Hodet mitt er som en svulmende hevelse, dunkende og atter dunkende, som om alt blodet i kroppen min blir sendt med en dramatisk fart opp, for så å kollidere med hjernebarken. Det føles som om jeg bærer på et tungt lodd, som om samvittigheten min er mettet til randen. Men det er rart, for jeg bryr meg bra faen. Halsen har snørt seg opp, og det hviler konstant en ond og usympatisk klump der. Fingrene mine verker på en måte, eller, det er nesten slik som det føles når hånden sovner, bare uten prikkingen. På brystet er det et evig pressende punkt, som vrir seg rundt meg med et kompakt trykk. Denne varsler ikke om indre fare og uro slik som klumpen i halsen, den er mer kompresserende. Blokkerende. Den tillater ingen følelser. Hver gang jeg kjenner en følelse sige opp så stopper den ved brystet, ingen videre adgang er tillat. Jeg finner meg selv støpt slik, utenfor omgivelsene.

I dag tidlig dro jeg inn til byen. Det var en grå sommerdag, kjølig og fuktig. Jeg tok toget inn, satte meg på en cafe på sentralstasjonen og tok frem en skriveblokk. Det så ut som om jeg var på vei til noe, som om jeg hadde noe å gjøre. Jeg liker det, idéen om å være viktig, være på den travle stasjonen som om jeg var på vei til et sted som sikkert betyr veldig mye for meg. Jeg kan tenke meg at et slikt sted ville hatt vinduer med utsikt over en strand, hvor bølgene slår seg stille opp mot stranden.

Slike bølger som finnes ute ved havet, de har en slags storhet over seg. Det hviler en kraft i dem som de fleste presterer å overse, men som jeg ikke helt får grepet tak i. Jeg er overbevist, om jeg hadde vært på vei til dette viktige stedet så ville jeg nok forstått bølgene. Jeg ville vært en viktig person, i besittelsen av kunnskapen om denne kraften som eksisterer i bølger og som de færreste forstår. Jeg kunne skrevet dikt, og så kunne folk forstå hvor viktig jeg var. Jeg kunne malt bølgene, malt bølgenes indre natur og kraft, fortryllet farger om til magiske opplevelser på et blankt hvitt lerret. Men hver gang jeg forsøker å forstå disse skjulte kreftene i naturen bare dunker den store klumpen i brystet mitt, og jeg står igjen tom og følelsesløs som alltid.

I dag tidlig dro jeg inn til byen, og før det spiste jeg min frokost. Det er egentlig en ganske fin ting å gjøre, spise frokost. Det virker som om jeg har noe viktig å gjøre, noe jeg trenger masse energi til. Jeg skal kanskje ut på en stor tur, vandre igjennom en stor skog, og kanskje forstå skogen. Skogen ville nok også ligget ved det viktige huset, og akkurat slik som bølgene ville også skogen hatt en skjult kraft i seg. Den ville hilst meg når jeg gikk inn i den, den ville tittet på meg mellom trærne, den ville kanskje ledd med meg sammen med fuglekvitter og trøstet meg med varsomt regn. Når jeg sitter på stasjonen og skriver, da kan jeg virkelig forestille meg hvordan det ville vært om jeg hadde forstått skogen.

Jeg har fått meg en stor blokk å skrive på. Det er best å ha slike store blokker, for når drømmene tar slutt og virkeligheten griper fatt om meg i noen kvelende små sekunder, da er det godt å ha noe å gjemme seg under. Jeg tror ikke jeg ser så viktig ut da, når jeg legger hodet mitt på bordet med blokka over hodet, og griper fatt og klemmer til med all min makt på det runde cafébordet. Det må klemmes slik, og jeg må stramme alle musklene i ansiktet mitt sammen. Jeg må stramme hele meg, presse meg sammen, alle musklene i hele kroppen. På en måte er det som om smertene ikke er så store da.

Jeg kunne godt likt å være slik en viktig person. Jeg er sikker på at jeg faktisk må se ganske viktig ut der jeg sitter og skriver. Jeg kan skrive ord som "paraply" eller "vaffelhund". Ordene er veldig viktige, de beskriver ting som jeg ser. En dame med paraply, en mann med sko. Det er viktig å få ned ordet sko, da skjønner man hva jeg snakker om. Mannen har på seg sko. Da kan jeg for eksempel først skrive ordet sko, og så for å få med mannen skrive skjegg, for mannen hadde skjegg. Så lager jeg en strek mellom ordene. Det må være veldig viktig å forstå dette, at jeg har sett noe som har hatt skjegg og sko. Og mens jeg observerer mannen videre kommer det kanskje flere ord inn med streker imellom seg, som grønn, koffert, t-skjorte eller bukser. Dette ser ofte ut til å fortelle om de generelle trekkene til mannen. Om jeg gransker han veldig nøye kan det kanskje også komme flere ord inn. Fort, gange, svinge, lange, målrettet. Etter verdt, helt til slutt når jeg er sekunder fra å røre ved hans vesen, kommer kanskje også ord som sint, intens, blikk, hastverk, morder. Det er viktig å få med at mannen er en morder, for jeg kan ikke tro at mordere skulle ha samme oppfattelse av verden som de andre. Dermed vet man at denne mannen, som har skjegg og som har på seg sko, har en annen oppfattelse av verden enn det som er vanlig.

Jeg antar at det kommer personer bak meg, som steller seg opp bak meg, som leser hva jeg skriver. Jeg kan forestille meg at de forstår hvilken viktig person jeg må være, som sitter og skriver på en stor blokk. Om blokken var liten, og jeg ikke kunne gjemt meg, da ville kanskje ikke disse menneskene forstått hvilken viktig person jeg er. De tenker kanskje at jeg sitter og venter på toget til kysten, på vei til kysten for å skrive flere viktige ord der. Om blokken var liten ville de kanskje forstått at jeg ikke var på vei til kysten, at jeg ikke enda kan skrive ord om bølger og hav og sand, fordi jeg ikke forstår det enda, fordi smerten i brystet mitt ikke lar meg forstå det enda. Jeg sitter her og prøver å forstå menneskene som går her, men det går jo ikke. Alltid kommer smerten og blokkerer for alt, dunker hardt i hodet og brystet mitt, og flerrer opp sinnet mitt. Da er det godt at blokken min er så stor at jeg kan gjemme meg under den et par minutter mens jeg kniper meg, ellers ville de kanskje forstått at jeg ikke var så viktig, jeg må ha denne blokken til å gjemme meg under, så de aldri kan forstå at jeg kanskje ikke er så viktig.

Hodet mitt er en svulmende hevelse, så nummen og sliten, og da hjelper det ikke at det kommer servitører til meg og krever en bestilling. Jeg klarer aldri å få meg selv til å si noe. Jeg prøver å ikke se på puppene hennes, der de velformet presser på under toppen, jeg prøver å ikke kjenne på lystene som pumper i meg. Når lystene når brystet, da stopper de igjen. Da dunker det, og jeg må gjemme meg under blokken min en liten stund mens hun drar i meg og sier jeg må gå. Jeg kan kjenne hvordan de alltid kjølige hendene hennes forsiktig prøver å forteller meg at jeg aldeles ikke får lov til å sitte der og være viktig, men at jeg faktisk må kjøpe noe, og det føles så godt når hun er nær meg sånn. Om hun, som hun av og til gjør, kommer borti meg med et bryst så må jeg anstrenge meg ganske kraftig for ikke å stønne, slik som jeg har en lett tendens til å gjøre når jeg ikke får vekk brystene hennes fra hodet mitt der under blokken mens de plutselig er nær meg og bare er så helt myke og nydelige. Jeg må gjemme meg her under blokken, for når slike lyster bobler inni meg da vrenger brystet mitt seg sånn i smerte, da blir liksom verden litt svak og uvirkelig mens smerten blir kanskje liksom det eneste ekte og klare. Til slutt hører jeg at hun går, og hun må forstå hvilken viktig person jeg er. Om jeg ikke hadde gjemt meg under blokken ville hun nok sett hvordan jeg strammet til ansiktet, og da ville hun kanskje forstått at jeg ikke er så viktig. Det er veldig viktig å alltid ha med en stor blokk.

Freud var en av de første som prøvde å forstå og analysere psyken og underbevisstheten - sinnet - og mens han gjorde dette projiserte han sine skjulte indre problemer over på alle pasientene sine. Til hans forbløffelse skyltes faktisk alle tilfeller han støtet på undertrykket seksualitet! Jo mer han projiserte sine feil over på andre, jo klarere presterte han å oppdage pasientenes skjulte feil. Jeg kan tenke meg at ingen personer egentlig er viktige før de virkelig forstår et annet sinn. Jeg går bort til damen bak disken og bestiller meg noe å drikke, og når hun gir meg det smiler hun vennlig. Men jeg ser det ikke, jeg ser ikke på henne og de utrolig nydelige brystene hennes, jeg ser på menyen, det er jo så vanskelig å ta øynene mine vekk fra menyen for da vet jeg ikke hvor jeg skal se. Jeg bare ser på menyen som om jeg skulle vurdere å bestille noe viktig, og så prøver jeg å løfte den ene armen min, kanskje litt over hodet mitt, og holder den der. Det er viktig å ikke bare stå rett opp og ned, eller ikke vite hvor man skal se. Jeg lurer på om Freud ville forstått at jenta bak disken bruker alt for trange topper for å undertrykke min seksualitet? Jeg er ganske sikker på at han ville forstått at det var derfor jeg ikke klarte å uttale ordene "en sprite light takk". Jeg skrev det ned flere ganger i blokken før jeg gikk bort, men allikevel klarte jeg bare si "enspre mmmm ensp mmmm light takk". Jeg følte at det var lettest å bestille sprite light, for det var liksom det jeg alltid fikk uansett. Jeg tror ikke hun var så veldig viktig, jeg tror ikke hun kunne se på meg at jeg egentlig, der helt innerst inne liksom, er en coca cola mann.

Freud, Freud, Freud mente at kvinnen var det annet kjønn, som bare egentlig var misunnelig fordi de ikke var blitt gutter. De har en ting på innsiden, og ikke slik en flott sak på utsiden. Lacan mente og senere dette, at kvinnen var det andre kjønn, de har jo slettes ikke en slik deilig liten sak som henger der og dingler eller kanskje reiser seg litt i beundrelse av et annet menneske. Det å kunne se inn på, inn i, og virkelig forstå det andre kjønnet, det er noe bare viktige mennesker klarer antar jeg. Jeg kan forestille meg at alle jenter som kommenterer at alle gutter er noen kåte drittsekker som bare tenker på sex, jeg kan forestille meg at de må være slike viktige mennesker som forstår det andre kjønn, jeg forestiller meg at de tror de er slike viktige mennesker som bare kan se på det andre kjønn og så forstå det andre kjønn, jeg antar de ikke har så stor selvinnsikt i sine projiseringer. Jeg antar at også Freud og Lacan var overbevist om sin egen viktighet i sine projiseringer.

Jeg er ikke riktig i øynene deres lenger.

En gang så kom hun ikke for å si ifra om at jeg måtte bestille noe for å få lov til å sitte ved bordet, hun stod her ikke for å prøve å overbevise meg om å gå med den deilige stemmen og de myke puppene sine. Og da gikk jeg bort og kjeftet på henne for dette. "Tenk på forretningen" sa jeg. Jeg sa alt korrekt, og jeg følte meg virkelig sint, og det banket egentlig ikke så alt for kraftig. Og så gikk jeg tilbake til bordet mitt og når hun kom bort denne gangen var det riktig så deilig å tenke på denne makten jeg hadde, denne makten jeg hadde over jenter, at jeg bare kunne få dem til å klemme brystene sine litt inntil meg ved å gjøre stemmen min streng og ved å si alt helt korrekt uten at stemmen vrenger seg, og ved å se på kaffetrakteren i stedet for menyen, og med armene hengende og slengende rett ned egentlig. Den dagen onanerte jeg så mye at jeg måtte gjemme meg i det mørke og kjølige kottet mitt. Jeg er sikker på at Freud ville sett inn i meg og forstått at jeg ønsker å ha sex med moren min og drepe faren min. Man kan forstå ganske mye av andre ved å ignorere seg selv.

Livet mitt var sirkulært.

Hver dag gikk jeg til butikken, uansett vær, og kjøpte dagens middag og kveldsmat, og morgendagens frokost og lunsj. Lunsjen tok jeg alltid med meg på turen til butikken.

Jeg hatet søndager, de stoppet opp min sirkel, og på lørdag ble jeg nødt til å kjøpe mat for en ekstra dag.

Veien til butikken var lang. Om været var hardt, snøen dyp eller gresset høyt kunne det ta nesten to timer, men om våren kunne det hende jeg bare brukte en time.

Hver gang jeg kom hjem ventet jeg med å gå inn døren min til klokken ble hel eller halv. Det var veldig viktig at jeg gikk inn akkurat på sekundet. Det hendte jeg ble forkjølet av å stå ute i kulden og vente, men jeg følte det var verdt det.

En gang hver måned kjøpte jeg håndsåpe, sjampo, oppvaskmiddel, vaskemiddel og tre pakker med store ballonger(10 stk i hver pakke).

Huset hadde jeg fått bygget selv. Det var fire rom, og hvert rom var fem ganger fem meter stort. Det var en dør mellom hvert rom, og døren stod en meter og søttifem centimeter fra ytterveggen. Dørene var nøyaktig to meter høye, og det var tre meter opp til taket. Alle veggene var malt helt hvite, og var rette og glatte. Det hang ikke noen bilder eller noe annet på veggene, alt i huset var plassert på gulvet.

Det ene rommet brukte jeg til å sove i. Jeg la meg klokken ni hver eneste kveld, og stod opp klokken fire hver eneste morgen. Sengen var hvit, og hadde hvitt sengetøy. Soverommet brukte jeg også til å oppbevare klær i. Jeg hadde mine syv par sokker, syv par underbukser, syv par bukser, syv trøyer, syv gensere, syv oppvaskhåndkler, syv håndkler, syv dynetrekk og syv putetrekk, alt var hvitt og det som ikke lå der lå enten til vask, ellers så ble det brukt. Det som jeg hadde som det ikke var syv av, var et sort skjerf, en sort lue, en stor varm sort ulllfrakk, en sort vindjakke, en sort regnjakke, en sort regnbukse, et par sorte tøysko og et par sorte støvler.

Jeg var fornøyd med livet mitt.

Et annet rom brukte jeg som baderom og toalett. Der var det en hvit do, en hvit vaskemaskin, en hvit tørketrommel, et hvitt badekar. Hver dag, når jeg sto opp, badet jeg i mitt hvite badekar. Hver lørdag vasket jeg, jeg vasket alle klærene som nå var brukt opp, og jeg vasket alle gulver i hele huset, og så satte jeg på oppvaskmaskinen på kjøkkenet. Når jeg vasket klærene mine var jeg naken, for alle klærene skulle inni.

På kjøkkenet stod, foruten oppvaskmaskinen, et kjøleskap og en komfyr. På gulvet lå mine syv skåler, mine fjorten glass, mine syv skjeer, mine syv ostehøvler, mine syv skarpe kniver, mine syv gafler, mine syv smørkniver, mine syv tallerkner, og mine syv potetskrellere. Jeg hadde og en kjele til havregrøt, en stekepanne til bacon og koteletter og en kjele til brokkoli; disse sistnevnte vasket jeg hver dag.

Til frokost spiste jeg havregrøt, og drakk et glass kefir til. Til lunsj smurte jeg alltid med meg fem knekkebrød med brunost på. På søndager gikk jeg til butikken, og spiste lunsjen min utenfor, mens jeg ergret seg over at det var stengt. Jeg likte ikke søndager. Til middag spiste jeg alltid en tomat, en kvart løk, en kotelett, to skiver bacon og litt brokkoli. Til kvelds spiste jeg en pære, en banan, en appelsin og tre gulerøtter. Til hvert måltid drakk jeg tre store glass med vann. Alt i kjøkkenet var tre malt i hvitt, glass eller stål.

Jeg kunne slappe av når jeg var i huset mitt.

I det siste rommet hadde jeg ballonger. Ballongene var frie, og av alle farger. Jeg blåste opp en ny ballong hver dag. Den fargen som det var på ballongen bærte jeg med meg til neste gang jeg blåste opp en ballong.

Hver kveld dro jeg ned til havet. Ved havet forestilte jeg meg dagens ballong. Det var som om hele havet i seg selv gikk opp fra bakken, som om tyngekraften sluttet å virke på havet, og formet en stor kule oppe på himmelen. En gigantkule. Hver dag hadde denne kulen samme farge som dagens ballong, og det likte jeg.

Jeg ville aldri ha besøk. Jeg hadde montert opp en ringeklokke, og over den stod det et skilt "ikke trykk". Om noen skulle trykke på den - enten det var jehovas vitner eller tv-aksjon insamlere - ble jeg lei seg. Da hjalp ikke engang ballonger.

Men hver dag satte jeg ut mat til en katt som bodde i skogen.

Jeg snakket aldri med noen. Om noen snakket til meg latet jeg som om de ikke eksisterte. Den eneste gangen jeg noen gang lukket opp munnen min, annet enn for å spise eller puste, var når jeg snakket med månen. Og jeg snakket med månen hver gang jeg så henne, kunne i timevis fortelle om alt som ikke hadde skjedd meg i det siste, kunne le og være lettet - jeg var veldig glad for alt det som ikke hadde skjedd - månen var min venn.

Jeg var ikke glad i tanker; jeg prøvde å tenke så lite som mulig. Alt jeg ville, var å føle den fargen som den siste ballongen jeg hadde blåst opp hadde hatt. Om ballongen var blå, så savnet jeg. Om ballongen var rød, så begjærte jeg, selv om jeg ikke kjente til eller husket hva jeg begærte. Om ballongen var gul så lengtet jeg, men jeg lengtet med en slags matt kåthet. Om ballongen var grønn så minnet jeg. Om ballongen var lilla lengtet jeg mer drømmeaktig. Om ballongen var rosa var jeg forelsket, i en som etter alle mine år i huset nå var blitt ukjent for meg. Hver gang jeg følte en av følelsene, kunne jeg se fargen forran meg, og det var nesten så jeg kunne kjenne at jeg enda holdt ballongen i hånden, eller blåste luft i den.

En gang fant jeg en sort ballong. Den dagen blåste jeg ikke opp noen ballonger. Da var jeg lei meg.

Jeg visste at månen var rund, og at naturen var rund, og at alt var rundt, og at dag kom etter natt, og at natt kom etter dag. Jeg visste at sommer og høst og vinter og vår kom år etter år. Jeg visste at alt gikk i en fast og trygg bane. Jeg visste at den dagen ting ikke gikk i en bane, var alt slutt. Så lenge livet mitt var sirkulært, som en havstrøm uten hindringer, følte jeg meg bra.

Men en gang forsvant elektrisiteten. Det var blåst opp til storm ute, og det var ikke uvanlig at strømmen forsvant litt når det blåste. Jeg ble, som hver gang strømmen gikk, lei meg - men strømmen så ikke ut til å komme tilbake og jeg begynte å føle meg rådvill og forstyrret. Det gikk en time, det gikk to. Jeg sa til månen at jeg ikke hadde ringt el-verket, der den gjemte seg bak regnfulle skyer en sint høstkveld. Og jeg sa at jeg ikke hadde ringt til noen andre heller. Jeg hadde ingen telefon, og hadde ikke lyst til å snakke med noen uansett. Månen må ha vært full den kvelden regnet jeg ut, der et sted bak skyene, og havet bruste og kokte som om havguden selv kokte seg fisk. Når jeg kom hjem satte jeg meg ned i rommet med ballonger og blåste luft i den sorte ballongen.

Men jeg er redd for flua som flyr der oppe, og månen som vet alt som jeg ikke har gjort... og flua der oppe. Jeg er redd.

Det hele begynte for et år siden. Ved min tredje etasjes leilighet med parkutsikt, i en gammel mursteinsbygning i den eldre delen av byen; i en leilighet med en egen stue, et soverom, et bad og et helt kjøkken. Den leilighet jeg har tatt meg den tiden til å gjøre så hjemmekoselig som jeg jo har gjort. Jeg spaserte i parken før det begynte, jeg hadde nesten ikke sovet eller spist på dagevis og jeg hadde fått på meg en vill feber i min ensomme desperasjon, og så spaserte jeg i parken for å roe sinnet mitt ned igjen.

Stillheten som natten viste gjorde bare min nærmest maniske tilstand av desperasjon klarere, slik kontraster alltid fremhever hverandre; ingenting er mer kaotisk enn stillhet, og ingenting er mer stille enn en storm. Jeg hadde begynt å se syner. Det slo meg med en enorm nervøsitet for å bli gal, det første synet jeg fikk. Jeg var sikker på at jeg så insekter jeg aldeles ikke så. De mest skumle insekter, de som stikker. Som veps og humle, og mygg - men først og fremst så var det hjortelusflua. Jeg kan ikke forstå hvorfor det skulle hende slik, men slik hendte det altså, av en eller annen grunn dukket det opp insekter tidvis i denne perioden av den ensomme desperasjon.

På vei fra parken føltes det som om jeg hadde fått roet meg ned, og jeg gikk igjen opp til min leilighet.

Vel oppe falt jeg over ende av mitt eget sinn.

Jeg hadde anskaffet meg de fineste ting som jeg hadde hatt råd til, til min leilighet. Den var ikke så alt for stor, så de få møblene jeg skaffet meg kunne jo liksågodt gi meg noe. Teppene var det dyreste i leiligheten, men helt siden barndommen har jeg vært fascinert av persiske tepper, og jeg simpelt hen måtte ha flere slike i min leilighet. De bar farger som passet leiligheten bra, de var blandinger av de røde og brune, og grønne og sorte, og de gule, farger alle sammen. Jeg hadde fire av dem, et på soverommet og tre i stuen som overlappet hverandre sømmelig. Sengen min var en gammel stålseng som jeg hadde arvet, og som jeg hadde pådratt meg å male sort når jeg flyttet inn. Soverommet bar en lys og kald grønnfarge, en farge jeg følte ville roe meg ned før jeg skulle sove.

Stuen hadde jeg malt med en varm brun trebeis, litt rustikkaktig har det blitt meg fortalt(men farger har jeg aldeles ikke greie på), og jeg ville få frem det fine treverket som noen hadde lagt utpå murpussen i stuen. Sofaen fant jeg på et loppemarked, den var sort og slitt, og bar en riktig sjel i seg. Den må minst ha vært tjue år gammel, og i de tjue årene var den nok godt brukt - jeg likte dette, denne sjelen den bar, kanskje hadde den vært en del av oppveksten til et lite barn, kanskje hadde den opplevet en mengde fester med ølsøl og pizzaflekker som tappert var blitt fjernet med timelangt slit i bakrus, eller kanskje hadde noen faktisk elsket hverandre i den. Dens historie var tildekket og skjult, men den hadde fremdeles sin historie, og det ga den dens særpreg og personlighet.

De fleste møblene var av tre, gamle ting jeg hadde funnet rundt omkring på antikvariater og loppemarked. Jeg hadde store, flotte ragende hyller fylt til randen av alle slags bøker. Over alt stod det halvveis oppbrente stearinlys. Om kveldene hendte det often at jeg slukket lyset og brente stearinlysene, tente røkelse og satte på musikk, la meg med bamsen min under ullpleddet mitt og forsøkte slappe av i meg selv. Jeg ville ha leiligheten slik, ha figurer av guder og annet krimskrams rundt omkring, ting smidd av jern og ting av messing og bronse, malerier på veggene og alt for... for å... for å finne fred i meg selv. For når jeg har fred hjemme, og finner fred rundt meg, vil jeg finne fred i meg selv.

Jeg hadde gått tre skritt inn i leiligheten, og akkurat lukket døren, da jeg deiset over ende. Jeg besvimte momentant, og slo en sprekk i pannen. Ut fra størrelsen på blodflekken på gulvet, da jeg våknet igjen, å regne må jeg ha ligget slik en stund, og forfjamset forsøkte jeg å reise den tunge kroppen min. Kroppen min pleier vanligvis ikke å være tung, men akkurat da var den faktisk ytterst tung, og verden fortsatte hele tiden å snurre. Jeg fikk slept meg selv bort på sofaen, og kledde av meg skjorten min så jeg hadde noe å presse mot blødningen. På bordet lå bildet av henne fremme. Jeg hadde tittet på det like før jeg hadde gått ut til parken den natten.

Når jeg beskuet bilde av henne, et vakkert bilde der hun er riktig så fint oppstilt i skogen, og titter fotografen direkte i kameraet med sine nervøse og ufotogene øyne, oppdresset i sine fineste klær - og pyntet riktig så godt opp på alle andre mulige måter også - da forvandlet etter verdt hele hennes ansikt seg. Jeg så fremdeles at det var hennes ansikt, men hennes smil forsvant og så strengt på meg, hennes varme uttrykk ble kaldt og hatsk, som om bildet selv skulle reflektere det synet hun med tiden hadde fått om meg. Disse synene bekymret meg veldig - var jeg på vei til å bli gal? Finnes det virkelig så betydelige jenter i denne eksistensen vi befinner oss i, som kan gjøre en gammel mann som meg gal? En jente med en slik betydning at hun skulle gi en sunn og frisk, en helt oppegående, person som meg hallusinasjoner, søvnproblemer, forsvunnet appetitt, feber og en desperat og ulogisk, og jeg vil og kalle det en psykotisk, lengsel?

Øynene mine fløt utover verden. Veggene, bokhyllene, skapet, gulvet, teppene, taket; alt sammen fløt det forbi øynene mine. Det var som om jeg var på vei inn i en drøm, og jeg så lysprikker flerre fortere og fortere forbi meg. Det føltes som om jeg var på vei til å besvime igjen, så jeg la meg ned på sofaen og lukket øynene mine. Jeg håpet det ville gå vekk, men jeg lå nok slik i litt over en time, og forsøkte overleve meg selv mens verden rundt meg smalt sammen i kraftige doser. Som om hele verden selv var en eksplosjon. Og så åpnet jeg en vinflaske, forsøkte finne trøst; og før jeg visste ordet av det pløyde jeg glasskår igjennom huden min.

Når jeg betrakter gjenstander i denne tilstanden, så er det mer en rent hva som blir betraktet som er av interesse. Man kunne godt tatt et fotografiapparat og tatt bilde av hva som ble betraktet, men dette bilde ville ikke tatt hensyn til betrakteren. Det oppstår en forbindelse mellom betrakteren og den gjenstand som blir betraktet i betraktningen; når betrakteren betrakter gjenstander finner den også deler av seg selv i selve betraktningen. Dette resulterer i at et fotografi ikke ville fortelle noe annet enn halve historien; det ville fortelle om det som ble betraktet men ikke fortalt noe om betrakteren.

Når jeg i denne tilstand som jeg er i forsøker å betrakte, finner jeg hele min situasjon speilet i alle gjenstander som blir betraktet. Noen forvrenger seg slik som bildet jeg har av henne, som om selve virkeligheten selv skulle vri seg, mens andre bare bærer en følelse ved seg. Men denne følelsen er viktig i seg selv, den er av den største betydning, den forteller både om min grunnleggende sinnstilstand og om mine underbevisste meninger om gjenstanden som blir betraktet.

Når jeg da ser på denne tomme flasken med vin forstår jeg hvor mye jeg hater at den er tom. I det den treffer veggen - for delvis å lage et lite hakk i veggen(og derfor et hakk i mitt minne, da jeg, hver gang jeg i fremtiden når jeg ser veggen, kommer til å bli minnet om denne hendelsen) og delvis for å knuse i en rekke mindre biter - forteller selve gjenstanden om hele denne desperate frustrasjonen som jeg bærer. Synet av glasskår som pløyer seg igjennom huden min, og det vakre røde blodet som grasiøst renner ned låret mitt, forteller meg at jeg gjerne skulle få slippe dette nå. Jeg skulle gjerne få sluppet å savne henne, få slippe å se insekter, sluppet å ha denne følelsen av å ikke være et helt menneske uten henne, sluppet å føle, sluppet å puste - da hvert et pust bærer med seg denne enorme åndelige frustrasjon - rett og slett bare fått sluppet alt sammen.