P� vei til S�r-Afrika i fine nord�stlige vinder. Vi er heldige og vinner terreng p� denne taktisk vanskelige overfarten fra Madagaskar til S�r-Afrika. Tidvis i frustrerende motstr�m, opp til 3 knop p� det verste, tidvis i henrivende medstr�m hvor vi jevnt ligger i 8-9 knop i flere timer. Begeistret kan vi logge 95 nautiske mil p� 12 timer. Men det er en kaldfront p� vei. Den nordlige vinden skal bli s�rlig, vi kan vente oss sterk motvind og blir anbefalt av Fred � g� inn til Inhambane i Mosambik til fronten har passert og vinden har snudd igjen. Fred er mannen som leder v�rnettet vi deltar i over kortb�lgeradioen.

Farvannet vi seiler i er kjent for sine sterke str�mmer, og de farlige b�lgene som kan danne seg n�r vind m�ter str�m. Det er viktig � v�re oppdatert p� v�ret. S�vidt jeg vet, er frekvensen av �freakwaves� h�yere her en noe annet sted i verden. Allerede i medstr�m og forholdsvis lette vinder, ser vi tydelig tendensen til uryddig sj� og krappe, brytende b�lger. Her vil vi ikke v�re p� sj�en i d�rlig v�r hvis vi kan slippe, s� vi sniker oss til et ulovlig opphold i Linga Linga hvor det sies at det vanligvis ikke er problemer med myndighetene. Vi har ikke visum.

Solid er p� vei inn til Linga Linga, like ved Inhambane. Det er m�rkt. Radaren st�r p�, p� datamaskinen er det lagt inn haugevis med �veimerker� � navigere etter. Jeg sitter ved roret med intens konsentrasjon, kikker stadig p� ekkoloddet. Morten studerer radaren, snakker jevnlig med Andy p� b�ten Trefusis over kortb�lgeradio for � konferere om navigasjonen. Vi vil ikke tilkjennegi v�r tilstedev�relse over VHF pga. visumet som ikke er i orden. Trefusis ligger allerede trygt inne p� ankringsplassen. Med jevne mellomrom lyser Morten ut i nattem�rkt med en kraftig lyskaster. Nok en gang lurer vi oss inn p� et ukjent ankringssted etter m�rkets frembrudd. Det er visst i ferd med � bli en vane. Vi kunne ikke ha gjort det uten hjelp fra Andy og Kathy som kom fram noen timer f�r oss. I pilotboken st�r det at denne innseilingen skal man ikke pr�ve p� en gang n�r tidevannet er p� vei ut. At det kan v�re brytende b�lger over sandbanken vi m� over. At det kan v�re farlig: Tidevannet er p� vei ut. Det er m�rkt. Solid g�r inn. �En dag g�r det galt�, sier Morten.

Det g�r fint, vi dropper ankeret. Andy og Kathy er mer lettet enn oss da vi kommer inn. Likvel, p� slutten kj�rer vi motoren med 2000 omdreininger. Vi kan lese 6,1 knop p� loggen. P� GPSen st�r det 2,9 knop. Alts� minst 3 knop motstr�m. Etter en ankerdram i f�lge med et par kjeks og ost, sover vi herlig. Dr�mmer mye. Det er alltid spennende � v�kne opp til et sted hvor vi har ankommet i m�rket.

Vi v�kner opp med utsikt til ei strand og et par enkle bygninger som ser halvferdige ut. Det ligger flere sm�b�ter for anker med kraftige utenbordsmotorer p�. P� land er det flere kj�ret�y. Noen biler og firehjulsdrevne motorsykler. Selv om bygningene ser enkle ut, m� det v�re litt kapital. I strandlinjen ligger det ogs� et stort vrak og pirrer v�r nysgjerrighet. Vi g�r i land. Sanden p� stranden er ikke spesielt hvit, men forbausende myk under fots�lene. Vi m�ter Don og hundene hans.

Don er en hvit s�r-afrikaner som har bodd her ei stund. Det er s�ndag. Han kommer mot oss i shorts, bar overkropp og �slippers�, eller hva vi hjemme kaller badesko. En stor mage. Et stort smil. Munnen har noen tenner. Det er noe med �ynene hans, muligens en �yensykdom. En svak eim av sprit n�r han snakker. Han kan hjelpe oss med det meste: Veksle dollar til lokal valuta, gi oss vann, skaffe mudderkrabbe, muligens hummer, kanskje handle gr�nnsaker for oss hvis han skal til byen i morgen. En grei kar. Vi sp�r og han forteller.

Vraket p� stranden er ei gammel hvalfangstskute. F�r var stedet en hvalstasjon. Tanken hvor de kokte hvalen for � utvinne olje, st�r der fortsatt. N� bygger de hotell p� stedet. Don ligner en del andre hvite menn vi har truffet som lever i sm� samfunn i verdens krinker og kroker. Han er lokalt gift, han har to store hunder som han elsker. Som han leker henrykt med i vannet. Som l�per etter ham s� vannspruten st�r, som st�r p� to ben mens han holder dem i labbene. Det virker litt absurd p� oss, fordi det minner om den slags �far-s�nn-scener� som man ser en del av i amerikanske filmer. Scener hvor man ruller seg i gresset og tullesloss. Det er nesten som om det g�r i sakte kino. S�ndag ettermiddag er dog talen hans meget utydelig, og vi vil ikke ta imot tilbudet hans om skyss til den lokale fotballkampen vi skal p�. Tidligere p� dagen hadde i en forfriskende tur med ham som sj�f�r p� den firehjulsdrevne motorsykkelen p� veiene som ikke er noe annet enn en ryddet sti i myk sand.

Som reisende ser man og tenker. Noen ganger trekker man slutninger for fort, noen ganger for sent. Av og til helt feil slutninger p� for spinkelt grunnlag. Bare slik at det er sagt.

Vi kikker oss rundt, f�lger anvisningene fra Don. G�r langs veien som er en utvidet sti av myk sand. F�ttene synker ned i sanden, det merker en utrent seiler godt. Vi g�r videre, det skal v�re en lokal bar i n�rheten. For i Linga Linga er det mye mer � se enn stranden og de spredte bygningene, det er mye mer enn den utsikten vi v�knet opp til. Det er vi i ferd med � oppdage mens vi passerer en ryddig og ordentlig landsby av str�hytter som vi har p� h�yre side mens vi g�r. Ei jente g�r forbi oss p� veien med finkjolen p�. Hun b�rer noe i en plastpose. Det er jo s�ndag. P� venstre side av stien er det tett mangroveskog som st�r under vann ved flo. N� er det fj�re, og gj�rmen er full av bittesm� krabber som relativt til sin egen st�rreslse har ei kjempestor r�dtlysende klo. Den m� v�re s� stor at den lille kroppen akkurat makter � b�re den. Ser man bare denne kloen, forventer man � treffe p� en krabbe som er hakket st�rre enn de som kravler travelt rundt. Vi kommer til en liten butikk med et bord og benker utenfor, vi kikker inn og blir bedt om � sette oss. Det gj�r ingenting at vi ikka har kontanter. Det er greit at vi kommer tilbake og betaler for colaen. Innehaveren snakker litt engelsk. Mye mer enn de fleste. Vi sitter der ei stund, han forteller at han har f�tt malaria, men er frisk i dag. Hvis vi vil kan vi bli med p� lokal fotballkamp senere, og disco med lokal dans. Vi takker ja, men er ikke helt sikre p� hva det er vi skal ut p�. Slik vi oppfatter det skal vi treffe ham klokken 15 og retunere klokken 17.

Klokken 15 tropper vi opp, og Zito, som har invitert oss skifter til finstasen f�r vi trasker avg�rde. P� stien mellom palmetr�rne er det flere mennesker som trasker i samme retning som oss, alle med finstasen p�. Vi g�r og g�r. Den malariasyke er lett p� foten, mye lettere enn oss to seilere som peser mens vi pr�ver � holde en samtale g�ende. Zito har 38 s�sken, sier han. Faren hans har fem koner. Zito har ei datter med ei amerikansk jente som er engelskl�rer, og som han har v�rt sammen med i fire �r. Nei, i mangroveskogen er det ikke s� mange dyr, sier han, ja det er noen fugler. S� er det apekatter da. Noen ganger kommer de inn i str�husene om natten og spiser b�de ris, bananer og fisk. Vi g�r og g�r. Det aner oss at vi ikke skal retunere klokken 17, men at kanskje fotballkampen begynner da. Til slutt kommer vi fram.

Ved utkanten av fotballbanen sitter spillerne og gj�r seg klare. Tar p� seg drakter. De som har, tar p� seg str�mper og sko. Noen har svetteb�nd, en har en st�ttebandasje. De kikker p� oss som kommer g�ende, og veksler noen ord med f�lget v�rt som vi ikke forst�r. Det er to lokallag. De spiller om penger, ca 200 norske kroner som er en hel del her. Det kommer stadig flere folk til. Innenfor et str�gjerde er det en enkel bar, et halvtak over et dansegulv og noen enkle rom. Folk sitter rundt forbi, stort sett i sanden. Det er et par stoler. Enkelte trestubber. Vi kj�per noe � drikke i baren, hvor det ogs� selges kokosn�tt-�l. Det ser hjemmelaget ut. De som er heldige, f�r l�ne en kopp � drikke av. Koppene g�r stadig p� rundgang. Zito er n�ye med � gi en venn av ham som han sier er fattig og ikke har jobb, av det vi kj�per. �l og sigaretter. Denne vennen som vi blir presentert for, ser ut til � ha CP, med store koordinasjonsvansker. Den f�rste sigaretten han pr�ver � tenne brekker fordi han ikke klarer � kontrollerer arm-bevegelsene. Han f�r en ny sigarett, mens vennen lapper sammen den brukne med et papir og tar den selv. Tilsynelatende ble han godt ivaretatt. Han hadde det hjerteligste smil av alle hjertelige smil. Et smil man kan tenke p� f�r man sovner. Et smil som minner om ei rose som bretter seg ut og �pner seg opp.

Fotballkampen kommer i gang. Det er h�y temperatur, knallharde taklinger, med eller uten sko. Jeg har hele vesken min full av ballonger, bl�ser en opp til ei lita jente i rosa taftkjole. Etterp� blir det k� av sjenerte barn. Jeg bl�ser og bl�ser. Er n�r ved � besvime etter en sigarett, to slurker �l og minst 30 r�de og bl� ballonger. Etterhvert h�rer vi noen av dem sprekke rundt forbi. Ved siden av oss sitter to kvinner, som sier at i morgen vil de gi Morten og meg presanger. Meg ei flettet veske, og Morten en hatt.

Linga Linga taper 1-3. De er ikke s� forn�yde, men etterp� er det disco. DJen ankommer, m�rket faller p�, generatoren starter opp, det blir lys i enkle lysp�rer som henger i ei snor, og det blir musikk. Barn og voksne som danser med en fantastisk rytmesans, men vi m� tilbake til Solid. Vi har mudderkrabber som ligger ukokte og venter p� oss, vi har venner (Andy og Kathy) som vi har invitert til middag. Det gjelder � komme seg avg�rde f�r feststemningen tar oss fullstendig. S� vi kjenner ekstra godt p� tretthetsf�lelsen og ber Zito om f�lge hjem, for vi kjenner ikke veien gjennom palmeskogen i m�rket. S� g�r vi.

N� er det gjort ild utenfor mange av str�husene, noen steder er det fresende gryter over flammene. Enkelte menneskeskygger passerer oss p� veien. Folk. Noen f� ord som utveksles. Stemmer i m�rket. Zito sp�r oss tankefult: �Do you know what it means to be born with good luck?� Vi sier ja, men jeg er ikke helt sikker p� om det er sant, og det er et sp�rsm�l som jeg senere finner at har festet seg i meg.

Vi koker krabbene hos Trefusis, spiser og putler oss til sengs. Det har v�rt en lang dag. Vi er slitne, men s� fulle av inntrykk av det er vanskelig � komme til ro likevel.

Dagen etter. Vi er ombord p� Solid, putler og steller da Morten ser at noen signaliserer til oss fra land med et speil. Han reiser inn med jolla. Da han kommer tilbake igjen har han med seg bes�k av de to kvinnene som sa at de ville gi oss presanger og ei lita jente p� fem �r. Aldri f�r har det v�rt s� mange personer ombord i den lille jolla v�r. P� fanget har den ene kvinnen flere str�hatter og vesker. S� skjer f�lgende da de skal klyve over fra jolla til Solid:

Jeg l�fter den lille jenta opp over rekka. Moren skal ombord etterp�. Jolla vakler og glir lenger og lenger bort fra Solid samtidig som moren holder seg fast i Solid. Det resulterer i at rekka p� jolla kommer under vann og jolla fylles opp. Moren detter over bord, og drar seg opp langs badestigen. Jeg vet ikke om noen av dem kan sv�mme. Morten og den andre kvinnen driver nedover i tre knops str�m i ei jolle som er i ferd med � synke fordi den er full av vann. Hatter og vesker som bl�ser p� sj�en, de flyter avg�rde. Det er presangene de har tatt med, som de har laget selv. Jeg ser den ene vesken fylles opp med vann. F�lger den med �ynene til den blir usynlig i det gj�rmete vannet.

Kvinnen som har kommet seg ombord ser redd og fortvilet ut. Hun har et lite s�r p� ankelen. Det bl�r. Jeg ser Morten ause for harde livet ute i jolla. Etterhvert f�r han gang p� p�hengeren, og klarer heldigvis � plukke opp de fleste av hattene og veskene. Da alle er trygt ombord er det av med v�te kl�r, fram med h�ndkle og p� med kaffekjelen. Vi har �ren av � ha f�tt bes�k.

Det er kjekt med bes�k selv om vi ikke kan s� mange ord p� portugisisk og de ikke er s�rlig st�dige i engelsk. Mens kl�rne deres henger til t�rk spiser vi sjokoladekjeks, spiller musikk og har omvisning i b�ten mens vinden �ker p�. Den lille jenta m� p� do. Det blir litt forviklinger fordi hun tydeligvis bare er vant med st�toalett. Hun kjemper med � holde inne, og jeg kjemper med � f� satt henne ned p� dosetet. Hun vinner. Jeg f�r henne ikke til � sette seg ned p� sk�len. Hun st�r oppe p� den med et bein p� hver side, p� huk over doen. Stort sett treffer hun dosk�len. S� blir hun tr�tt. Hun sovner som en stein i Morten og meg sin seng.

De to kvinnene begynner etterhvert � bli sj�syke av all rullingen. Sjokoladekjeksen smaker ikke s� godt lenger, og de tenker med frykt p� jolleturen tilbake til land. Men den g�r bra med litt planlegging. Vi if�rer jentungen redningsvest og f�r dem i land. Ombord i Solid har vi n� en kjempefin str�hatt med stor brem og ei flott veske.

Senere tar Don oss med inn til byen p� markedet slik at vi kan f� ferske varer, gr�nnsaker og frukt. Han sier at det ikke er noe problem med politiet. Mens vi er ute og farter kommer faktsik politiet ut til Linga Linga fordi de leter etter ei flott gummijolle som har blitt stj�let i byen. Andy og Kathy p� Trefusis har ikke v�rt i land under hele oppholdet p� Mozambique, de har bare v�rt p� b�ten i frykt nettopp for politiet og de store b�tene man kan f� dersom man blir tatt. Politib�ten kommer ut til dem og kjefter dem huden full fordi de ikke har gjesteflagg. Sier at neste gang blir det bot. Heldigvis kommer han ikke p� den muligheten at vi ikke har sjekket inn i landet i det hele tatt. Folkene p� land, de lokale dekker over oss. Sier at vi nettopp har kommet p� grunn av d�rlig v�r. Morten og jeg er p� markedet i byen og koser oss. Vi aner fred og ingen fare. Men politimannen kommer ikke tilbake. Turen ut til Linga Linga er ressurskrevende for polititet. Den tar tid og det g�r bensin. Andy og Kathy slipper med skrekken.

Dagen etter:

Vi seiler igjen, vi m� videre p� v�r ferd mot S�r Afrika. Etter r�d fra lokalkjente trenger vi ikke � f�lge oppmerkingen for � komme over sandbanken p� flo. Vi kan ta snarveien. Vi kan vinne litt terreng, komme f�r vennene v�re p� Trefusis. Det h�res flott ut, men det er vanskelig � finne �pningen hvor det ikke bryter. Jeg st�r med roret og stirrer p� ekkoloddet, Morten st�r p� dekk og speider. Det er grunt, b�lgene er store og rullende. Hvorfor kan vi ikke gj�re det p� vanlig vis, tenker jeg nerv�st. Alltid disse lure ideene. Adrenalinet pumper, det er fire meter dypt. Jeg stresser og roper kontinuerlig ut dybden til Morten. �Ro deg ned, ikke stress�, sier han. �Vi visste jo at det kom til � bli grunt�. Jeg er usikker. Det er liksom p�an igjen. �Tre komma fire meter n�, sier jeg og h�per at vi ikke blir sl�tt i bunn i b�lgedalen. Jeg h�rer Kathy fra Trefusis kalle oss opp p� VHFen. De lurer p� hva vi driver med, men vi har ikke tid til � svare. �Tre komma to meter�, roper jeg. �OK, stopp, snu�. Vi famler oss fram og tilbake med hjertet i halsen f�r vi endelig er p� dypere vann. Det gikk bra denne gangen ogs�. Alt er bra igjen, til � sp�ke og le av. Vi tok snarveien, he, he, for noen luringer vi er. Vi kom f�rst. En god og barnslig glede. S� er det S�r Afrika neste.

Hilsen fra Lena og Morten