Det ble et res med solen, og vi tapte p� m�lstreken. Snart hadde vi forsert passet, men flere farer gjenstod. Solen faller fort ved ekvator, og det var n� blitt skumring. Koralhodene fl�t sammen med sanden, og kj�len br�t seg usikkert gjennom vannet.

V�re britiske venner p� Trefusis ante ur�d, og etterhvert dukket en gummijolle opp med lommelykt. Med smil og erkebritiske fraser loset de oss inn til ankringstedet og barracudaen som allerede l� p� grillen. S�r Afrikaneren, Neil, var grillsjef og inviterte oss stolt p� selvfisket fisk. Sannelig ble ikke en kald pils ogs� servert. Glade mennesker i tropenatten. Store eremetittkrabber tuslet mellom t�rne p� jakt etter godbiter. Var dette lykken?

Lykken er ikke en selvsagt st�rrelse. Et d�gn hadde passert og vi satt under de samme palmene og ventet p� at tunfisken skulle f� den rette fargen p� b�let. Rocky het han. Med et unaturlig smil rundt munnen fortalte han i bruddstykker sin historie. Rocky hadde forsert passet inn til lagunen under helt andre omstendigheter enn Solid og hennes mannskap.

En middelaldrende mann med et trett ansikt hadde for 30 �r siden immigrert fra Australia, og etter en karriere som kokainsmugler i Florida, endt opp som en lykkelig eier av en resort i Thailand. Giftet seg for andre gang, fikk et til barn. Tsunamien tok fra ham alt. Etter noen dager forstod han at familien var borte, heiste seil og dro der ifra. Et usikkert smil, n� erstattet med v�te �yner. Det endel�se storhavet fikk ham til � realisere sitt tap. �Jeg gikk i sjokk�, sa han og lo dempet. Lite mat og vann hadde han. Utmattet dukket Cocos Keeling opp i horisonten, men kart hadde han ikke. Han n�rmet seg det han trodde var passet inn i lagunen. En feilvudering. B�lgene reiste seg og br�t rundt ham, og det ble grunnere og grunnere. Motoren virket ikke. Rocky forstod at tsunamien var i ferd med � f� et nytt offer, og i et siste livs�nskende fors�k slapp han ankeret. Ankeret satte seg. Han tok en munnfull av vinen og fortsatte � fortelle. N�dpeilesenderen ble utl�st, og n�draketter ble sent opp. Signalet av n�dpeilesenderen ble fanget opp i Australia og videresendt til Cocos Keeling. Det lokale politiet sj�satte lettb�ten og startet letingen. Rockys VHF virket ikke. Han kunne lytte men ikke sende. Han h�rte at de n� lette etter ham, men kunne ikke hjelpe dem. Etter noen dager ble han funnet. Rocky var svak, men i live. De slepte b�ten inn i lagunen og ankret den opp like ved der vi n� satt og n�t barracudaen. Det var min historie sa han, og smilte.

Rocky er ikke typen som legger seg ned eller fort g�r til grunne. �Jeg har det vondt, men jeg kommer meg�, sa han. Den lokale muslimske populasjonen p� Home Island kom ham til unnsetning. Hver dag hentet de ham i b�ten og bragte ham til middagsbordet. De gav ham jobb og sa at han m� ta den tiden han trenger p� Cocos Keeling. Rocky tente opp en sigarett, og fortalte videre at han begynte � r�yke igjen etter tapet av familien. �Jeg reiser tilbake�, sa han. Han disponerte fortsatt landflekken som han leide, og var fast bestemt p� � bygge en ny resort. Det var fredag og han kunne drikke litt vin, ellers r�rte han ikke alkohol. En farlig fristelse for ham i disse tider. Rocky lo. �I neste uke skal jeg arbeide som elefantpasse�, sa han. En flokk med elefanter skal i karantene p� Cocos Kelling, f�r de blir vidersendt til en dyrepark et annet sted i verden.

N� som tsunamien er i ferd med � bli historie, og aktualitetens lyskaster har blitt fjernet, er en spasertur p� vestsiden av Direction Island en tankevekker. Her er hundrevis av sandaler i alle st�rrelser. De ble vasket opp etter tsunamien ble vi fortalt.

Vi forlot Cocos Keeling to uker senere og seilte videre mot Chagos. En gruppe atoller som er forbeholdt seilere og amerikanske soldater. Atollene ligger s�r for maldivene strategisk plasert midt i det Indiske Hav utenfor syklonomr�det. Atollene er britiske men er mest kjent for � huse en stor amerikansk milit�rbase p� atollen Diego Garcia. Basen ble bygget i 60- og 70 �rene under store protester fra det internasjonale samfunnet da omr�det har �fredssone� status i FNs resolusjoner. Den lokale populasjonen av kopra produsenter m�tte selvsagt deponeres til Mauritius. De har nettopp vunnet et rettsak i h�yesrett i England som sl�r fast at deponeringen var ulovlig. Seilere har ingen adgang til Diego Garcia, men noen hundre kilometer lenger nord ligger Salomon �yene hvor seilere fritt kan leve ut en Robinson Cruso tilv�relse. Ruinene av en eldre bosetting utgj�r noen hus, en kirke, et fengsel, og en gravg�rd. Her traff vi seilb�ter som allerede hadde tilbrakt seks m�neder der. De kom tilbake hvert �r for � leve i dette paradiset. Vi hadde dog to snevre uker til r�dighet, og tiden ble brukt til spaser turer p� atollene, snorkling med skilpadder og andre overraskelser, samt sosialt samv�r med de andre syv b�tene. Da vi ankom hadde vi ikke forst�else for at noen kunne leve seks m�nender av �ret p� et slikt sted, men etter to uker tok vi oss selv i � leke med tanken. Men ikke denne gangen. Vi har v�r tilm�lte tid, og Solid skulle seiles inn Tananger havn om ti m�neder. Vi har dog ingen garantier for at dette stedet vil v�re �pent for seilere i fremtiden. Dette paradiset er paradoksalt nok p� milit�rt omr�de, og det er vanskelig � skj�nne at de i det hele tatt tillater seilb�ter her.

P� tross av at v�r neste destinasjon var Madagasker, var det vanskelig � forlate Chagos. Vissheten om at dette er de siste atollene f�r Tananger havn gjorde det ikke lettere. Forventningen til hjemkomsten er noe ambivalente. Vi gleder oss til � komme hjem, men vet s� godt hva vi forlater. Ikke sjelden kikker vi p� globusen og staker ut nye reiseruter for neste tur. Livet er mer en seiling og reise, men g�y er det. Vinden tok tak i seilet og �kte stadig p� styrke. Etter 24 timer bl�ste det kuling, noe som skulle vise seg � vare de neste elleve dagene ned til Nosy Be, Madagasker.

Det Indiske Hav har v�rt rekordens hav for oss. P� vei til Cocos Keeling gjorde vi 1005 nautiske mil p� en uke. Kulingen som bragte oss ned til Madagasker bidro til kjappeste st�rre overfart, med en gjennomsnittfart p� 6 knop. Da vi ankom Madagasker hadde vi utseilt mer enn 5000 nautiske mil p� 36 dager, en snittfart p� 5.8 knop. Passatvindene er sterke her, og det gjelder bare � henge p� s� godt man kan.

Vi klamret oss fast i styrebr�nnen, de f� gangene vi tok turen ut. Trivelig var det ikke. Etterhvert dukket Kapp St Ambre. Madagaskers svar p� Norges Stadt land. Vi ble �nsket velkommen av flokk med kn�lhvaler, og dagen etter slapp vi ankeret i havnebyen Hell Ville. En skj�ge som havnebyer flest, men dog hadde den sin sjarm. Gamle franske kolonistiske bygninger vitnet om en tidligere vakker by, men som resten av Madagasker for�vrig, g�r utviklingen motsatt vei av hjemme. Balkongene faller ned. Veiene faller fra hverandre, og s�ppelet flyter. Her betales ikke skatt, da myndighetenes tilstedev�relse er frav�rende. Men smilene er tilstede. Vennlige smilende mennesker som man blir i godt hum�r av � m�te. Hva er det med disse smilene i afrika? Vitaliteten og varmen. Hele kroppen er involvert, og latteren sitter l�st.

I motsetning til den jevne innbygger fra Madagasker boltret vi oss i lokalprodusert sjokolade med 70% kakaob�nner, vaniljestenger og m�ltider p� restaurant. Hell Ville og Nosy Be er ogs� kjent for sin rom. Men edle varer var det ikke. Syv kroner literen er da heller ingen upris. Etterhvert seilte vi over til Nosy Komba. Her bor folket i sm� landsbyer i sine str�hytter, og henter vannet sitt i br�nnen. Noe oppmerksomhet fikk vi da vi stod sammen med de lokale og vasket kl�r. Det er ikke s� ofte de ser hvite mennersker vasker sine egne kl�r, ihvertfall ikke menn. De fniste og stirret ubeskjedent.

P� Nosy Komba ble vi kjent med italieneren Stefano, som hadde som livsprosjekt � heve levestanderen p� Nosy Komba. Han arbeidet seks m�neder i �ret p� Reunion Island, og brukte alt av sine penger p� � l�nne l�rere og byggfolk. Han bygget bokstavelig talt opp en ny landsby og implanterte et nytt demokratisk styresett. Vann hadde han skaffet landsbyen ved � legge r�r opp til en lokal elv. Neste �r planla han � bygge en demning for � f� elektrisitet. Han planla � lage et slags aksjeselskap der innbyggerene kj�pte aksjeandeler for l�nnen de fikk fra ham. P� denne m�ten ville han l�re dem om selskapsdrift, samt at han sikret seg at eierskapet var p� lokale hender. Stefano fungerte ogs� som landsbyens selvl�rte lege og tannlege. Ressurser til medisiner og tannlegeteknisk utstyr ble sponset utenfra. Som eneste hvite vestlige mann var Stefano selskapssyk, vi ble derfor invitert hver dag til lunsj. Stefano var en ensom mann, noe �ynene r�pet da vi m�tte seile videre. Jeg fikk noen assosiasjoner til Marlo Brando i �Akopolypse n�. Forh�pentligvis ubegrunnet. Mange har og f�r det nok bedre med Stefano p� Nosy Komba.

Det n�rmet seg orkansesong i det s�rlige Indiske Hav og bes�kstiden var over. Turen s�rover ble �pnet med dagsturer nedover kysten. P� skilpadde�yen Nosy Iranja fikk vi se skilpadder som hakket seg ut av skallene og gravet seg opp gjennom sanden p� stranda. Deretter startet den farefulle ferden ned til brenningene. I disse omgivelsene ble Lenas 31 �rs dag feiret sammen med mannskapet p� britiske Trefusis og amerikanske Claire. Da Claire hadde f�tt �ye med en flokk med kn�lhvaler rundt �yen, ble det ogs� hvalsafari og snorkling med hvaler.

Turen gikk videre til Nosy Kalalajoro hvor vi fikk byttet egg mot en t-skjorte og dagen etter videre til Nosy Saba. Videre til Moramba Bay, en sjelden vakker ankring. Et sted omgitt av spektakul�re sandsteinformasjoner dekket av baobab tre. Lemurene hopper fra tre til tre. Her fikk vi hver dag bes�k av lokale fra en landsby i n�rheten. Vi byttet frukt mot ting vi hadde liggende i b�ten. En tankevekker fikk vi da en ung mann skeptisk studerte en colaboks uten � vite hva han skulle gj�re med den. Smilet kom tilbake da han fikk hjelp til � �pne den. Det var f�rste gangen den mannen hadde sett en boks med drikke. Dagen etter kom han tilbake med et stygt dypt s�r i foten som han hadde p�dratt seg da han dykket etter hummer for oss. Vi fikk renset s�ret, stripset det, og satt p� ham sandalene mine fra Fransk Polynesia. Ryktet om v�rt n�rv�r spredte seg nok rundt i landsbyen, for dagen etter kom fire kvinner med et lite barn padlene bort til b�ten i en uthult trestamme, og vi gav dem hva vi kunne.

Fra Baly Bay forlot vi Madagasker mot S�r Afrika. Vi visste ikke da et nytt eventyr ventet oss i Mosambik.

Hilsen Lena og Morten