Expert assessment on qualifications as Associate Professor

by Professor emerita Siri Sverdrup Lunden, Oslo.     February 26, 1998.     (In Norwegian)

Ad. Nelly Lindgrens søknad om dosentkompetanse

Jeg har lest de dokument som Nelly Lindgren har oversendt, og jeg er ikke i tvil om at hun har dosentkompetanse. Dette bevises allerede av hennes doktoravhandling om aksentologien i et nordrussisk manuskript fra det XVII århundre, og ikke minst ved hennes senere studier av ikonmalerhåndbøker, et nytt arbeidsfelt innen slavistikken, som er av enorm interesse for alle slavister.

Dessuten er jeg imponert over bredden i hennes forskning, som omfatter aksentologi, fonologi, paleografi og semantikk. Den omfatter også littereturhistorie og berører beslektede disipliner som bysantologi, kunsthistorie og den ortodokse kirkens historie. Alle arbeider er gjennomsyret av en streng vitenskapelig tilnærming til de ulike emner. Hennes pedagogiske virksomhet later også til å være omfattende, særlig i sin bredde, så det kan ikke være tvil om at hun har dosentkompetanse.

Nelly Lindgrens skriftliste i søknaden omfatter hennes doktoravhandling og fjorten artikler, hvorav de fleste er publiserte i internasjonale tidsskrifter med renommé.

Allerede i Lindgrens tidligere arbeider merker man at det er en grundig og interessert forsker. Hennes arbeid ”Sootnosenie sinonimiceskich i antonimiceskich znacenij v predelach odnoj leksikosemanticeskoj gruppy” (1980), om den leksiko-semantiske gruppen av adjektiv som angir grad av fuktighet–tørrhet, er meget interessant.

Artikkel ”Novye spiski dvuch poucenij Klimenta Ochridskogo po pinezskoj rukopisi XVII veka” (1983) behandler tekstfragmenter fra et tidligere ikke beskrevet nordussisk håndskrift fra det XVII århundre med prekener som tilskrives Kliment fra Ochrid. Disse sammenliknes med tidligere kjente håndskrifter fra det XIV og XVI århundre. I ti temaavsnitt som forekommer i alle de undersøkte versionene analyserer Lindgren teksten og forklarer de tidligere usammenhengende avsnittene i de eldre versjonene. Artikkelen inneholder teksten av prekenen i sin helhet med en liste av variasjoner ord for ord.

Artikkel ”Upotreblenie e v rukopisi XVII veka” (1989) behandler bruken av fonemet e i en nordrussisk håndskrift fra 1600-tallet. Lindgren sammenfatter ulike typer av bruk av e og de ulike faktorer som påvirker sammenblandingen av bokstavene e og ě. Foruten at systemet for bruken av e og ě i det nordrussiske håndskriftet beskrives presenterer Lindgren også en sammenlikning med håndskrifter fra andre dialektale områder, slik som Novgorod, Dvina, Moskva og Rostov-Suzdal’.

Denne omfattende behandling øker arbeidets anvendelse. Lindgren setter de fonologiske forandringene i sammenheng med utviklingen av det morfologiske systemet i 1600-tallets russisk. Artikkelens konklusjon tar også hensyn til betoning og til håndskriftets leksikalske karakter.

Selve doktorarbeidet ”Akcentologiceskaja charakteristika severnorusskoj rukopsi XVII veka” (1990) behandler det aksentologiske system i et nordrussisk håndskrift fra 1600-tallet (Pin. 3). Dette er viktig, både fordi aksentsystemet i nordrussisk ikke tidligere har vært studert eller beskrevet, og fordi 1600-tallets aksentologi har vært lite studert. Dessuten er hennes avhandling en av de få som behandler et enhetlig aksentsystem. Arbeidet gir oss mye ny viten, og Lindgren viser seg også her som en grundig forsker.

Arbeidets mål er å fastsette til hvilken grad det oldrussiske paradigmatiske aksentsystemet er bevart, å undersøke og klassifisere forandringene og å definere de nye prinsippene som bestemmer iktus. Arbeidet er velstrukturert. De innledende kapitlene diskuterer inngående den brukte terminologien og utgangspunktene for de følgende analysene. Også de diakritiske tegnenes funksjoner og betydning analyseres. En omfattende paleografisk beskrivelse er gjort.

De følgende avsnitt tilegnes ortografi og dialektale egenskaper. I disse diskuterer Lindgren skriverens ortografi og uttale og kommenterer også det forholdet at skriverens uttale burde ha blitt påvirket av den arkaiserende kirkelige uttalen siden prekenene var til for høytlesning. Tesene illustreres nøye med tallrike eksempler fra såvel håndskriftet som andre nordrussiske kilder og moderne nordrussiske dialekter. En interessant utvidelse av analysen er sammenlikningen mellom Pinega-dialekten og de dialekter som dokumenteres hos de gammeltroende fra nord Russland som var utviste til Sibir.

Undersøkelsen er konsentrert til substantivene og materialet overstiger vidt det som er brukelig for nordiske doktoravhandlinger—håndskriftet omfatter 309 blader og behandles i sin helhet. Lindgren følger Stangs allment aksepterte inndeling av de praslaviske og oldrussiske aksentsystemer og deler inn de aksentuerende substantiv (over 600 ordformer) i fire grupper, tre for de oldrussiske aksentparadigmene a, b og c samt en gruppe for de tilfeller der det opprinnelige paradigmet er uklart. Hvert avsnitt illustreres med fullstendige tabeller.

Konklusjonen i arbeidet er at håndskriftets aksentsystem har overgått fra den opprinnelige tredelte strukturen til en ny morfologisk basert struktur. Systemet utgjør slik en overgangsform til det moderne russiske aksentsystemet. I resymeet presenteres interessante observasjoner om ulike etapper i denne overgangen og om forskjeller i aksentendringer mellomn ulike substantivstammer.

Lindgrens foreløpig siste forskningsfelt er de såkalte ikonmalerhåndbøkene, en gruppe av eldre skrifter som hittil ikke har vært behandlet i slavistikken, og byr på nytt og interessant materiale for oss alle. Det er en glede og spenning man føler ved lesning av disse artiklene, ikke minst ved behandlingen av fargeterminologien, som bringer mye ny kunskap.

I tilsammen ni arbeider fra de siste tre år (1995–1997) beskriver Lindgren dette helt nye materialet ut i fra ulike aspekter. Grunnen til noen arbeider utgjøres av den eneste håndskrevne ikonmalerhåndbok som finnes i Sverige.

En detaljert paleografisk beskrivelse av håndskriftet gis i artikkelen ”Paleograficeskij analiz severnorusskogo ikonopisnogo podlinnika” som ble publisert 1996 i Canadian-American Slavic Sudies. I artikkelen dateres håndskriftet til 1831, og Lindgren viser med flere argument at det har eksistert et eldre forelegg. Håndskriftet er slik en avskrift av en av de eldste kjente slaviske ikonmalerhåndbøkene.

En allmenn presentasjon av ikonmalerhåndbøkene, deres innhold og funksjon gis i artikkelen ”En nordrysk ikonmålarhandbok i Sverige” som ble publisert 1995 i Konsthistorisk tidskrift. Her analyseres også de historiske og kirkepolitiske faktorer som påvirket ikonmalerhåndbøkenes utvikling.

Den språkhistoriske analysen av teksten og en videre diskusjon om den eldre protografen gis i artikkelen ”Jazykovye osobennosti severnorusskogo ikonopisnogo tolkovogo podlinnika” som ble publisert 1996 i Slavia Orientalis. De nordrussiske og arkaiske kirkeslaviske trekk som vises støtter den tidligere konklusjonen om et eldre forelegg.

Arbeidet ”Ot greko-vizantijskich k russkim ikonopisnym podlinnikam – strukturnye izmenenija” (1996) og arbeidet ”Greek and Russian iconographer’s manuals: content and structure” som ble publisert i 1997 i Byzaninoslavica behandler begge ikonmalerhåndbøkenes struktur og typologi. Materialet omfatter flere russiske, sørslaviske og gres-bysantinske kilder. Tidligere anså man at de russiske ikonmalerhåndbøkene var avskrifter av de gresk-bysantinske. Lindgren viser nå at de både skiller seg såvel i struktur som innhold og at de russiske ikonmalerhåndbøkene er utviklet i en annen retning enn de greske. Den ikonografiske delen utgjør det hovedsakelige innholdet i de russiske ikonmalerhåndbøkene, som er organiserte etter den ortodokse kalenderen. De greske derimot utgjøres til stor del av den malertekniske beskrivelsen og er organiserte tematisk.

Arbeidene ”Färgterminologins fõrändring inom ryskt ikonmåleri”, ”Cvetooboznacenija v russkich ikonopisnych podlinnikach – istorikosemanticeskij aspekt” og ”Sistema cvetooboznacenik v russkich ikonopisnych podlinnikach i ee razvitie” fra 1996 er tilegnet fargeterminologien i ikonmalerhåndbøkene. Innholdet i disse tre arbeidene varierer men grunnes stort sett på samme materiale. Det førstnevnte arbeidet er på svensk, publisert i et kunsthistorisk tidsskrift og behandler i første rekke de malertekniske og historiske aspektene på anvendelsen av fargetermer. I disse tre arbeidene dokumenteres og analyseres samtlige forekommende fargetermer i et meget omfattende kildemateriale av elleve fullstendige håndskrifter og beskrivelser av 34 andre håndskrifter.

Lindgren deler opp alle de forekommende fargetermene i tre hovedgrupper: pigmentrelaterte, basale (abstrakte) og avledede. Hun viser at det finnes en klar sammenheng mellom frekvensen av de ulike typene av fargetermer og tekstens alder. I de eldste tekstene dominerer de pigmentrelaterte termene mens de avledede er mest vanlig i de yngste tekstene. Arbeidene er meget informative og materialet presenteres også i tabeller og diagram som bygger på statistiske beregninger. Dette er et helt nytt materiale som bidrar med ny kunnskap til emnet fargetermer i russisk og eldre russisk.

Mer kunne selvsagt sies om Lindgrens arbeider, jeg vil her bare nevne at hun også har et litteraturhistorisk arbeid ”Simvol Materi-Zemli u Vjaceslava Ivanova i Dostoevskogo” (1989) om symbolet Moder Jord hos Vjaceslav Ivanov sammenliknet med Fjodor Dostojevskij.

Nelly Lindgren har publisert ni arbeid på svensk, engelsk og russisk i løpet av de tre siste årene. Hun har vist seg å være en mangesidig, selvstendig og produktiv forsker med stor evne til å drive egne vitenskapelige prosjekt.

Siri Sverdrup Lunden