En stor magnetisk sky har formet en stor spiral oppe på himmelen, og jeg blir plutselig lammet av en stor kraft som tar over kroppen. Jeg føler meg slapp, og jeg føler meg tung. Som havet, eller en sovende prins. Et stort hull i jorden viser seg, og jeg begynner å falle sakte nedover og nedover mot et ukjent dyp. Det går sakte og forsiktig, og jeg hører en slags lyd av luftstrømmer. Som om jorden selv skulle puste. Veldig sakte. Og så faller jeg videre ned i mørket, og ser lyset fra enden av hullet gradvis bli mindre, mens jeg faller lenger og lenger ned. Med et er jeg en sten på bunnen av denne merkelige brønn, og en sal viser seg plutselig for meg. En mektig sal med tusenvis av stener lignende meg. De er store, og de er alle lammet og ubevegelige. Og det er en stor scene der, lyst opp av hundrevis av fakler og stearinlys.

Opp på scenen kommer en mann. Et vesen i sorte klær, med rolig gange og en rynkete hvit hud som ser ut til å ha tørket. Som en mumie etter tusen år i ørkenen. Hans hår er grønt, og han har lange skitne negler som han glir igjennom håret for å rette på det. Hans øyne er blodrøde, og tar igjen den klare dype rødfargen som omringer han på scenen. Det er store draperier av lerret og tepper, og helt fremme en stor talerstol som han stiller seg bak. Og med en ofte ironisk og sarkastisk stemme, leverer han en klar tale frem for stenene:

Jeg har samlet mine patetiske små lam, arbeidere av den store Organisasjonen, for å avdekke deres saueliv for der. Min påstand om deres liv som sauer, svake individer som må konstant få høre hva som skal gjøre av de større myndigheter. Som må gjetes. Men si meg, hvor er denne gjeter hen? Din følgesvenn gjennom livet. Din mester og herre. Som bestemmer hva som er rett og galt for deg, som bestemmer hvordan tingene skal gjøres, som styrer Organisasjonen igjennom hele verden. Hvem er det egentlig som styrer, og hvor befinner han seg? Hvor annet sted enn i deg? Denne mann - din følgesvenn - gjemmer seg for deg. Men han eksisterer. Og han er i bøkene og i samtalene, i oppdragelsen og i alt det aksepterte. I den trygge troen imot tvilen. Han gjemmer seg i din egen frykt, i ditt ego og din tro på det riktige - i din manglende evne på å sette tvil - han er et falskt bilde andre har skapt i deg selv, og han virker som den trofaste følgesvenn og trygge frelser igjennom livet - men han hindrer deg i å leve som den frie sten som du er.

Det kom en gang en mann - og det er betydelig at det ikke var en kvinne dette - gående ned fra fjellet. Mannen snakket om hva man skulle gjøre, og hvordan man skulle gjøre det. Denne mannen fant til folket en følgesvenn, en leder og gjeter i gode og vonde tider. Denne mannen - som etter en lang og sliten fjelltur nok var sår under føttene sine - fant i seg selv en følgesvenn. Senere kom det flere som han, flere villige til å ofre seg selv for det felles gode, ved å ta på seg den byrden det er å lede mennesker. Og så, så kom profetene; og de fant en følgesvenn til folket. De fant sin Gud. Guden som gjeter deg, og guider deg gjennom de vonde tider. Og de lagde lover, og Gud var i lovene. Og lovene var over mennesket, og Gud var over mennesket; og så kom rettferdigheten. Paulus og Stalin, og Mussolini. De fant sin Gud. De fant deg en følgesvenn. Den som, lik en hyrde, veileder deg - og gjeter deg gjennom verden.

De har jo alle rett. Zarathustra, han fant jo og preket om sannheten. Confusius og. Og Buddha, han fant jo og preket om sannheten. Jesus, han fant jo og preket om sannheten. Muhammed. Alle hadde jo rett, ser dere ikke godtfolk, alle drakk fra den dypere kilde og fant den rene og hele - og eneste - sannhet. Og alle som ikke har funnet sannheten, de må jo finne den! Tenk på alle de svake som går igjennom livet uten å kjenne sannheten. Tenk på de som spiser sin mat, og drikker sin vin, men helt uten å kjenne til sannheten. De som lever i usannhet, åh stakkars sjeler, de må jo hjelpes og vises til lyset!

Den gode mann Platon hadde noe å si om dette. Han påpekte at vi alle egentlig lever i en hule. Verden vi ser, det er egentlig ikke sannheten, verden vi ser er som skygger på hulens vegg. Bak oss står solen, og sannheten, og kaster skygger på veggen - men vi er bundet fast og kan ikke snu oss. Bundet fast til den falske verden, mens sannheten er et sted der bak oss. Det er vår plikt å gjete de svake mennesker igjennom den falske verden, og om det betyr å ta de svake menneskers skatter, så betyr jo det ikke noe vesentlig da disse skattene jo er fra en falsk verden!

Og de lager rettferdighet; gjør de? Der traff jeg spikeren på hodet – rettferdighet. Deres rett er andres urett. De rettferdiggjør seg selv ved å påpeke andres feil. Og hvilken annen rettferdighet finnes det? Enn den som de selv har skapt for å rettferdiggjøre sine handlinger? Gud, formor jeg? ”Gud er rettferdigheten selv”. Rettferdighet er og blir et abstrakt konsept, og ikke noe som er fysisk forankret i denne verden. Men takk gud for at denne verden bare er falsk. Men i den andre verden, den som lager skyggebilder på veggen, der kan jo rettferdigheten eksistere!

Riktignok så ser vi ikke den sanne verden, har ingen beviser for dens eksistens. Men vi må jo tro - for skygger er ingen god virkelighet - tro er jo det som holder hele samfunnet oppe! I en verden uten Gud eksisterer ingen rettferdighet, om vi ikke har noe vi kan argumentere for er lyset som lager skyggene på huleveggen, vil vi ikke ha noen argumenter for at rettferdigheten skulle eksistere!

Gud var tidenes oppfinnelse, trudde vi! Men ved gud, som Marx viste oss feil! Vi trenger ikke noen gud i det hele tatt for å tro på rettferdigheten. Vi kan simpelt hen finne vår egen rettferdighet ved å innse hvor urettferdige noen andre er. Og det kan vi stort sett alle gjøre. Kommunister rettferdiggjør seg selv ved å påpeke det kapitalistiske systems feil, mens de konservative skylder på de radikale. Liberalistene på sosialistene, demokratene på diktatorene og så videre... Alle finner de noen å skylde på, og jo flere fiender det er jo lettere er det å holde på makten. Sauene, de som så sårt trenger sine gjetere, de simpelthen elsker å ha noe å tro på! Så kan de ofre sine egne liv for det de tror på, mens det på andre siden av slagmarken igjen står andre sauer som ofrer sine liv for det de tror på. Og alle ofrer dem sine skatter for vår gode Organisasjon som vi har gående.

Og i de siste femti år er det også blitt en trend å sammenligne ”de andre” med Hitler. Hitler var sosialist; nasjonalsosialist. Og Hitler var høyreekstremist. En sosialistisk høyreekstremist, formor jeg? De som gir ordre – eller ”råd” – til andre; hva annet er de egentlig enn små rettferdiggjorte Hitlere? Det er så lett, å se all urettferdighet som eksisterer på jord, og dermed trekke det opp som bevis på at ”de andre” er onde, og at vi selv dermed må være gode!

Og du tilhører noe av dette, eller hva? Du er rettferdig, er du ikke? Du har en ”følgesvenn”, har du ei? En gjeter, som sier hva som er rettferdig i ”denne verden av urettferdighet”. Dekk det over med fine navn som demokrati, skole, folkevalgte, sosialisme, individualisme, livssyn, filosofi, vitenskap etc.; men du gjemmer kun friheten du kan få et sted du aldri ville finne på å lete. For du leter jo kun hos andre efter deres feil, heller det enn å se på seg selv?

Du er og blir et patetisk lam, min venn, for i denne verden av tusen gjetere, så er det lett å finne sine venner og fiender, lett å finne det gode og det onde, lett å finne det rettferdige og det urettferdige... og ikke så lett være et individ. De lover deg land, et lovet land, og de lover deg rettferdighet, og så skylder de på deg; og de snakker om ansvar, gjør de! For å vise ansvar må en ha individualitet – en som ikke er seg selv kan ikke vise ansvar - for hvilket ansvar har en hvis ens sjel er styrt av andre? En uten personlighet lever ikke, skjønt en eksisterer. En er i en tilstand av ikke-væren. En zombie, en vandrende død, et rutinemenneske; en sau. En som lett lar seg gjetes. En som følger rettferdigheten, Gud eller loven.

”I lovens navn?” ”I Guds navn?” Er det noen forskjell? ”I rettferdighetens navn?” Det betyr det samme. Som organer for kannibaler.

Den gode nihilisten og nedbryteren, som finner alle feilene ved systemet, Jacques Derrida sa så mye som dette: ”Ingen rettferdighet – jeg sier ikke lov og snakker som sagt ikke om rett – syntes mulig eller tenkelig uten et visst ansvar, hinsides alt levende nærvær”. Et ansvar hinsides alt levende nærvær? Ansvar for hva da; det som alt er dødt? Spøkelser kanskje? De som er og vil komme til å være – ja selv det minste individ – har vi – hvert eneste individ – ansvar for? Og så i tillegg skulle vi ha ansvar for alle som har vært? Men hvilket ansvar har vi egentlig for de døde? Og hva er egentlig ansvar? Min gode venn Fjodor M. Dostojevskij valgte å putte det slik: ”Hvis Gud ikke hadde eksistert ville alt vært tillat”, og jeg lurer da på om dette inkluderer ansvar? Lagde våre følgesvenner de tusen sannheter, som alle så klart er like sanne, for å snakke til oss om ansvar?

Denne mann, hvor har han gjemt seg selv? Hvor? Hvor, min venn, er din følgesvenn? Gjemmer han seg for deg? Eksisterer han enda? Er han kanskje i bøker? For bøker er jo jammen nyttige å ha om man ikke orker å tenke selv. Slå bare opp i Norges lover, Bibelen, Toraen, I Ching, Dostojevskijs samlede eller andre verker om ditt lille saueaktige hodet skulle stå fast. Nå tror du kanskje at jeg står oppe på dette podiet, som en taler - med mitt for anledningen grønnfargete og syke hår - og påpeker de andres urettferdighet kun for å selv hevde min rettferdighet? Som om jeg står her, som en grisk Derrida, klar til å bryte ned hele systemet, for så å legge igjen en liten kommentar om Marx eller hvanåenndeter jeg prøver å selge dere her i dag? For, i sannhet, når alt kommer til alt, vet jeg jo at du er for svak til å tenke for deg selv, og ved å rive ned må jeg jo bygge opp igjen, et slikt enormt ansvar kan jeg ikke la ligge igjen hos deg. Ansvar for ditt egent liv er sterkt, og siden du var liten har du latt foreldre, lærere og politikere ta denne store byrden for deg - det ville vært ren ondskap om jeg skulle forsøke gi deg ansvaret for ditt eget liv! Mine gode venner, jeg tror vi begynner å nærme oss en forståelse av hva ansvar er.

Ansvar er et abstrakt begrep, skapt for å beskrive en mellommenneskelig plikt vi alle har. Dens nytteverdi ligger i å holde befolkningen i orden og sjakk, peke på ansvaret for å betale skatter og bidra for fellesskapet; og å frata ethvert ansvar en skulle ha for eget liv og lykke. - De får da ikke lov til å gjøre det, De kan jo skade Dem! - Det er kun på det mellommenneskelige plan ansvar skal få lov til å eksistere, det ansvaret du har for ditt eget ve og vel, det ligger på staten - å nei, ikke spis det der, det er jo ikke sunt; best vi skattelegger det så man vil velge noe annet - noe videre ansvar for eget liv vil de prøve å fjerne; andre bør jo ta på seg byrden.

Ved å legge avgifter på alt som er usunt, forby alt farlig, sette aldersgrenser på alt umoralsk, ikke tillate farlige meninger, og ved å blande politikk, religion og media trenger vi ikke bekymre oss over om følelsen av ansvar for eget liv vil bli satt i fokus; ansvaret blir gitt til overbefolkningen og Organisasjonen, og folket blir distrahert så de ikke forstår hva de mister. Ved å få folk til å mene noe om alle andre enn seg selv, gi dem sterke meninger og håp om at de kan være med på å bestemme, skaper vi en fantastisk avledningsmanøver av demokrati og ytringsfrihet, og Organisasjonen slipper dermed billig unna og får beholdt sitt rykte som det eneste gode. Men the lesser off two evils blir aldri et gode. Og alt fordi sauene tillater det hele for å slippe det store ansvaret - som jo er en byrde!

De kriminelle er et ekstremt godt eksempel på hvor forbasket dette ansvarssystemet vi har skapt er. Først legger vi frem hvordan samfunnet har ansvar for et liv, gi det en bra oppvekst og skolegang, og etter det fratar vi oss selv ansvaret for å ikke forebygge kriminalitet, men tar heller å fokuserer på den gleden det er å straffe kriminalitet. Vi kan dermed terrorisere deler av befolkningen, og påpeke at de er som pesten, henge de ut i samfunnet som bevis på hvor ille det går ”om du ikke oppfører deg” og så slippe unna med det faktum at det var vi som gjorde dem ansvarløse til å begynne med. Vi skaper en verden av ansvarløse sauer, og så kan vi skylde på dem fordi de er ansvarløse! Konseptet er genialt!

Et nytt strålende bevis på at organisasjonen fungerer er det psykiatriske landskap vi har skapt. Her har vi skyvet opp overbefolkningen, de med en kort dr før navnet sitt, til å arbeide og tjene penger på luft, slik at vi kan ha flere medlemmer av overbefolkningen i Organisasjonen og dermed ha flere forsvarere og beskyttere av Organisasjonen. Hovedidéen er som følgende; avfokuser på årsaker til dannelsen av psykiske problemer, stapp piller i og dop ned de med psykiske problemer så de får dempet sine problemer på kort sikt - om enn kanskje økt sine problemer på lang sikt(”ops”) - så de ikke merker noe er galt, og så til slutt dropp hele fokuset på å helbrede noen. Planen er så og si idiotsikker, og helbred er nærmest et ord som ikke eksisterer i det psykiatriske landskap. Men kunne det vært annerledes? Hadde de faktisk forsøkt å helbrede de psykisk syke ville de jo mistet jobbene sine!

Vi lever i et land som forsøker blande sosialdarwinisme og sosialdemokrati. Vi mennesker er skapt av evolusjonen, å trå på de svake for å overleve er slik systemet alltid har fungert. I tillegg vil vi hjelpe alle de trengende, så alle overlever, og alle har det bra. Systemet er igjen perfekt, vi gjør dem til syndere ved tilslørte påstander om at de er onde av natur! De er syndere for klærne de bærer på kroppen, laget av ”slaver” i Østen, grønnsakene de spiser, laget av ”mennesker som ikke eksisterer” i drivhus i Spania. Deres velferd og rikdom er ”den største ondskap på jord”, og å få dem til å tro på dette styrker Organisasjonen når vi preker om sosialdemokratiets fordeler. Og de delene som de finner onde ved seg selv, er de delene som absolutt alle dyr har, selve grunnkjernen i overlevelse som ligger så dypt forankret i det darwinistiske mennesket at det aldri vil forsvinne; egoismen. Om du kjemper imot egoismen, slik som kristendommen og islam prøvde, da våkner du bare opp en dag og ser at de lykkelige afrikanerne, i overflod i stammene sine, som man forsøkte å frelse, er rammet av fattigdom, sult og sykdommer. Egoismen er et faktum, og ingen kommunisme, moral, kristendom, islam, rettferdighet, liberalisme, Organisasjon kan noen gang klare å kneble naturen selv; naturen som driver i mennesket. Lysten, viljen, individet.

Ingen rettferdighet – han sier ikke lov og snakker som sagt ikke om rett – syntes mulig eller tenkelig uten et visst ansvar, hinsides alt levende nærvær? Så det skal vi ha ansvar for; de døde? Den store Organisasjonen svulmer seg over verden med skrik om rettferdighet og ansvar, men menneskeheten vil aldri bli noe annet enn menneskeheten; en fortærende sykdom av misnøye, hat og sulten appetitt.

Og jeg sier velkommen til min verden. Velkommen til menneskehetens hete herredømme. Velkommen til diamantgravere i Sierra Leone, brennende varme oljebrønner med svarte skyer, store som byer, regnende olje, velkommen til gatekamper og strider, velkommen til revolusjoner, til folk som søker varme og tilflukt i kloakken, til folk som lever av det de finner på søppeldynger. Det grønne gresset går meg visst huse forbi.

Velkommen til sammenbrudd. Velkommen til oss som river oss i håret, kutter oss til beinet, hopper ned fra broene, kaster oss foran tog. Og velkommen til kjærligheten i det hele.

Det flasher hele tiden i media. Slik vokser jeg opp, mens det flasher i media. På skolen, og av foreldre, blir vi lært hva som er rett og galt. Samtidig flasher det i media. Så blir vi igjen lært mer og mer, om rett og galt. Rettferdighet, ansvar. Dårlig samvittighet, dårlig samvittighet. Vi blir lært hvordan vi skal oppføre oss, og så blir vi lært at det er feil. Og jeg blir spist opp av dårlig samvittighet, og jeg har kuttet meg til beinet, og jeg har forsøkt kaste meg ned fra broen. Lykkelig er den som klarte det.

Jeg lever i et av verdens rikeste land på den tid i historien der det er mest overflod. Oljeutvinningen har nå nådd sin høyde, og det vil utvinnes mindre og mindre olje for hvert år. Og så begynner det å falle. Og plasten og kunstgjødselen som vi lager av oljen. Helt til det blir tomt. Vi lever på toppen, og det er bare en vei å gå herfra.

Husk å stemme! Det er viktig å stemme! Være med å bestemme! Du kan endre hele verden! Og de skriker, og de skriker. Og den dårlige samvittigheten av å tro man er med å bestemmer når man ikke er det. Verden er konstruert slik at alle motpoler er knyttet til hverandre; slik sydpolen og nordpolen er på samme planet. Og blir det sommer og varmt på en pol, kan du banne på at det er vinter på andre siden. Og om denne overfloden som vi ruller oss i noen gang skulle bli fordelt likt utover kloden, slik vi jo er fortalt vil være det beste for alle, er vi plutselig ti ganger så mange i morgen; og da er vi også ti ganger så sultne. Død og sult og helvete er den ene siden av saken, og jo mer vi prøver å lempe vekt på andre siden i tro om at vi hjelper rettferdigheten, jo mer sykdom og sult vil fremtre. Jeg lever i et av verdens rikeste land på den tid i historien der det er mest overflod, og om det er sommer et sted så kan du banne på at vinteren er rett rundt hjørnet.

Tro ikke at det faktum at du bryr deg kommer til å gjøre noen verdens forskjell annet enn å gi deg selv dårlig samvittighet. De barn som vi nå oppdrar kommer fra familier på skinner; der tenåringslivet er et helvete fordi man krangler litt med foreldrene sine om hva man får lov å ha på seg - huff så fæl verden kan være noen ganger. Vi lever i en tid av fitter, bortskjemte drittunger som aldri fikk lov til å klatre i treet, og som ikke lærte å beherske smerte. Og det er denne generasjonen som skal prøve å berge skipet som vil begynne å synke?

Men det mest unødvendige her i verden, det er å bry seg. Bare send en gigantisk flodbølge over New York og betrakt hysteriet etterpå. Folk som bryr seg, studer mentaliteten. Hvordan livet til folk man ikke kjenner er mye mer verdt enn livet til noen andre man ikke kjenner; bare fordi sistnevnte ikke ble klistret opp over nyhetene. Folk som bryr seg følger ingen logikk, de bare sitter foran TV-skjermen og gråter for å finne noe å fylle de tragiske rutinelivene sine med. Å nei, stakkars Diana! Så fryktelig! eller Hva skjedde med stakkars lille Madeleine? Pssssj.. og Uff så skrekkelig Fritzl er!

Brysegfolket finner all verdens godteri i å ikke skille seg ut; skrike like mye som de andre over bagateller. Bortskjemte har de ikke bedre å ta seg til. Og mens de prøver å sende ut sine fiktive bilder av suksess, mens de finner næring av ubetydelige hendelser om folk de ikke kjenner, så vet de ikke noe om samfunnets spenninger og forknytninger som snart vil begynne å hamre; og at det er vi som er utvalgt.

Vi er menneskehetens bortskjemte lille hjørne av ubetydelighet, uten kontakt med virkeligheten mens vi bryr oss og vi bryr oss; og det er vi som er utvalgt til å vise verden hva det vil si å skrike. Intet land i verden har en dårligere prognose enn Norge. Havstrømmer som vil snu, olje som vil ta slutt, sykdommer vil komme, dårlig skolevesen som har fordummet folket, og; en bortskjemt befolkning som aldri har fått smakt på dette livet, smakt for å bli herdet nok til å kunne takle det.

Lekre farger av rød og hvit snurrer seg oppover og skaper de deiligste sukkertøy, som bare venter på å bli knast mellom tenner mens de forteller om den kunstigste sødme. En tryllekunstner kledd opp i en stor sort drakt, mektig og herskende på scenen, trollbinder salen med sine dype øyne. Karuseller går rundt og rundt og rundt, tomme og kallende, ventende på noe som kanskje en gang vil komme. Orkestre som spiller glemte valser, instrumenter skinnende og polerte, stemningen musikken lager som flyter ut og fyller plassen. Vakre jomfruer danser og tirrer i det skjulte, og lurer med hvaenn de skjuler under sine store kjoler. Frukttrær står med store hvite blomster, og barn leker glemte leker og spiller terning under det spektakulære synet. Eventyrlig. Og så løfter jeg mine øyne opp, og virkeligheten gir meg et kraftig slag i trynet.

Verden ligner ikke eventyr, i noen vesentlig grad. Trudde jeg.

Gående til skogen en fullmånes midtnatt, beende om at gamle guder skal passe på meg, fryktløs tråkkende opp stier som så vidt skimtes. Så lysningen vakkert opplyst av fullmånen, hvor jeg legger ut mine stearinlys, tegner opp min sirkel, og kaller på mine guder. Og i natten kommer han til meg, et kjærlighetsforhold like umulig som selveste Romeo og Juliet. Vi hører til hver vår verden, bokstavlig talt, jeg et menneske og han... noe helt annet. Han har levd tusenvis av år allerede, men har fremdeles en lekende uskyldighet over seg.

Når elementene er kallet frem fra de fire hjørner, og guden og gudinnen selv har velsignet sirkelen, da kler jeg av meg mine klær - lirker trusa forsiktig av så kjønnet viser seg i måneskinnet, lar brystene strutte melkehvite ut i natten - og venter på han. Og når han kommer, kommer han med en kjærlighet så intens at den varmer hver eneste lille kroppsdel som jeg er i besittelse av. Når han stryker meg smelter de delene som han er nær, når han viser seg for meg bringer han endeløse smil på min munn og gjør mine såre øyne godt, og når han kysser meg drar han hele sjelen min til seg, drar meg til sin verden, en verden der det usikre er sikkert og drømmer virkelighet.

Og han gjør hele min verden magisk. Han fyller hvert eneste pust jeg gjør i min hverdag, blinker i hvert eneste blikk jeg gjør. Jeg kan kjenne hvordan han raser inn i sinnet til fyrene han velger ut for meg, for så å vokse seg trøtt på det og raser videre for å finne meg en ny. Jeg elsker han i hver eneste mann jeg elsker, begjærer han i hver eneste kropp han serverer meg.

Jeg har fjernet meg fra din verden, din verden av fysikk og regelmessighet og rutiner og orden. Du kaller meg en solipsist og sofist, evig dvelende i mine egne tanker overbevist om at det kun er jeg selv som eksisterer, og du påstår at mitt liv er tomt og halvt.

Jeg fant mine sanser døde og kjedelige i din verden, meningsløse og ufruktbare. Jeg forstod aldri poenget i handlingene mine, de nærte ingen hensikt, de ga meg ingen gleder. Det er som å se på en film uten å klare å leve seg inn i filmen, alltid oppmerksom på at det bare er et skuespill. Jeg klarte ikke å leve i din verden, i din kvelende verden som du presset på meg.

På fjelltopper har jeg kalt på mysteriene av en annen verden. Jeg har våknet opp med kloremerker på ryggen etter intense mareritt, sett demoner komme gående igjennom tog, jeg har følt gudinnen fylle meg med kjærlighet og jeg har fått tilskjenket meg ny styrke fra guden selv. Disse lenker som binder meg, disse fysiske lover og logiske rasjonalitet, de skal jeg sprenge i luften sammen med denne verden din.

Du sier det sitter i hodet mitt, men når du ser en annen person hvor sitter da det du ser? Er kanskje synet ditt ute i verden, eller sitter også det i hodet ditt? Alle sansene sender hodet ditt signaler om ting som eksiterer rundt omkring, men det ender alltid i hodet ditt. Skolerte sier at fargen rød egentlig er grønn, at alt det grønne lyset absorberes i materien mens det røde blir reflektert vekk, og at vi derfor sanser det røde når det egentlig er grønt. Det bare sitter i hodet vårt - men jeg sier deg at alt sitter i hodet vårt.

Kan du se på det som viser seg for deg som fargen lilla og si med ærlighet i ditt hjerte at fargen egentlig er gul? Bare fordi vi bare oppfatter fargen som lilla? Kan du si at du ikke tror at kjærlighet er små evigheter fordi det bare er en følelse? Bare er kjemikalier pumpende i kroppen? Jovisst så sitter alt sammen i hodet mitt, denne magiske verden jeg sanser, men ikke i noen større grad enn hvordan din verden sitter i hodet ditt, og fortell meg om hvor magisk verden din var igjen?

Lekre farger av rød og hvit snurrer seg oppover og skaper de deiligste sukkertøy, som bare venter på å bli knast mellom tenner mens de forteller om den kunstigste sødme. En tryllekunstner kledd opp i en stor sort drakt, mektig og herskende på scenen, trollbinder salen med sine dype øyne. Karuseller går rundt og rundt og rundt, tomme og kallende, ventende på noe som kanskje en gang vil komme. Orkestre som spiller glemte valser, instrumenter skinnende og polerte, stemningen musikken lager som flyter ut og fyller plassen. Vakre jomfruer danser og tirrer i det skjulte, og lurer med hvaenn de skjuler under sine store kjoler. Frukttrær står med store hvite blomster, og barn leker glemte leker og spiller terning under det spektakulære synet. Eventyrlig. Og så lukker jeg mine øyne igjen, og magien fortsetter i meg i hvert eneste pust jeg tar.

Ordet virkelighet er den største bløff i verden.

Du kan høre at vi skriker. Men det er ikke våre skrik som er av det vesentlige i våre liv, våre skrik slippes som regel bare fri i vår ungdoms opprør og fortvilelse. Etter hvert lærer vi å undertrykke og ignorere det, og vi lever som regel våre voksne liv med skrikene godt gjemt innerst i sjelen. Vi er skapt uten noen medfødt kunnskap om verden, og dette gjør at vi kan få evnen til å tvile ved verdens gang og verdens rettferdighet i starten, men etter noen år lærer vi å stilne disse stemmene i hodene våres.

Våre skrik vil sette oss fri, sette oss fri fra dogmene, rutinene og gjentagelsene. Våre skrik vil bringe oss den nedbrytende smerte som vi trenger for å bryte oss ut av våre ensidige og gjentagende liv. Du kan ofte høre voksne si at tiden går så mye fortere når man blir eldre, og det finnes en grunn til det. Som barn var hvert eneste øyeblikk en lek, nye oppdagelser ble gjort hele tiden og vi levde virkelig i verden. Men straks vi ble eldre så ble hverdagen bare repetisjoner av de rutinene vi hadde lært oss å følge, og når alle dagene ligner hverandre tar de ikke opp plass i hukommelsen og det vil virke som om tiden selv går raskere. Men tiden går ikke raskere; det er våre liv som blir mindre minneverdige.

Når vi ser et bilde, hører en lyd eller får andre sanseinntrykk da blir disse intrykkene sendt til oss igjennom nervene til hjernen. Disse signalene går gjentagende i en rytme igjennom nervene, og det er dette som vi oppfatter som tid; hurtigheten på denne sirklusen. Om tiden virkelig skulle gå fortere måtte vi senke hurtigheten til disse signalene. Og om tiden skulle gå saktere måtte vi økt hurtigheten på disse signalene. Dette minner oss om vår ensomhet, tiden selv er bare en del av vår oppfattelse, bare nervesignaler i oss selv. Men i oss selv skal vi finne alt, vi selv er vårt eget Altet. "Jeg er alene, det er ingen Gud hvor jeg er." Lovens bok, Aleister Crowley

Frykten for døden kan gi livet mer liv, da døden handler om tiden, eller endepunktet på oppfattelsen av tiden. Våre liv vil ikke bevege seg så hurtig mot døden om vi bare lærer oss å leve, riktig nok så endrer ikke dette våre nervers hurtighet, men det endrer allikevel vår oppfattelse av tiden. Om hverdagens med dens ensidige rutiner bare fortsetter i endeløse gjentagelser vil vi ikke legge merke til tiden, og det vil virke som om den går fortere, men tiden går ikke fortere. For å komme i en tilstand der vi kan nihilere og fjerne våre kjedelige, gjentagende og hurtige liv må vi igjennom en periode med skrik, en ny ungdoms tid, skrik som vil bryte ned dette gamle slik at vi står åpne for å skape oss selv et nytt liv, et nytt liv etter våre egne rammer og premisser, et nytt liv slik vi selv vil leve våre liv. "Gjør hva du vil, det skal være hele loven." Lovens bok, Aleister Crowley

Det er dette som er nihilismens rose; viljen til liv. Å kunne fjerne og nihilere det gamle for så å stå i en posisjon der man kan skape noe nytt med sin vilje. Denne nye posisjonen av skapelse er som regel en smertefull opplevelse, og med smerten skal du bli renset. Kanskje har du alt oppdaget hvordan de mennesker som har opplevet mye smerte i sitt liv ofte skiller seg ut, som om smerten selv har gjort dem mer reflekterte. De største genier i historien i de områder som handler om å leve; det vil si poesi, kunst, musikk, eksistensialistisk filosofi(og ikke fysikk, matematikk, metafysikk og lignende), har alle vært igjennom denne nihilerende perioden som har gitt dem bedre perspektiv. For det handler om å leve. "Det finnes ingen annen lov enn gjør som du vil." Lovens bok, Aleister Crowley

Å slippe løs skrikene vi alle bærer inni oss for å kunne tvile på hvordan vi lever våre liv og derfor kanskje kunne forsøke å gjøre våre liv bedre. Tvilen er det mest nødvendigste, og høyt overlegen sin uvitende bror troen. Aldri før har dette vært mer aktuelt, i disse stressende dager med hverdagens rutinemessige gjentagelser, medienes oppmerksomhetssyke skrik og verdens internasjonale hurtighet. For å strukturere et liv er en nødt til å ha rutiner, noe annet er en umulighet, men ofte finner man at rutinene tar over for selve livet, og man lever ikke selv om man eksisterer. Men skrikene bør aldri være siste ordet, smerten skal rense men etter det står vi åpne og klare for det nye. Det nye formet i hva vi selv vil etter vår nye vilje, vår nye vilje som vi oppdager i smerten, og formet etter kjærligheten som alltid vil være den sterkeste kraften som finnes i våre sjeler. "Kjærlighet er loven, kjærlighet under vilje." Lovens bok, Aleister Crowley

Å tvile, og så fortvile. Å stå på en plass av Intet, med vårt livs mening røvet fra oss. Meningen de ga oss og lærte oss var falsk, og vi er alene i oss selv. For deretter å finne oss selv som stjerner, finne den eneste sanne mening, den mening vi selv skaper i oss selv under vår egen vilje. Vårt mikrokosmos er vårt makrokosmos, alt vi kjenner til; som der oppe så her nede. Det er dette som er magi, det er dette som er de vises sten, å leve livet med all den styrke og all den kraft som finnes i oss selv. "Hver en mann og hver en kvinne er en stjerne." Lovens bok, Aleister Crowley

Vi har mange ballonger med mange farger som vi blåser opp i livet vårt, men ikke før vi dør - dreper vårt ensidige liv - og blåser den sorte ballongen opp vil vi komme i en slik posisjon at vi kan forstå de andre fargene.

Livet er aldri noe - man kan ikke utlede noe spesifikt om livet som vil gjelde alle - men livet kan være noe. Og det kan være mye rart. Som når solen skinner på det våte gresset etter det har regnet. Og når vinden rister på de våte ospebladene mens de glitrer i solskinnet. Et fargespektrum som blir åpenbart for den som tar seg tid til å se. Om du har tatt deg til tid å se slike syn ute i naturen, vet du at uansett hva du går igjennom, så er det fremdeles rom for å håpe den dag i morgen.