet enn � benekte dette. Jeg kjente jo ikke en gang vedkommende. Langt om lenge kom de inn p� det som var den egentlige grunn til min arrestasjon, nemlig at jeg skulle ha spredt illegale skrifter og samlet penger til de som satt igjen etter arresterte. Dette m�tte jeg til slutt tilst�.
Det var i det hele slik at torturen ofte fikk en til � tilst� ting en slett ikke hadde gjort eller hadde kjennskap til, bare for � f� hvile fra pinslene en aldri s� liten stund. Siden ble det imidlertid enda verre n�r en m�tte ta tilbake sin tilst�else. Hele rettsaken var en tragisk parodi. Enkelte ble d�mt til d�den for slett ingen ting, mens andre av oss, som de virkelig hadde greid � f� et eller annet p�, "slapp" med tukthus. Flere av de tiltalte m�tte for�vrig b�res i sykeb�rer inn i rettsalen, �delagt av Rinnan og likesinnede.
Til forsvarer var det oppnevnt en Clasen. Vi hadde ikke f�tt konferere med ham p� forh�nd. Han gjorde i noe fors�k p� sette seg inn i sakene v�re. Han satt bare og smilte hele tiden og da aktor leste opp en lengre enn lang anklageliste, sluttet han seg �pent til denne, idet han uttalte noe slikt at slike forbrytelser var meget alvorlig og at en ikke kunne vente annet enn den "skarpeste reaksjon fra rettens side", eller noe i den dur.
Dommene v�re var ferdigskrevet p� forh�nd. Da den s�kalte rettsforhandling var slutt, gikk dommerne en tur ut p� gangen og tok seg en r�yk. Da de kom inn igjen, leste de opp dommen fra et maskinskrevet ark.
Dommen var selvf�lgelig en stor p�kjenning for oss, s�rlig for de som ble d�mt til d�den. Men alle tok det rolig og verdig. Jeg kan nevne at den tyske dommeren gav alle anerkjennelse for deres holdning.
For eksempel sa Kolbj�rn Wiggen til meg umiddelbart f�r han ble f�rt bort for � bli skutt:
"Hils alle kjente. Jeg er slett ikke redd for � d�. Jeg synes at jeg har levd slik at jeg ikke trenger � engste meg for det".
Og slik var de alle sammen like til det siste: Stolte, modige og prektige kamerater!
