Flaggermusene
Et dagboksblad
Av Øivind Bolstad
Det var dørvakten på Grotten som gjorde meg merksam på ham. Og jeg skjønte at mannen hadde hengt på meg i lang tid. En liten, stillferdig pusling med nærsynte øyne og en slitt avis i hånden. Jeg hadde gitt ham og hans blanke fanden. Jeg var blitt vant til dem i en eller annen fasong nå. Hvis det ikke var fordi Sigrunn hadde hørt det hele og forstått det og mere til. Jeg ville tipse vakta, men fikk et par gloende auer i fjeset og fikk ikke engang takket ryggen som gikk fra oss. Vi hadde nettopp gjort oss klar av stortingsvalget. I ungdomsskolen hadde en energisk og velmenende lærer gitt de fremmeligste i klassen i oppdrag å forsvare hver sitt parti. Sigrunn hadde fått kommunistene. Det hadde hun fått svi for i frikvarterene. Det var ikke det ondsinnete uttrykk venninnene brakte med seg ferske fra de solide frokostbord i velstandssamfunnet som ikke gjennom elevenes munn ble brodert over henn. For seint fikk jeg forklaringen på røde øyne og stille nattegråt, som en hadde trodd skrev seg fra overgangen til å bli dame, som jentene sa i gaten.
Mot livets første store prøvelse er det motvekt i den trygge resignasjon. - Sigrunn! Om et par år er du voksen nok til å stikke ut din egen vei. Vær snill og husk, at på den veien jeg går, må du snarest bli lutet og brent! Ser du, Sigrunn, på hvilket trinn av stigen du nå måtte havne, må du være den fremste i redelighet mot deg selv, overfor deg selv. Dilter du i hælene på din far, for hans skyld, har du alt forrådt mye og brutt regelen! Jeg trenger intet forsvar, ikke engang av mine egne!
Det var da hun hadde sett opp på meg, kjørt neven i frakkelommen min og knuget hånden min. Jeg lever det oppigjen og oppigjen, også nå. Det kom så brått, husker jeg, at jeg måtte stoppe midt på fortauet. For at hun ikke skulle merke hvor beveget jeg var, bremset jeg foran et utstillingsvindu og lot som om noe interesserte meg. Lenger nede stoppet en liten tusling og tok opp en avis for å studere den. I vinduet så jeg at Sigrunn langsomt snudde hodet og betraktet ham, men vendte seg raskt med en liten, umotivert latter da jeg pekte på en sak der inne. Den lille hånden hennes knuget min. - Jeg blir med deg på stasjonen likevel, sa hun stakkåndet.
- Velvel, sa jeg og var glad til. Så visste jeg at jeg ikke kom til å eksplodere. Til stor skade for meg selv. Det var jo derhen de ville ha meg, disse nøkkelhull-tittere.
Jeg skulle vel vite det etter disse årene.
Nå var det trygt og deilig å gå med den lille hånden i frakkelomma. Det var hun som snakket. Fort og mye og springende. Ganske langsomt løste den krampaktige, knyttede neven min seg opp i hennes. Gi fanden i titteren. Hans offisielle og by-kjente kolleger hadde sittet en lang kveld utenfor mitt hjem. Åpenlyst for å demonstrere for mine naboer. Og med to stive, stumme personer i bilen, var den blitt lagt merke til. Det måtte ha vært løftet på mange gardiner den kvelden til mye spekulasjon, før de fant ut av det. Hver mann hadde sin bil og bilbok med bilnummer. Sigrunn hadde fått det inn med øser dagen etter. En ambassadebil - en poller. Snakket hadde gått. Melkemadammen hadde fått frynsete øyne. -
Jeg stoppet et øyeblikk, men Sigrunn trakk meg hardt videre. På jernbanestasjonen fant hun selv fram snadden, stoppet den med smidige, tynne, lange fingre. Borte ved aviskiosken tok en pusling fram en avis med dype nyver i pannen. -
Den ungarske attasjeen var nygift. Konen var meget vakker, men svært trett etter mye reising i Skandinavia. Sjåføren, en lyshåret kjempe, like høy som jeg, stakk avgårde for å få Skodaen ned på jorda. Sigrunn lirte av seg noen brokker både på engelsk og tysk med en for henne uvanlig fremmelighet. Hun lo og pludret, men hadde hektiske røde pletter på kinnene. Mannen med avisa stod kloss i oss. Igjen knyttet neven seg i frakkelomma, og igjen grep en tynn hånd om min.
Ja! Ordføreren klokken tolv! sa jeg høyt, - møtet i aften er annonsert til klokken åtte! Jaja, bra sal. Jeg innleder om hvilken betydning den mellomfolkelige forståelse har for freden og De forteller om det nye Ungarn.
Hvis jeg nå bare kunne ta et hurtig skritt bakover, ville jeg kunne tråkke ham på tærne med skarpe hælen med mine hundreogåtte kilo. Men akkurat da var neven i lomma sekundet for snar. Jeg ble stående og puste på. Så stoppet jeg en ny beroligelse og fikk begge hendene frie. Men ikke før dampet det av snadden, så hadde Sigrunn fått neven min i frakkelomma igjen. Jaha, her var sannelig en person som var påaktet. -
Ordføreren tok med vanlig jovialitet imot sin gjest. Jeg trakk meg tilbake for å underholde hans vakre, sjarmerende kone, som foretrakk å vente utenfor. Jeg så det straks. Det hadde hendt noe. Sigrunn nesten rev til seg hånden min. Like utenfor Ordførerens dør, stod en tung Mercedes med to stive mumier i forsetet. De vekslet ikke et ord. Så ikke på hverandre. Men de utstrålte en djevelsk mermerisk kraft som fikk det til å svimle for meg. Neven i lomma rykket og rykket og en annen holdt igjen. Fru Kolmer aå et øyeblikk spørrende på meg med et lite smil rundt munnen. Det var det som trengtes. Jeg tok fram min kunnskap om byen og dens tradisjoner. Den blonde kjempen svingte Skodaen over gaten bort till oss så snuten pekte motsatt vei. Vi ruslet borttil. Noen sekunder etter gjorde mumiebilen det samme. De hadde rullet ned vinduet. Stirret uhyggelig fjernt framfor seg. En djevel strøk meg. Jeg fant fram latteren. Pekte med snadden på historiske bygg - den annen hånd var låst. Og slik skritt for skritt, tilbake, fram og til siden, kom vi oss endelig kloss opp til mumiene. De hadde verken forandret miner eller stilling. Jeg lente meg mot biltaket mens jeg snakket mitt flytende tysk-norsk-esperanto som er så beundret i mange hovedsteder fordi det aldri mangler ord. Jeg banket snadden av på biltaket og ville slå glørne av i vinduskarmen med et siste napp, da jeg ble hardt dratt en halvmeter inn på fortauet. - Kolmer oppfattet situasjonen med en gang. Han smilte. Betraktet de to mumier ganske kort. Så steg vi inn i bilen.
Neste: Fylkesmannen! Høflighetene framfor alt, visittene var obligatoriske. Men da mumiene kjørte opp bak oss, klarte ikke Kolmer holde seg lenger. Han snudde seg i setet og vinket til det to i bakvinduet.
Brått, som ved en punktering, svingte bilen (Idet vi tok gatehjørnet til høyre) til venstre. Hvinende bremser fortalte om lettsindig kjøring. Vi brakte våre venner til Fylkesmannen og tok selv veien til Posthuset.
Når vi ikke hadde helvetesild i ryggen, ble Sigrunn stille og trakk hånden til seg, snudde ansiktet fra meg uten å vite at jeg kunne betrakte de hastige rykninger og grimaseringer som i noen øyeblikk fro så fremmede over henne i speilbildet i vinduet. Og det var som om brystet skulle sprenges. Ett eller annet måtte rives i filler. Et par mumier, en tusling med en avis, en person med epåletter eller et smidug ansikt på en televisjonsskjerm eller et system eller hva det måtte være som kom i veien for meg nå, selv om det var min egen skygge. Jeg famlet hurtig etter snadden. Jeg så at Sigrunn langsomt kjempet seg til et bekymringsløst ansikt. Og fyrstikken skalv i hånden min. Og jeg tenkte: Hvis du ikke nå viser et ubekymret ansikt, gjør du Sigrunn hundre ganger mer ulykkelig enn det velmenende, sosiale lærere klarte ved sin oppvakte sans for moderne undervisning sammen med mumier og en avislesende klegg. Det er deg det kommer an på nå -.
Hadde det ikke vært hennes tur til å nytte speilbildet? Jeg vet ikke. Jeg var for opprørt. Men den vesle neven kom iallfall ned i lomma som et stup. Så her skulle det ikke bli kortslutning av noe slag. Her var det et par mennesker som ikke tok sjanser med meg. Og likevel - den lille neven tiltross - følte jeg med instinktets sikkerhet at dette var min svarte dag. I dag ville noe ondt skje. I dag ville jeg gå i fellen, få smekken av fjæren over nakken. Likevel gjæret det sterkere og sterkere. Jeg kom til å gjøre noe og måtte det. Sikkerhetsventilen hadde kjørt seg fast gjennom måneder og års slitasje fra de første dager av tsjekkoslovakiaåret 1948. Det rykket i meg. Og hver gang knuget de tynne spillefingrene hånden min med violinspillernes uvanlige styrke. Dumrian, sa den ene stemmen, de har fått deg der de ville! Den andre ikke mindre inntrengende: Henge deg og skremme de andre til passivitet og taushet med små samvittighets-gløtt til bruk for aviser og intervjuere for å vise at diktere godt kan leve med ett ben i hver leir. Og den tredje stemme snerret: Ser du ikke hvorledes avhopperne blir tatt hånd om og sikret trygghet for eksistensangst, hvorledes talenter brått blir skapt på en dag og portene åpnes, bare du går den rette vei, bøyer ydmyk nakken og strekker hånden ut til takk. Å, slik snakker alle disse Ulrich Bremere (Ulrich Bremer i Ibsens "Rosmerholm", mannen som indirekte fører Rosmer og Rebekka i fossen - utenfor kloppen,) som vrimler inni meg, som jeg støter på på hvert gatehjørne. "Vent, de får nok tak i deg før eller senere": Og det er ikke hvite hester de rir på, men flaggermus som er ute i samme ærend og kloppen liggeer over elva. -
Jeg har alltid følt meg best når jeg ikke vet om det er noen etter meg. Jeg snur meg aldri for å se etter. Der ligger nemlig faren. Går du staurmørke skauen en natt i vindtrekk og flakkende måne, så se deg ikke tilbake for da har skogstøkken overtaket med en gangg. Vante skogskarer kan fortelle om det, ikke bare en asfaltsliter som jeg, skjønt jeg har følt skauen i nakken så svetta dreiv nedover ryggen min en gang.
Jeg var imidlertid sikker på at tuslingen med avisen ikke hang på lenger. Den vesle neven lå rolig i min. Det kom derfor så mye sterkere, som et overfall, da hun kjørte neglene inn i hånden min. Han måtte ha hatt avløsning og kommet tilbake og tatt stand. Han sto kloss i meg ved Poate Restante-luka der jeg pleide å få brosjyrer og litteratur utlevert som ikke fikk plass i postboksen. Poste Restante? Dette var noe for ham. Jeg følte hvorledes spenningen steg i ham. Hadde han fått snøret i bånn? Jeg kunne registrere hver bevegelse han gjorde gjennon Sigrunns hånd. Og det føltes som om kjelen nå skulle sprenges. Men neven lå som en lenke rundt min. Hun visste bare ikke at denne gangen hadde jeg landet i bakkens kritiske punkt og hadde ingen sjanse til å holde meg på bena. Det suste så underlig for ørene mine, og jeg hadde vanskelig for å puste. Da kom denfjerde stemmen: Inspirasjonen! Og jeg ble brått så rolig at Sigrunn ble urolig. Og så forundret. Åja, menneskene er sløge, de kan til og med føre det sikreste instinkt bak lyset. Avmålt tok jeg peiling på luka for rekommandering. Neven slapp prøvende min. Jeg hadde en del post som skulle sendes! Det sto kø ved alle lukene, men omsider slapp jeg fram med mitt frimerke i ryggen. Jeg la veloverveid min dokumentmappe på venstre siden av luka og min åpne lommebok på høyre, tok fram brev og papirer og penger, fikk kvittanser og vekslepenger som jeg med vanlig suveren forakt for orden puttet i høyre jakkelomme, tok dokumentmappen og gikk raskt mot hovedutgangen. Sigrunn ble dradd med så voldsomt at hun ikke vågde å protestere eller komme fram med det hun hadde på hjertet. Vi var alt langt mot døren da hun slet seg løs. Jeg så ikke på henne. Men konstaterte at lommeboka var borte og avisleseren hastet mot andre utgangen. Jeg visste ikke hva jeg gjorde, var ikke ganske klar over hensikten, men var i noen sprang ned trappen og løp rundt huset og bremset opp foran utgangen der. - Ingen kom ut. Sigrunn var forsvunnet. Noe måtte ha hendt. Så gikk jeg langsomt opp trappen og inn i Hallen. Jeg visste hva som var skjedd. Jeg ble ikke forbauset da jeg så Vakthavende stå og riste Sigrunn mens tuslingen målte henne og overøste henne med de groveste beskyldninger. Det var synet av Sigrunn som gjorde meg så ondt. For henne hadde det blitt noe hun aldri ville komme over. Jeg visste det. Fordi det en gang var kommet til meg i min tid, men da var jeg jo voksen mann. Min skyld det hele. Det ble snakket om politi. Jeg brøt meg vei gjennom folkestimlen, tok puslingen rundt overarmen og sa ganske lavt, men tydelig nok for alle: - Fram med lommeboka, din tjuradd!
Det ble ganske stille!
Vakhavende slapp Sigrunn, som tumlet bakover, og nærmet seg langsomt og truende.
- Lommeboka sa jeg elskverdig uten å få tennene fra hverandre. Han sto med krøket hals og så opp på meg og jeg flyttet brått den fri hånden om slipset hans. - Ring politiet! Hogg jeg av Vakthavende i satsen. Hallen svømmet for øynene mine.
Brått så jeg tryggheten vende tilbake i blikket over slipset. En kraftig kar skjøv seg hurtig fram. Men idet han skulle gripe inn, hadde jeg kjørt høyre neven min i innerlomma hans og halt opp lommeboka. Jeg hadde alt raskt løftet den for å smekke ham over munnen, da Sigrunn hang seg på.
- Politiet kommer! sa Vakthavende stakkåndet.
- Be dem ta med seg en ukjent kollega eller to, sa jeg - her er mitt visittkort om loven vil fortsette saken. For min del er den opp og avgjort!
Vi gikk ut. Denne gangen holdt jeg Sigrunns neve i min og vi svinget hendene mellom oss. Gjennom lukene stakk hodene som høns ut av verpekasser. Og det var ennå ganske stilt bak oss da jeg lot døren suge seg igjen.
Det var siste gang jeg så tuslingen. Men flaggermusene lærer seg fort å fly lydløst hvis de skal fange noe i ly av nattemørket. Det er en velsignelse med dyktige folk. De tar ikke på nervene. Enda de går ut og inn i hvert hjem og alle nøkkelhull står dem åpne.
For med lov skal landet bygges.
Deri må jo alle være enige.
Uten medalje
Av
Øivind Bolstad
Der kommer bokholderen, sa Petter, populært kalt Lynet. - Kan jeg ikke få si det nå? spurte han med et kunstnerisk vellykket, hjelpeløst ansikt. Fregnene knitret over nesen hans og forsvant oppunder den røde, ville luggen. Oppstoppernesen sprelte i grimasene. Frimerkemaskinen summet lavt. Frøken Holm kniste smørret. Kalkulatøren lot den elektriske maskinen ramle som en mitraljøse. Nyttårsaften eller ikke. Han arbeidet like alvorlig til klokken slo.
Jeg sier det, Sletten, sa Petter med fripostigheten godt dekket bak nyttårselskverdigheten.
- Hold kjeft, gutt, sa Ragnar Sletten vennlig, - kjør i vei, ellers klarer du ikke alle konvoluttene til vi skal gå. - Jamen han kommer til å si det, sa Petter bedende. - Oho der er han. Nå sier jeg det.
Men bokholderen kom ham i forkjøpet. Han ranket seg i satin-trøyen, lot de trette øyelokkene falle ned på kinnet, strøk seg med en benet hånd over en blank skalle og sa oppgitt:
- Herregud, Sletten, klarer De virkelig å sitte her hele dagen og høre på det pukkverket? Petter så seg stolt omkring. Kalkulatøren snudde seg meget alvorlig og sa: - Denne maskinen sparer mange tusen kroner for firmaet.
Vi får håpe det, sa bokholderen surt, - men kanskje en god del går ut i sykepenger. De! Myalgi og slikt svineri kjente vi ikke til før i tiden, og kvinnfolk med nerver og lange ferier var ukjent, men - æhæ. Han snudde seg ot Sletten. - Nå sier han det andre, brast det ut av Petter.
Bokholderen tørnet rundt og betraktet Petter nærgående, men i villrede. Petter hsdde stukket en konvolutt opp under nesen på frøken Holm og lot som om han snakket med henne. Bokholderen snudde seg igjen mot Sletten. - Nå, min kjære Sletten, er krigen slutt i neste uke? - Selvfølgelig sa Sletten med et flir.
- Jaja, sa bokholderen alvorlig, - dette har De sagt helt fra den niende april, og De kommer sikkert til å si det til krigen virkelig er slutt, eller vi er døde.
- Noe vil hende, sa Sletten avgjort. - Hender det ikke alltid noe her i verden?
Så det gjør virkelig det? sa bokholderen med en begredelig mine. Han pustet tungt, - jaja, i dag har jeg ikke tid til å sludre med dem, Sletten. Men det gjør godt å høre det optimistiske tøyset Deres.
Han gikk bort til vinduet. - Springflod og nordavindskuling, sa han nærmest til seg selv. Han la ikke merke til at Ragnar Sletten spratt opp og tok et langt skritt hen til ham. - Ja så pinedød, sa Sletten begeistret.
Er det noe å bli i godt humør av, sa bokholderen grettent. - Se heller på de nye tankene som tyskerne har bygget for oss. I morgen skal de kanskje fylles. Og så skal vi ha alle ubåtene innom her for å bunkre. Jeg har en bror i konvoy-tjeneste jeg, Sletten. - Si meg, sa han og knyttet den magre hånden mot tankene, - hvor mange tusen norske sjømenns liv ligger i de der!
Der kommer direktøren fra byen, sa Sletten lavt. Han så igjen over sundet. De svære tankene skinte ferske og nye i den røde vintersolen. -
Direktøren trådte inn. En staut kar, men tidlig eldet. Det brune friske ansiktet sto i kontrast til det sterkt gråsprengte håret. Han var vel det man kaller en vakker mann, middels høy, et regelsessig ansikt, som en smule underbitt gjorde energisk. Nå gikk han sin vanlige nyttårsrunde. Bilen summet utenfor. Han var alt valen i hånden.
De reiste seg alle og mottok et kraftig håndtrykk med ønske om "Godt nyttår" og seier for de allierte våpen. Han la ikke skjul på hvor han stod den karen, ble det sagt.
Forøvrig kjente han sine folk---
De sto bare og så etter ham da han kjørte inn til byen igjen. Bare bokholderen sto og betraktet de nye, svære tankene og han tenkte rent mekanisk, merkantilt: De blir våre en gang - en svær utvidelse for oss, skulle jeg tro, tanker og kai gratis - jøsses.
De hadde feiret nyttårsaften hos Slettens. Barnene lå i tung søvn med papirhattene i armene. Klokken var halv to. Else satt høyt i sengen og stirret rett fram for seg med et tomt, hjelpeløst blikk. Det rykket til et stivt smil i det Ragnar Sletten kom påkledd inn med en koffert i hånden. - Opp med humøret, Else, sa han humoristisk og strakte hånden ut.
Gud være med deg, Ragnar, sa hun hest og borte neglene sine inn i håndflaten hans. - Sov du Elsemor, sa han vennlig, men med noe bestemt i stemmen, - du vet: det er også en jobb, - og tenk ikke for mye, tilføyde han lavt. Han sukket. Det var også noe av pinen, at det var komplett umulig å holde den nærmeste utenfor. Selv om hun ingenting visste, hun tenkte desto mer.- Jeg skal sove, Ragnar, sa hun tappert. - Sånn ja, sa han og lysnet. - Farvel Else.
Han kastet et fort blikk på barna og gikk hurtig ut.---
En halv time etter satt to menn i et mørkt lagerrom i en bod nede ved sjøen. Det matte, blå lyset fra en lommelykt kastet et spøkelsesaktig skjær over de travle hendene. Limpets - cortexlunter - delays. Lave, halve ord som såvidt slapp ut over leppene deres. "Anti-release" "Ni timers forsinkelse - rød ampulle" -
Rolige, kalde hender som arbeider i mørket. Men den korte pusten røper dem for hverandre. Komme til selve arbeidet. Hurtig. - Nei! - Rolig nå - rolig nå.
De usagte ord og følelser gnistret i mørket mellom dem. - Alt klart? hvisket Ragnar.
Blått, matt lys gled over arbeidet deres
Ja, svarte kameraten.
De sto opp og begynte å kle av seg. De nakne kroppene deres ble blåaktige i skjæret fra lykten. Så sluknet lyset mot den svarte ullbuksen og blusen. Nå kom treningsoverallen vel med. Enda lyste det i hender og ansikt. Den sorte sminken slettet ut også det lyset.
Det knirket litt i en lagerdør, som ble skjøvet til side.
Kald trekk slo inn fra sundet.
- Er du sikker på at vannet går over piggtråden, hvisket kameraten.
Helt sikker, svarte Ragnar, - husk bare å legge deg flat idet du glir over- jajaja, jeg skal være i nærheten. Dette er den fineste sjansen vi får. Sjøen er svart og ---
Fy faen hvor kaldt det må være, sa kameraten og hutret. Ragnar lo lavt. - Har du peilingen? La gå nå. Kameraten brummet arrig og lot seg gli ned langs med en stolpe. Ragnar trakk døren til bak seg og fulgte etter. En isring steg lynsnart oppover kroppen hans. Han åpnet munnen på vidt gap med pusten i halsen, kavet så godt han kunne, uten å gjøre støy. Kameraten stønnet inn mot øret hans: - Svøm nå ikke så jævlig hurtig.
På land et sted ramlet noen fulle tyskere ned over veien. Rett som det var fyrte de av skudd i luften.
Det kalde vannet skvalpet over munnen deres. Føttene var alt stive av frost. Ragnar la på takene for å få opp varmen i seg. Så husket han kameraten og ble stående og trø i vannet. Han så opp mot åsen. Jo der var skaret. Det var bare å holde rett fram.
De hadde svømt en god stund, og Ragnar var alt begynt å regne med at de var kommet forbi nesset og drev ut over ville fjorden. Da dukket en svart, bred søyle opp for øynene deres. De rygget brått begge to. De måtte være farlig nær piggtrådsperringen som gikk rett over viken, som førte inn under de nye tankene.
Ragnar strakte hånden ut og la den på skulderen til kameraten. Så svømte han forsiktig foran innover med hendene langt foran seg, den ene høyt, den annen lavt, søkende.
Enda så forsiktig han var, rev han seg på piggtråden i kroppsrefleksen han ikke klarte å holde under kontroll. Halvannen fot under vannflaten. Sirka en meter bred piggtråd. Det var nok for ham, men -. Han kavet seg forsiktig tilbake og pikket kameraten to ganger på skulderen. Han visste nå hva han skulle gjøre.
De nærmet seg piggtråden igjen. Så tok Ragnar noen hurtige, kraftige tak, strakte armer og ben ut og lot seg gli over sperringen. Han var ikke i berøring med den en gang og han visste det med det samme han var over, at også kameraten hadde klart det.
Noen få tak og de var inne på langgrunnen. Og så dro de seg innover viken som ellers lå tørr. Et sted på kaien hørte de en soldat småløpe for å holde varmen i seg og langt borte de hese skratt av en grammofon, som ble overdøvet av voldsomme latterbrøl og kvinnfolkhyl. De dro seg like opp under den ene tanken. Vannet hadde stått enda høyere enn Ragnar hadde regnet med. Med noen få skritt var de i skjul. Nå frøs de ikke lenger. En besynderlig varme spredte seg over kroppen, munnen var tørr. De arbeidet hurtig, edene hang på leppene deres; en rad, en rekke av utbrudd som de kvalte i brystet. Der gled Ragnar inn under den andre tanken etter å ha ålet seg opp det lille elveleiet. - Det krevde enda mer konsentrsjon å komme over sperringen på tilbakeveien. Ragnar snudde seg med en gang han visste han var kommet fri. Han hørte hvordan kameraten kjempet og var med et tak bort til ham. Han lå dypt i vannet. Ragnar fikk bare tak i luggen, la seg bakover med en brå bevegelse. Nå fikk vakten høre det, eller ikke, men -.Han rkket til og hadde kameraten med seg. De ble liggende urørlig. På kaien gikk vakten og sang "Stille Nacht, heilige Nacht".
Vel "overstått" er hilsenen på kontorene etter nyttårshelgen.
Bokholderen var den første som kom inn. Og denne gangen ville den rødhårede laban av en løpergutt ha regnet feil. For bokholderen sa: - Jamen hendte det noe likevel, Sletten. Begge tankene ligger i smadder og ved kaien ligger en fjortentusentonner og får ikke losset. Hadde jeg ikke vært avholdsmann i tyve år, så skulle jeg herrenfrydemeg ha gått ut og drukket meg pære full. Jeg tenker ubåtene får kravle inn til byen nå som før. Hva tid blir krigen gerdig nå, Sletten?
Ragnar satte i en god latter, som ville ha vart både vel og lenge, hvis det ikke var kommet en sportskledd mann farende inn på kontoret.
- Kvikt, brølte han. - De har tatt Tommy nå. Gi faen i frakken mann.
Ragnar svang seg over skranken, snudde seg i døren og slo ut med hånden. Og vekk var han,
Bokholderen sto stiv og stirret på døren. Med det samme Petter strøk forbi ham, med kurs mot vinduet, hugg han tak i den røde luggen med den benete hånden sin.
- Vil han passe arbeidet sitt, pustet han, - konen hans skal ha barn, skjønner du, og Tommy er den vesle pjokken - he.
Han tenkte: De tar veien opp veiten og inn over åsene. Vi vet ingenting, har ingenting sett - ingenting sett.
Ragnar kom først tilbake like opp under julen 1945. Han hadde vært i landet hele tiden. Og gjort godt arbeid. Like etter frigjøringen var han tatt ut til tjeneste et sted nordpå. Else hadde besøkt ham en kort og heftig uke. Hun hadde litt å fortelle hun ôg, men det var ikke blitt snakk om det. Ragnar visste en del, og resten gjettet han.
Det ble jussom hjemkomsten dette, følte han da han sto på jernbanestasjonen med Else i armene Folk nikket smilende og forstående til dem. Det synet der ble nå ikke alminnelig, selv om en hadde sett det temmelig ofte i det siste halve året - Ah! ropte bokholderen da han så Ragnar utenfor skranken i hatt og frakk. - De fikk rett, Sletten. Krigen sluttet faktisk en uke etter at jeg hadde tatt opp preiket Deres noen år om at "krigen slutter i neste uke". Jeg savnet så det sprøytet Deres her på kontoret, så jeg overtok jobben. Jeg gikk dem vel ikke i næringen?
- Sikkert ikke, sa Ragnar med en latter og trykket hånden hans hjertelig.
Husker De jeg sa at det var hundre tusen venners liv i de tankene som de ekspederte? Bokholderen rystet den benete neven under nesen på Ragnar.
Jeg husker det, sa Ragnar. - Jeg er stolt av Dem, ropte bokholderen. - har De noe i mot at jeg sier det?
- Næ-i, svarte Ragnar med et besynderlig smil, - men det tar litt på i lengden. Det var så mange ting vi var så små i; og -, ja, jeg mener -. Det er ikke så godt å forklare det. Plutselig sa han hurtig, som om noe slapp ut av ham: - Det var så mange svarte stunder vi ikke følte oss som - som helter, nei, ikke på høyde med oss selv og det vi skulle gjøre.
Ragnar ble trett i ansiktet.
Bokholderen så undersøkende på ham. Så nikket han vemodig. - Jeg tror jeg forstår litt av det, Sletten, sa han lavt. - Hardere tid enn vi kan begripe? Hardere enn konen Deres, Gud, velsigne hennes tapre sjel, heller ikke kommer til å forstå?
Ragnar nikket kort. Så smilte han det bort. - Og hva synes De om kalkulasjonsmaskinen? Bokholderen fôr opp. - Fy faen til treskeverk. Jeg forstår gudhjelpemeg ikke at De kan sitte hele dagen og høre på det rabalderet. Nå, det er sant, De er jo ikke begynt enda. Skal De inn og snakke med direktøren?
Ragnar nikket. Han grudde seg. Skrytet gjorde både godt og ondt. Det skulle sannelig være velsignet godt å komme i jevnt arbeid igjen. Han trengte det også. Den hektiske uken med Else hadde satt spor etter seg. Hun var begynt å legge ut kjolene så godt det lot seg gjøre. Og mynten var det smått med. Der var ingen faste lønninger på skogen som i London, ingen store stillinger til skaukara, de var godt og vel besatt på den andre siden av dammen; de store bekjentskapenes velsignelse fulgte ikke med barhytta eller soveposen.
Direktøren løftet øynene fra papirene og så på ham, - Jeg har bragt på det rene at det ikke var etter ordre fra England De blåste opp de to nye tankene våre. De burde skjønne hvor stor betydning de måtte få for gjenoppbyggingen av landet vårt. Jeg forstår ikke hvorledes De kunne ta ansvaret for en slik handlung. Etterretningstjenesten fungerte utmerket, og de visste om alt sammen der over.
Ragnar sto blek foran det veldige skrivebordet. - Jeg handlet etter ordre, svarte han anstrengt, - Det var krig. Skulle sabotasjen ha ventet på ordre fra England, ville det ha gått temmelig lang tid mellom sprengningene her i landet. - Og det hadde kanskje ikke blitt så mye å fare med for speakerne I BBC heller, da.
Meget hadde hendt ham i disse årene. Mange ganger hadde han følt det som om det var uvirkelig. Når slippene kom, og faresignalet lød. Når en bygning raste sammen og gatene var sperret av de grønne og eneste veien var rett gjennom rekkene. Men aldri før hadde han opplevd følelsen av uvirkelighet så bedøvende som her han sto foran direktørens skrivebord- mannen som i et halvt år hadde holdt de store og lange og bevegede taler om frihetskampens helter.
Ragnar så ut av vinduet. Det skinte en kald vintersol inn gjennom det.
- Var De med på disse mystiske bankrøveriene også? Ragnar rystet på hodet.
Sikkert?
Ragnar ranket seg. - Jeg sa nei, herr direktør. Men hvem vet: Kanskje noen av dem også var vel begrunnet. Som de innbruddene som gjaldt rasjoneringskortene.
- Jeg kunne tenke meg at De resonnerte slik, sa direktøren kort, - der er jo noen som har en egen måte å se tingene på. Vel, Deres stilling har i lang tid vært besatt med en dyktig ung mann som også har gjort Heimefronten store tjenester. Vi kan ikke si ham opp for Deres skyld. De hadde selv bragt Dem i den stilling De kom i; som De forstår: på en helt unødvendig måte. Unødig, er ordet. Ansvarsløst er det mange som sier, skjønt det er ikke min mening.
Jeg skal altså ikke få begynne igjen? sa Ragnar. - Dessverre. Direktøren tok etter noen papirer. - De skal få en utmerket attest, og stillinger er det nok av nå.
- Det blir bare midlertidige stillinger, sa Ragnar bittert - og alle disse årene jeg har vært her? Jeg er glad i arbeidet mitt, herr direktør.
Ikke når han svømte over sundet, da han halte kameraten fri av piggtråden; ikke når han hørte hvorledes de behandlet Else i fengslet; ikke den gangen han måtte la kameraten i stikken og løpe for å redde det verdifulle han bar på, - nei, ikke noen av de gangene hadde han følt det så ondt som nå.
Vi har dessverre ikke bruk for flere folk, sa direktøren beklagende. Han grep telefonen og gjorde ham overflødig.
Ragnar Sletten gikk langsomt ned trappene. Han ble stående utenfor og se rett ut i luften. En stemme, som var blitt tydeligere og tydeliger i den siste halvtimen, hvisket til ham: Du vet for meget om dette selskapet og denne mannen. Nå tror han at du vil snakke.
Men stemmen kunne ha sagt det Ragnar ikke kunne tenke seg: Han forbereder angrepet på seg selv. Han har kanskje gjort så meget galt, at det kan bli skjebnesvangert for ham. Ryktene svirrer kanskje allerede i byen: Nå dreper han et større rykte med et mindre; et mindre og mer iøyenfallende, i`munnen`fallende, et rykte som mannen i gaten lettere vil samle seg om, men som Landsvikkavdelingen ikke har noe med. Og alle disse avslørende ryktene kan samles i den Ragnar-sekken.
"Det er bare dette ondsinnete ryktet om denne Sletten".
Ragnar ble stående lenge på trappen. Så gikk han ned og langs med bygningen. Han kastet et siste blikk inn på den gamle avdelingen sin. Der gikk direktøren rundt og ønsket "Godt nyttår".
Ragnar Sletten så på den slitte nikkelklokken. Så la han på skrittene.
Enda var det kanskje åpent på Arbeidskontoret.
Øivind Bolstad
I: ... fortellinger og fabler.
Forlaget NY DAG, Oslo 1966.
